Kjærlighet før murens fall

---

ROMAN

Jenny Erpenbeck

«Kairos»

Oversatt av Ute Neumann

Oktober

---

I kjølvannet av forelskelsens eufori får leseren en fortelling om det gamle Øst-Berlin i årene før muren faller i 1989. Jenny Erpenbeck vokste selv opp i denne byen, men har tidligere aldri brukt erfaringen herfra i sine romaner. I «Kairos» gjør hun det. Det er kanskje grunnen til at det hviler en type bittersøt nostalgi over Erpenbecks nye roman. Gamle gateløp, populære røykfylte kafeer som forlengst er avgått ved døden, teaterscener som ikke lenger eksisterer og en kulturelite med navn som Bertolt Brecht, Heiner Müller og Hanns Eisler dukker opp i teksten. Men Jenny Erpenbeck er verken romantiker eller nostalgiker, men en forfatter som nok en gang imponerer med sin sofistikerte språklige eleganse og sin evne til å avdekke mennesker som «barn av sin tid».

Slik hun også har gjort i sine tidligere romaner. I romanene «Alle dagers ende» og «Hjemsøkelse», som begge fikk strålende mottakelse, også her i avisen, da de kom i norsk oversettelse i henholdsvis 2018 og 2020. Få nålevende forfattere har i samme grad som Jenny Erpenbeck klart å vise i hvilken grad vekten av historien og de politiske forholdene farger våre liv og relasjoner.

Kanskje er dette grunnen til at forfatteren denne gangen har valgt seg noe så gjennomterpet som en kjærlighetshistorie av det pinlig gjenkjennelige slaget: Eldre mann møter ung kvinne og det sier pang. I alle fall i starten. Kanskje kan man tenke seg et sammenfall mellom en utopisk kjærlighets fall og sammenbruddet av en stat bygd på drømmer om utopia? Jenny Erpenbecks roman vekker slike tanker gjennom en nesten 400 sider lang, særdeles velkomponert fortelling.

[ Nådeløs skildring av Tysklands brutale kolonikrig (+) ]

Kjærlighetsparet Hans og Katharina, han en 53-årig kjent forfatter og radiostemme, og hun en 19-årig student - veksler sitt første blikk på trikken. Og sitt tredje og avgjørende under jernbanebrua på Alexanderplatz. De ender etter noen timer i hans ekteseng mens platespilleren slynger ut Mozarts «Requiem». Jenny Erpenbeck lar dette kjente musikkstykke akkompagnere parets første erotiske møte gjennom en detaljert og suggestiv beskrivelse av messens mange «passasjer» mens plaggene faller fra kroppene til de to elskende. Vanskelig å tenke seg at norske par gjør disse øvelsene til samme musikk.

For ytterligere å forsterke dette parets kulturelle habitat hører det med til historien at de alltid plystrer Mozarts «Eine kleine Nachtmusik» når en av dem i hemmelighet vil ha kontakt med den andre - eksempelvis en sen kveld når Hans er ektemann bak lukkede vinduer. Den tilårskomne forfatteren i «Kairos» er ingen sympatisk karakter slik Erpenbeck framstiller ham. Oppblåst og selvopptatt, og etter hvert som historien skrider fram på den humpete kjærlighetsstien - viser han seg å være utstyrt med en ukledelig dobbeltmoral. Han har også sadomasochistiske tendenser, liker å bruke belte på Katharina.

Når unge Katharina under studietiden i en annen by gjør et feiltrinn og havner i senga til en medstudent, blir dette sviket gjenstand for en flerårig «korrespondanse». Forfatteren Hans fordrer gjentatt bot og bedring. Mens han selv fortsetter å leve behagelig i sitt ekteskap der rene sokker og skjorter legges fram for ham hver dag på ektesenga. Ettårige «feiringer» av sviket holder konfliktnivået oppe. Samtidig fører han oppklarende samtaler med sin hustru Ingrid mens han vurderer fordeler og ulemper ved å gå ut av ekteskapet. Fordelene ved å bli og samtidig holde en ung elskerinne på tå hev virker å være det beste alternativ. Unge Katharina mener tydeligvis at denne kjærligheten kan tåle alt. Det hjelper også godt på forholdet med en slags kjærlighetsreise til Moskva, der byen står fram i et slags parisisk-romantisk lys.

[ Etter to mørke bøker om svarte kapitler i amerikansk historie, var Colson Whitehead klar for en skikkelig røverroman ]

Jenny Erpenbeck har valgt seg de siste årene i Øst-Tysklands eksistens som egen stat, som scene for romanen. I løpet av de seks årene mellom 1986 og 1992 utspilles den forbudte kjærligheten mellom Hans og Katharina, mellom en mann som var gutt i nazitida, opplevde krigen og så kommunismen i Øst-Berlin, og en ung jente som aldri har kjent til noe annet enn kommunistregimet. I romanens rammefortelling sitter den godt voksne Katharina i USA og har nettopp åpnet en eske med brev, dokumenter og dagboksnotater fra kjærlighetsårene med Hans - som nå er død.

Fra disse brevene stiger Hans og Katharinas stemmer. De henter fram vandringer i gater som for lengst har skiftet navn, de lytter til klassisk musikk, Katharina studerer scenografi og Hans skriver romaner og lager radioprogrammer. De er del av kultureliten, de har faste jobber i statlig eide forlag, teatre og radiostasjoner. Det skal også vise seg at Hans hadde sin mappe i Stasi-arkivet. Som leser blir man likevel berørt av den tydelige troen på og håpet om at murens fall skal bety fremveksten av en bedre og mer rettferdig verden. I stedet ble østtyskerne i mange år annenrangs borgere i et samlet Tyskland, som Jenny Erpenbeck har uttalt i intervjuer. Det er en skarp og vital tekst som utfoldes i Jenny Erpenbecks roman, godt ivaretatt på norsk av kompetente Ute Neumann.