– Det er en bok om kjærlighet. Samtidig fortellingen om menneskene som utvandret fra Finland til Finnmark på 1850-tallet, sier Ingeborg Arvola til Dagsavisen.
Hennes nyeste roman, «Kniven i ilden», har fått kritikerne til å hente fram de fineste ordene: «Vidunderlig», skrev en anmelder, og ga terningkast seks. «Saftig», skrev den neste, og «medrivende», stemte den tredje i. «Dette kan fort bli boka “alle” vil lese i høst», konkluderte alle sammen, og la til at det i så tilfelle ville være et godt valg.
– Det morsomste er alle som sier at de bare har lyst å fortsette å være i boka. At de ønsker seg mer og mer. Det er særlig gøy når jeg allerede er i gang med å skrive mer fra samme univers. Selv om det er litt rart også. Jeg er ikke vant med sånt oppstuss, sier Ingeborg Arvola til Dagsavisen.
Serie: Sanger fra Ishavet
Planen er at «Kniven i ilden» skal bli første bok i en serie, som forfatteren har kalt «Sanger fra Ishavet». Siden den handler om finske innvandrere til Finnmark, har den også fått en finsk tittel, «Ruijan rannalla».
– Mange av finnene som kom var sesongarbeidere som dro til Vardø og andre kystbyer for å fiske. Andre slo seg ned permanent, for eksempel i området jeg kommer fra, Neiden i Sør-Varanger, forklarer Arvola.
Hovedpersonen i romanen, alenemora Brita-Caisa, er en av dem som blir værende.
I «Kniven i ilden» får leseren følge henne på den lange og kalde veien fra Finland til Norge. I Finnmark har hun planer om å finne seg en skikkelig mann. Helst en som eier sin egen båt, og som ikke drikker så mye. Sønnene hennes har ulike fedre, og der hjemme måtte Brita-Caisa stå kirketukt, til spott og spe foran meningheten fire søndager på rad. Presten likte ikke at hun har to barn utenfor ekteskap. Eller at faren til den ene sønnen var gift fra før …
[ Vigdis Hjorth har skrevet en ny, intens roman, om løgner og ungdomstid, oppvekst og brudd (+) ]
Tipptippoldemor
En ny mann finner Brita-Caisa. Ting går likevel ikke slik hun hadde tenkt. «Men så kom Brita-Caisa til trakten, og Mikko gikk fra gård og grunn», oppsummerer en snart hundre år gammel reiseskildring som Ingeborg Arvola har brukt som kilde i arbeidet med romanen.
Brita-Caisa faller for feil mann. Og han for henne. Deres forbudte kjærlighet får drastiske følger for mange.
– Brita-Caisa er basert på tipptippoldemoren min. Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om oldemor, Eva Niva Arvola. Hun er omtalt i historiske kilder som litt av et arbeidsjern, nesten litt fryktinngytende. Men jo mer jeg fant ut om tipptippoldemor Brita-Caisa, jo mer så jeg at jeg kom til å måtte skrive om begge, sier Arvola.
Stormfull kjærlighet
Arvola utdyper:
– Jeg kom over historien om Brita-Caisa og Mikko, han som «gikk fra gård og grunn», og ble fascinert med det samme. Hun var uvanlig vakker, sier kildene. Jeg lar henne være det i romanen også. Men egentlig, i virkeligheten, vet vi ikke om hun faktisk var så pen. Kanskje sa det bare klikk mellom dem? Og så har folka fortalte historien senere smurt tjukkere og tjukkere på, og gjort henne vakrere og vakrere i hver gjenfortelling? Bare fordi folk trengte en forklaring på hvorfor Mikko forlot gården sin for å være med Brita-Caisa? Det er en kjærlighetsfortelling. Den rammen ligger fast. Men jeg dikter også mye innenfor rammene.
[ Nå er det laget ny versjon av Utvandrerne-filmene. Hvorfor, spør Dagsavisens anmelder ]
Varme hender
En annen ting Arvola har diktet til, er at Brita-Caisa har evnen til å helbrede både mennesker og dyr. Hun stopper blødninger, hjelper til med fødsler, og fjerner betennelser. Av og til ved hjelp av urter, oljer, eller en glødende kniv i et betent sår. Av og ved håndspåleggelse og lesing av bibelord.
– Folk med slike evner nevnes stadig vekk i de historiske kildene. Ikke som en motsats til kristendommen. Folk trodde på Gud. De så varme hender og evnen til å lege som en gave fra Gud, og knyttet den ofte til ulike vers i Bibelen. Man tenkte at folk kunne forbanne – ganne – hverandre, og at noen hadde bedre evner enn andre til med å bryte slike forbannelser. Folketroen og religionen gikk hånd i hånd. Man støttet seg til Gud, men passet også på å holde seg inne med småfolket, de underjordiske, huldra og andre slike makter og vesener. Selv i områdene der læstadianismen fikk solid fotfeste, levde folketroen videre, sier Arvola.
[ Forsvarer steforeldre: – Disney har ødelagt mye (+) ]
Nybyggere
I «Kniven i ilden» skriver hun om kontakten mellom de nyinnvandrede finnene og de andre folkegruppene i området, både nordmenn og ulike samiske grupper. I noen tilfeller oppstår det såre konflikter, særlig der nybyggerne slår seg ned på land som historisk hadde vært samiske beiteområder.
– På denne tida blir folk mer og mer stedfaste. Fiskeriene langs kysten blir mer etablert, og det anlegges gårder inni landet. Finnene var stort sett velkomne. De fikk kjøpe land av den norske staten. I hvert fall i starten. De kom ofte fra små gårdsbruk i Finland, og var flinke å arbeide. Også i fisket. Samtidig fins det mange eksempler på at de ble oftere utnytta enn den jevne norske bosetteren. Noen nordmenn utnyttet at finnene ikke kjente norsk språk og lov så godt. Om det ikke ble gjort forskjell på norske og finske, hadde det ikke vært nødvendig å skrive «den kvenske» om folk i offisielle dokumenter, sier Arvola.
[ Promille i arbeidstida? Teatersjef Bjarte Hjelmeland er for ]
Faktiske steder
I et etterord bak i boka, gjør hun rede for kildene hun har hatt særlig god nytte av i arbeidet med romanen. Samtidig er Ingeborg Arvola opptatt av å poengtere at dette er en roman. Selv om stedene hun skriver fra, fins i virkeligheten, og selv om Brita-Caisa er nevnt i kildene.
– De konkrete plassene er viktige for meg. De fins. Men jeg dikter veldig mye også. Noen syns sikkert det jeg skriver er feil, at man ikke kan si sånt om folk som jeg gjør i boka. Allerede da jeg skrev «Neiden 1970», var det noen som mente det. Det er veldig lett å gå seg vill i Finnmark, både i naturen og politikken.
Finsk eller kvensk?
Det politiske må forfatteren forklare:
– Særlig går det på dette om man er kvensk, eller om man er finskætta. Noen tenker at de er finskætta, og har et nært forhold til Finland og det finske språket. De syns det er tullete å lage et eget språk og kalle det kvensk. Andre har jobba lenge for å opplyse om denne spesielle kulturen, og for at kvensk skal ha bedre beskyttelse. Når man ikke er så tett knytta til noen av sidene, som meg, kan man lettere si ja takk begge deler, sier hun.
Prisvinner
Selv om den voldsomme oppmerksomheten er ny, er hun ingen fersk forfatter. Arvola har skrevet snart tjue bøker både for voksne og barn, pluss dramatikk. For første bok i barnebokserien om Buffy By, som vokser opp i en fattig familie, fikk hun Kulturdepartementets pris for beste barne- eller ungdomsbok. Hun er også tildelt Cappelenprisen og Havmannprisen.
– I Norge har vi økonomiske støtteordninger som gjør at man kan jobbe med bok etter bok år etter år, uten dermed å bli lagt voldsomt merke til. Så all oppmerksomheten nå er uvant, men veldig gøy. Det har aldri vært hemmelig at jeg ønsker meg flere lesere. Det er jo derfor jeg skriver!
Buffy By feirer jul
Hvor mange bøker det til slutt blir i «Sanger fra Ishavet», vet hun ikke ennå.
– Jeg klarer ikke fortelle ferdig om Brita-Caisa Seipajærvi i neste bind heller. Jeg syntes det var fint hvordan Britt Karin Larsen fikk fortsette sin serie om livet på Finnskogen helt til hun var ferdig. I mitt tilfelle bruker jeg dessuten en del tid på Buffy By. Der har jeg helt konkrete planer. I neste bok skal det handle om å feire jul i en veldig fattig familie, sier Ingeborg Arvola, forfatteren av «Kniven i ilden».
[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
