Kvinnen som skulle gå rundt jorden

Hun var unektelig en gjest utenom det vanlige, den 29 år gamle kvinnen som en maidag i 1912 sjekket inn på et hotell i Kristiansand. Hun hadde akkurat ankommet med båt fra Skottland og skulle være i byen i fem dager. Hun var smilende. Sjarmerende. Vever, men sterk og i god form. Kledd i kåpe og skjørt, med en hatt på hodet og en spaserstokk i den ene hånden. Rundt skulderen, en lærkledt reiseveske.

Det var i hvert fall slik hun ble avbildet i Vestlandske Tidende få dager senere. I en kort artikkel presenterte avisen den unge kvinnen med foto og informasjon. «Mrs Harry Humphries». Målet hennes var ambisiøst: Å bli første kvinne til å gå jorden rundt. Et sitat fra henne vitner om motstand mot datidens tradisjonelle kjønnsroller:

«Jeg vil vise verden hva en kvinne kan gjøre».

Å la en kvinne dra alene ut i verden var uhørt!

—  Robert Hamilton

10 måneder tidligere hadde hun og ektemannen lagt ut fra Manhattan i New York. De hadde gått gjennom Canada. Krysset havet til Storbritannia og gått på kryss og tvers gjennom Irland, England, Skottland og Wales. Nå hadde hun kommet til Norge, alene – etter at ektemannen hadde forlatt henne og stukket av med reisekassen. For første gang på reisen må hun klare seg på egen hånd.

Historien om turen hennes er også fortellingen om et samfunn i endring, der hun som en slags Forrest Gump flere ganger uforvarende dumper borti historiske hendelser eller berører periferien av dem.

[ (+) En beretning om en hjerterå bortføring, en kynisk utnyttelse av en sårbar urbefolkning, og et voldsomt svik mot en ung gutt som kjempet en ensom kamp for å få reise tilbake til Grønland  ]

(Saken fortsetter under bildet)

Uavhengig og eventyrlysten

Engelske Robert Hamilton har i åtte år nøstet i historien til den kvinnelige globetrotteren. I vår kom han ut med boka «The Lady Globetrotter», hvor også oppholdet hennes i Norge er viet mye plass.

– Jeg kom først over henne da jeg var på leting i lokalavisen etter historier fra Første verdenskrig. Plutselig dukket hun opp. Og historien hennes bergtok meg. En ung kvinne på 1900-tallet som måtte overvinne så mange hindringer bare fordi hun var kvinne, forteller Hamilton til Dagsavisen. Mrs Harry Humphries ble født Elizabeth Ann Yates i en liten by i Yorkshire den 21. april 1883. Dette var på høyden av den såkalte Viktoriatiden, en periode preget av framskritt og industrialisering, men også av store klasseskiller, fattigdom og streng moral. Ifølge datidens kjønnsnormer skulle en kvinne være svak og skrøpelig mens en mann skulle være sterk og rolig. Å la en kvinne dra alene ut i verden var uhørt!

Robert Hamilton tror disse rammene må ha vært kvelende for den uavhengig og eventyrlystne jenta som gikk under navnet Lizzie, og at det var dette kvinnesynet hun ville til livs.

Les reportasjen: Funn av negativer gir unikt innblikkk i den mystiske Stavanger-kvinnens liv (+)

Utfordringen

Som 25 åring i 1908 flyttet Lizzie til Canada for å bli skuespiller. Et par år senere var hun gift med engelskmannen Harry Humphries og bodde i Amerika. Det var imidlertid ikke en klassisk A4-mann hun hadde funnet seg. Harry var tatovør og skredder, og i likhet med Lizzie var han også glad i lange turer til fots. Svært lange turer til fots …

Det sier sitt at bryllupsreisen deres var en to måneders spasertur fra New York til Florida. Og så tilbake igjen. Det var denne turen som åpnet døren til det som skulle bli parets neste store prosjekt: En utfordring fra magasinet Polo Monthly i 1911 om å gå jorden rundt. Klarte de det, vanket 10.000 dollar i belønning.

Det var noen forutsetninger: Turen måtte gjennomføres på fire år. De måtte gå hele distansen, men kunne ta båt over vann. De kunne takke ja til hjelp fra folk de møtte, men aldri tigge, låne eller stjele. Paret hadde heller ikke lov til å ta penger med seg. Reisen måtte dermed finansieres underveis, gjennom foredrag og salg av postkort med bilder av dem selv.

«Kjære, skjønne, gamle Norge. Jeg er så glad for at jeg hadde mot nok til å teste lykken her for å vise alle at jeg ikke er redd. Ingen steder har jeg noen gang sett slik en skjønnhet som her.»

—  Lizzie Humphries om Norge

Lizzie og Harry takket ja til utfordringen.

De skulle gå oppover Nord-Amerika, vandre gjennom Europa, fortsette nedover østkysten av Afrika til Cape Town, siden til Madagaskar, Sri Lanka, India, Kina, Japan, Australia, New Zealand, over Stillehavet og til Peru og så videre nordover gjennom Mexico og til New York hvor de skulle være framme sommeren 1915. Hva kunne vel gå galt?

Til stor festivitas forlot paret New York til fots den 22. juli 1911.

[ (+) Taterne var et onde - et folk og en kultur som måtte dø ]

(Saken fortsetter under bildegalleriet)

Angrepet av ulver

Reisen til de to er vel dokumentert i lokalaviser, brev og reiseskildringer Lizzie sendte til amerikanske magasiner. Til sammen gir disse en bemerkelsesverdig historie om en bemerkelsesverdig dame. Ifølge Robert Hamilton viser de også at de stadig endte opp i sentrum av dramatiske hendelser.

I boka skriver han at paret på vei gjennom Nord-Amerika først opplevde at gården de sov på ble truffet av et lynnedslag og brant ned til grunnen. Paret klarer å komme seg ut med et nødskrik. De får reddet én av hestene fra flammene, mens noen av klærne deres går tapt. Senere blir de angrepet av en flokk med ulver. Paret klarer å skyte tre av ulvene og kommer seg unna, mens resten av flokken spiser de døde.

Norsk hjelp

Fra norsk synspunkt er det også interessant å se i hvor stor grad paret underveis dumper borti nordmenn som tilbyr skyss og hjelp. Kanskje ikke så rart, for på denne tiden var Norge verdens tredje største sjøfartsnasjon. Det er for eksempel den norske kapteinen Emil Olsen fra Kristiania som seiler paret over fra Quebec til til øya Nova Scotia om bord i skipet SS Wacousta. Lizzie skriver brev hjem fra skipet og forteller at kapteinen ga dem et invitasjonsbrev til hans søster og bror i Norge. Kanskje var det slik Norge endte opp som en av destinasjonene på reisen?

De får også skyss med to andre norske skip mens de er i Canada. I september 1911 seilte de med det norske skipet «Storstad» fra Nova Scotia til Newfoundland som gjester til den norske kapteinen Thom Andersen. Samme skip skulle tre år senere være involvert i en av verdens største skipskatastrofer, da det kolliderte med passasjerskipet «Empress of Ireland» og over 1000 mennesker druknet.

– Ektemannen viste seg å være en temmelig sjofel fyr.

—  Robert Hamilton

Nok et norsk skip gir dem skyss fra Newfoundland tilbake til Nova Scotia igjen før avreisen til England. Denne gang er det med skipet «SS Kamfjord». Her havner de i et voldsomt uvær som herjer i to dager og som gjør overfarten til et mareritt. Sju skip havarerer i det voldsomme uværet. Lizzie berømmer den norske kapteinen for hans ro og gode humør.

Noen måneder senere, mens Lizzie er i Arendal, skal hun få en fryktelig beskjed om skjebnen til det norske skipet …

[ (+) Livet som Midtøsten-ekspert: – Så trekkes antisemitt-kortet. Det gjør meg fryktelig sint ]

Forlatt av ektemannen

I november har Herr og Fru Humphries nådd England. De får en kongelig mottakelse i London med overnatting på luksushotell. De besøker flere byer til fots og kommer akkurat i tide til å feire jul sammen med Lizzies familie i Yorkshire. Engelske aviser skriver om «Mrs Humphries» at hun er liten av vekst, men at hun ser slående sprek ut. De noterer også at hun etter sigende «aldri noen gang har hatt hodepine eller forstoppelse».

Lykken skulle imidlertid snart ta en brå vending for Lizzie.

Robert Hamilton forteller:

– Ektemannen viste seg å være en temmelig sjofel fyr. I begynnelsen av januar 1912 forlot han plutselig Lizzie og dro tilbake til USA. Han tok hele reisekassa med seg.

Ifølge avisene fikk Harry Humphries nervøst sammenbrudd.

– Nå starter et økende press på Lizzie for å få henne til å gi opp. Både fra Lizzies nærmeste, men også fra magasinet som har utlovet premie. Holdningen er «Hvordan kan en ung dame klare seg uten hjelp av en mann?»

Faren fikk en bekjent til å følge Lizzie til fots på turen videre til Irland, hvor Lizzie ankom Dublin midt i en urolig tid, der irene kjempet for selvstendighet fra Storbritannia og kvinner kjempet for stemmerett, ofte med vold.

Farens bekjent tok et nådeløst oppgjør med Lizzie i en avisartikkel: «Jeg kommer ikke til å gå ett skritt til sammen med Mrs Humphries, med mindre ektemannen hennes også er med. (...) Mrs. Humphries tror tilsynelatende at hun er kapabel til å fortsette alene. Men hun kan ikke snakke annet enn engelsk, og stemmen hennes er så svak at selv de som kan engelsk ikke vil forstå henne».

Lizzie lot det imidlertid ikke være noen tvil. Hun aktet ikke å gi seg. «Jeg skal gjennomføre dette og vise alle hva jenter klarer», sa hun.

Magasinet Polo Monthly gjør helomvending og hyller avgjørelsen. «Jeg mener planen er umulig og ikke minst svært risikabel for en enslig kvinne. Men hennes mannsmot har overbevist meg. Hun er en juvel. Jeg skal oppdatere dere med alle detaljer fra reisen ukentlig, og uavhengig av om hun klarer å stå løpet ut eller må gi seg underveis, så kommer både dere og jeg til å felle noen tårer underveis. Bravo, lille kvinne. Bravo!»

– Lizzie fortsatte nå nordover gjennom England og Skottland alene, før hun tok en båt videre fra Edinburgh til Norge og Kristiansand hvor hun ankom 18. mai 1912, forteller Robert Hamilton.

Fem uker i Norge Han kaller Norgesoppholdet for globetrotterens første store utfordring på turen.

– Hun kunne ikke språket, derfor kunne hun ikke tjene penger på å forelese om reisen. Ifølge Hamilton er det åpenbart at Norge likevel har gjort sterkt inntrykk på Lizzie, noe som kommer tydelig fram i hennes skriverier.

«Kjære, skjønne, gamle Norge. Jeg er så glad for at jeg hadde mot nok til å teste lykken her for å vise alle at jeg ikke er redd. Ingen steder har jeg noen gang sett slik en skjønnhet som her. Om jeg hadde hatt et kamera, ville jeg tatt bilder hvert femte minutt», skriver hun hjem fra Arendal etter en uke i landet.

«Jeg fortalte Kongen at jeg trodde jeg var nødt til å bukke ned til gulvet og at alle måtte rygge baklengs ut døren, for ikke å snu ryggen til ham. Han lo og var så lite skremmende at jeg våget å sende ham et telegram på bursdagen hans.»

—  Lizzie Humphries

Hun hyller også norsk mat («jeg elsker buljongsuppe og rabarbragrøt!»), forsøker å lære seg noen norske gloser («jeg kan nå si vær så god, takk for maten og tusen takk») og reflekterer over gode norske veier – der kilometerne føles mye lengre enn hjemme i England.

I Arendal får hun også den sørgelige nyheten om at skipet Kamfjord, som hun og ektemannen seilte med i Canada, hadde gått ned i en storm. Alle 15 om bord mistet livet. Hun skriver at hun akter å avlegge kaptein Salvesens enke og barn et besøk i et forsøk på å muntre dem opp.

Gjennom lokalaviser og brev kan vi følge Lizzie fra by til by østover langs Sørlandskysten på vei mot Christiania. Kristiansand. Arendal. Larvik. Tønsberg. Holmestrand. Drammen og til slutt Christiania, hvor hun ifølge Dagbladet ankom ved 13-tiden 9. juni 1912. Ifølge samme avis var første post på hennes program i hovedstaden å overvære en fotballkamp på Frogner.

Søk i arkivene viser også at norske aviser ellers kunne være ganske syrlige i sin omtale av den kvinnelige globetrotteren.

«Det er ikke aldeles ubekjent at kvinnfolkene kan faa mange kunstige indfald», er vinklingen i et par norske aviser sommeren 1912, som konsekvent omtaler Lizzie som Mrs Harry Humphries og som avslutter med et tørt håp om at ærgjerrigheten hennes forhåpentligvis vil hindre henne i å dvele for mye på at hun «som gift kvinne løper fra sitt hjem».

(Saken fortsetter under bildet)

Møter Kong Haakon

Motet og utholdenheten til «Lady Globetrotter» ser likevel ut til å ha imponert mange. Også mer prominente personer legger merke til den kvinnelige globetrotteren. Onsdag 26. juni var Lizzie invitert til audiens hos norske Kong Haakon på Slottet.

Til en svensk avis kommer Lizzie med små drypp fra dette møtet. «Jeg fortalte Kongen at jeg trodde jeg var nødt til å bukke ned til gulvet og at alle måtte rygge baklengs ut døren, for ikke å snu ryggen til ham. Han lo og var så lite skremmende at jeg våget å sende ham et telegram på bursdagen hans.»

Fra Norge fortsetter Lizzie turen i Skandinavia og Norden. I et brev til faren skriver hun at hun er kledd i norsk bunad, og at hun har bestemt seg for å begynne å filme fra reisen for å tjene penger på fremvisninger. Noe av motivasjonen er å vise ektemannen at hun klarer seg uten ham. Hun ankommer Stockholm 8. september, en måned etter at byen har arrangert sommer-OL. Derfra reiser hun videre gjennom Finland. I Karelen får hun en hund fra en sjømann. Hunden får navnet Vicksie og skal bli hennes trofaste følgesvenn på resten av ferden.

Russland

De neste månedene vandrer hun rundt i Russland. Fra avisartikler og papirer bevart i notatbøker, synes det klart at oppholdet må ha vært utfordrende. Hun må trosse den iskalde russiske vinteren i det hun og hennes firbeinte følgesvenn vandrer over store avstander. Det er den samme ubarmhjertige vinteren som beseiret Napoleon i 1812 og som igjen skulle sette en stopper for tysk framrykking på østfronten i 1941. Lizzie blir forkjølet og syk, men nektet å gi seg og fortsetter ferden. Innimellom holder hun foredrag for å tjene penger.

Et par ganger blir hun forsøkt overfalt av menn, men da klarte hun å vifte dem vekk med den store revolveren hun alltid bar. Hun beskylder også en mann hun har hyret inn som assistent og guide for å svindle henne for mange penger og for å ha stjålet flere av hennes verdifulle eiendeler.

Hun våger likevel ikke gå til noen anmeldelse ettersom han etter sigende hevdet å være med i det hemmelige russiske politiet. Lizzie frykter han skal hevde at hun egentlig er spion, slik at hun blir pågrepet og sendt til straffeleir i Sibir. Nok en gang ser hun ut til å bli dolket i ryggen av en mann. Og som så ofte ellers på reisen må faren sende lommepenger over.

Opp- og nedturer

Nå begynner en tung periode for vår kvinnelige globetrotter. Været er tøft og reisen går sakte. Hun havner i stadige økonomiske problemer. I Polen mottar hun det triste budskapet om at en bror har mistet livet i en motorsykkelulykke. Avstanden og mangelen på penger gjør at hun ikke har noe annet valg enn å tvinge sorgen unna, og smilende stå på scenen samme kveld for å underholde tilskuere om den utrolige reisen hun er på.

Når hun ankommer Tyskland våren 1913 får hun likevel et kjærkomment lyspunkt. Da tar en tidligere kjæreste kontakt, en mann hun omtaler som Percy. De uttrykker sin kjærlighet til hverandre, og Percy lover å bistå med finansiering av turen videre. Lizzie er i lykkerus. Men hun trenger all mulig medvind nå, for tiden er i ferd med å løpe fra henne.

Tonen i brevene hjem er optimistisk. Det er tydelig at Lizzie ikke har noen som helst plan om å gi seg. Til faren skriver hun i juli at «så lenge jeg lever kommer jeg aldri til å tilgi meg selv om jeg gir opp, så lenge jeg har styrken som kreves for å fortsette».

– Hun viser hvor vanskelig det kunne være for en kvinne på den tiden å gjøre suksess på egen hånd.

—  Robert Hamilton

Arresteres i Tyskland

Kanskje er det et utslag av kjærlighetsrus, kanskje er det noe hun planlegger for å skape oppmerksomhet, men mens hun er i Berlin gjennomfører hun et stunt som kunne endt fatalt. Under en stor militærparade i begynnelsen av september kaster hun en blomsterbukett på keiser Wilhelm som passerte utenfor hotellvinduet hennes. Hun ble umiddelbart pågrepet av tysk politi, men etter å ha identifisert seg blir hun løslatt.

Spenningen i Europa er på denne tiden på bristepunktet, så Lizzie hadde flaks. Hadde de trodd at hun hadde onde hensikter, kunne historien hennes ha endt der. Hun hadde likevel klart det hun ønsket. Stuntet hennes ble omtalt over hele verden. Tyske aviser tok til orde for at vaktholdet rundt Keiseren burde skjerpes ytterligere.

Fra Berlin fortsetter Lizzie vestover gjennom Tyskland og til Nederland, og som alltid fulgte avisartikler, intervjuer, filmfremvisninger og forelesninger i kjølvannet. Mot slutten av 1913 merkes imidlertid et stemningsskifte hos Lizzie.

Hun klager over været og skriver at klær og støvler ikke er vanntette, at hun lengter etter å kunne slappe av i senga en dag for å hente seg inn, i stedet for hele tiden å haste videre med å gå og å holde foredrag. Det går fram at Percy ikke dukket opp for å feire jul med henne, og at alle hans økonomiske lovnader bare hadde vært ord. Hun skriver også at filmrullene hennes nå er så slitte at de ikke lenger går an å vise fram. «Hjertet mitt er veldig bittert,» skriver hun.

Lite fremskritt

Ukene og månedene går, uten at Lizzie gjør nevneverdig fremskritt på reisen. Det er to år siden hun var i Norge, men fortsatt befinner hun seg i det sentrale Europa. På dette tidspunktet må Lizzie ha innsett at hun umulig ville kunne klare å gjennomføre ferden innenfor de avtalte rammene. Men denne erkjennelsen kommer aldri fram i reiseskildringene eller brevene hun sender hjem. Hva hun tenker inni seg forblir en hemmelighet.

– Det som er utrolig er at det av brevene og avisnotisene ser ut til at Lizzie virkelig trodde at hun skulle klare å fullføre reisen innen 1915. Fortsatt gjensto to tredjedeler av turen, flere av disse strekkene gjennom svært utfordrende terreng og klima, forteller Robert Hamilton til Dagsavisen.

Verdenskrigen 28. juni 1914 faller de berømte skuddene i Sarajevo, der den østerriksk-ungarske erkehertugen Franz Ferdinand og hans hustru ble myrdet av en serbisk nasjonalist. Attentatet satt i gang en hel serie av hendelser som kulminerte i utbruddet av første verdenskrig. Og det er krigen som til slutt tvinger Lizzie til å kaste inn reisehåndkleet, tre og et halvt år og 35.000 kilometer etter at hun optimistisk forlot New York. Hun befinner seg i Düsseldorf når krigen mellom Tyskland og Storbritannia starter fjerde august 1914.

For å unngå å bli internert gjør hun en hastig retrett til Antwerpen hvor hun forlater både bagasje og sin trofaste kompanjong Vicksie før hun får båtskyss over kanalen og tilbake til England. Like før hun når farens hus i Yorkshire stoppes hun av en politimann, som mistenker at Lizzie er en spion. Hun har nemlig mistet dialekten sin i løpet av årene på reisefot.

I det hun endelig kommer hjem er humøret hennes trolig like mørkt som skyene som hadde lagt seg over Europa.

Livet videre

Hun dro tilbake til USA, men klarte ikke holde seg unna vandrelivet som hadde blitt en så viktig del av henne. En kort periode finner hun tilbake til sin gamle ektemann, Harry Humphries. Sammen begir de to seg ut på en ny vandring tvers over USA, fra New York i øst til San Francisco i vest, for å samle inn penger til Røde Kors og til krigsenker i Europa.

Lizzie Humphries døde i Florida i 1960, 77 år gammel. Hun etterlot seg ingen barn, men en stor samling minnesmerker fra sine reiser. Disse er i dag donert til et museum i Lizzies hjemby i England.

Selv om Lady Globetrotter aldri klarte å komme seg jorden rundt, mener Robert Hamilton at vi fortsatt kan ha noe å lære av den standhaftige kvinnen.

– Hun viser hvor vanskelig det kunne være for en kvinne på den tiden å gjøre suksess på egen hånd. Og så er det inspirerende at hun likevel forsøkte og aldri ga opp. Hun mislyktes kanskje i å gå jorden rundt. Men hun lyktes absolutt i å slite seg løs fra samfunnets tvangstrøye.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen