Foreldrene opplever at barna blir kasteballer i systemet: – Kan ramme hvem som helst

– Jeg har aldri møtt en eneste forelder som ønsker at barnet skal være hjemme. Barn ønsker heller ikke å være hjemme hvis de har det ok på skolen, sier Silje Couling-Aas.

Trebarnsmoren har nettopp fortalt at to av hennes barn har opplevd mobbing og utenforskap, som har ført til at de ikke har klart å gå på skolen i lange perioder. I mange år har familien kjempet for å bli hørt og vært dypt fortvilet over situasjonen til barna.

Og det er de ikke alene om. Couling-Aas er med i en lukket Facebook-gruppe med flere tusen medlemmer, der foreldre deler sine erfaringer, fortvilelse og forteller hvor håpløst det kan kjennes når barnet ikke klarer å gå på skolen og de ikke blir hørt.

For mange går det på helsa løs. En i Facebook-gruppa, som ikke lenger klarer å være i jobb, nærmest roper ut om det er andre som har måttet sykmelde seg etter år med kamp for barna. Snart renner det inn med svar fra foreldre som er i samme situasjon. De forteller om utmattelse, utbrenthet og totalt ødelagt helse – at det er «helt jævlig» å stå i det.

Selv om historiene er ulike, er det mye som går igjen, som at mange foreldre opplever at egne barn blir kasteballer i systemet. De forteller om tapte år for barna, om dårlige tiltak eller ikke tiltak i det hele tatt fra skolene og kommunene, om hvor slitne de er av maset om å presse barna på skolen og hvor belastende det er når skolen sender bekymringsmelding til barnevernet uten at vilkårene for meldeplikt er oppfylt.

Det finnes ikke nasjonale tall på hvor mange elever som har utviklet skolevegring eller ufrivillig skolefravær. Men fagpersoner som jobber med barn og unge har de siste årene vært tydelige på at det er blitt flere. Tidligere i år uttalte helsesykepleiere i skolehelsehelsetjenesten til Dagsavisen at denne trenden ser ut til å ha forsterket seg gjennom pandemien og at de er svært bekymret for utviklingen.

Ble veldig provosert

Couling-Aas er med i Foreldrenettverk mot mobbing, der hun er styremedlem. Hun har også engasjert seg i samfunnsdebatten om hva som må gjøres for at alle barn skal få et trygt og godt skolemiljø. For hennes del startet det med at hun fikk beskjed av PP-tjenesten om å lese skolefraværsveilederen i sin hjemkommune. Hun forteller at hun ble veldig provosert av det hun leste.

Sammen med to mødre, som også er med i Facebook-gruppa «Skolevegring/Ufrivillig skolefravær», bestemte hun seg for å gå gjennom kommunenes veiledere landet rundt, og i sommer skrev de tre kronikker om tematikken, som ble publisert i Utdanningsnytt.

I kronikkene setter mødrene søkelyset på hvor ansvaret plasseres når et barn ikke er på skolen og har utviklet såkalt bekymringsfullt eller alvorlig skolefravær, også kalt ufrivillig skolefravær.

De understreker at når de snakker om ufrivillig skolefravær, så mener de elever som vil på skolen, men som ikke klarer det fordi de opplever at det er utrygt å være der – at det altså er snakk om noe annet enn «skulk eller foreldremotivert fravær».

Etter å ha lest gjennom en rekke veilederne om bekymringsfullt skolefravær, satt de igjen med et klart inntrykk av at mange kommuner fortsatt har en holdning om at det er barnet eller foreldrene det er noe galt med når en elev blir borte fra skolen.

Vil ha en holdningsendring

De mener det nå er på høy tid med en holdningsendring og at søkelyset må rettes mot skolerelaterte faktorer som mobbing, utrygt skolemiljø, manglende samhandling i hjelpeapparatet og hva slags kunnskap skolene og kommunene har om ulike diagnoser.

Couling-Aas mener altfor mange foreldre blir stemplet som vanskelige når de sier ifra – i stedet for å bli sett på som en ressurs.

– Fokuset flyttes fra å gjøre det bedre for barnet på skolen til å problematisere hjemmene. I flere av disse kommunale veilederne står det også at barn av enslige eller med minoritetsbakgrunn, har en høyere risiko for skolefravær. Det er diskriminerende. Ufrivillig skolefravær kan ramme hvem som helst, sier hun.

Hun reagerer også sterkt på råd som at foreldrene må være tydelig på at barnet «skal på skolen», at det er «det beste for barnet å gå på skolen hver dag selv om det er vanskelig», at hyggelige ting med barnet bør gjøres utenfor skoletid og at man ikke skal gjøre det «for attraktivt å være hjemme».

– Det er ikke sånn at vi står hjemme og serverer boller og brus. Men når det har gått så langt at elevene ikke mestrer skolen, for eksempel på grunn av mobbing, skal man da i tillegg gjøre det kjipt hjemme? Jeg reagerer også på at det oppfordres sterkt til at man skal framsnakke skolen, sier Couling-Aas.

Hun forteller at familien har hatt dårlige erfaringer med å følge oppfordringene om å legge et press på barna og si at de må skolen.

– Jeg har erfart det som veldig negativt. Det førte til at ungen følte at heller ikke jeg, som mamma, trodde på hvor ille det var.

[ Hva skal du gjøre når barnet ditt ikke vil på skolen? ]

Stor tilleggsbelastning

Mødrene har også reagert kraftig på at barnevernet fortsatt blir nevnt i de såkalte tiltakstrappene som kommunene har satt opp i veilederne. Janne Kristiansen Gjeruldsen, som var med å skrive kronikkene sammen med Couling-Aas, mener skolene altfor ofte kobler inn barnevernet når en elev ikke klarer å gå på skolen.

– Det er fortsatt slik at de ser etter psykopatologiske faktorer hos foresatte når det gjelder ufrivillig skolefravær, og det er helt vilt. Takker man nei til at barnevernet kobles inn i et tverrfaglig team, blir foresatte sett på som vanskelige. Om skolene sender bekymringsmelding uten at vilkårene for meldeplikt er oppfylt, bryter de taushetsplikten, og det er alvorlig, sier Gjeruldsen.

Couling-Aas forteller at hun selv har erfart at skolen sendte bekymringsmelding til barnevernet etter at hun hadde sendt klage til statsforvalteren og skrevet at barnet ikke hadde det bra på skolen.

Familien opplevde det som en stor tilleggsbelastning. Saken ble henlagt, og i henleggelsen skrev barnevernet at det er naturlig for foreldre å reagere dersom de opplever at de ikke blir hørt eller tatt på alvor av skolen når de varsler om barnets opplevelser i skolehverdagen.

Både Couling-Aas og Gjeruldsen understreker at de ikke er imot barnevernet og at det skal sendes bekymringsmelding dersom vilkårene for meldeplikt er oppfylt, som skolene også er lovpålagt å gjøre.

– Men når vilkårene for meldeplikt ikke er oppfylt, og skolen likevel melder foreldrene til barnevernet, så er det brudd på taushetsplikten. Barn som trenger beskyttelse skal så absolutt ha det, men grunnløse meldinger bidrar derimot til det motsatte. Det kan skape mistillit hos foreldre, legge press på barnet og i verste fall så kan problemet bli «eksportert» til feil instans, slik at barnet ikke får den hjelpen det trenger, sier Couling-Aas og legger til:

– Barnevernet har verken mandat til å drive skole eller kunnskap om tilpasninger i skolemiljøet.

Urettmessige meldinger

De har fått støtte både fra forskerhold og fra barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) når det gjelder bekymringsmeldinger til barnevernet.

Toppe kritiserte nylig i Aftenposten praksisen som mange kommuner har hatt, og hun har gjort det klart at skolefravær alene ikke er et tilstrekkelig grunnlag for å utløse meldeplikt til barnevernstjenesten.

Bente Ohnstad, som er professor i juss ved Høgskolen i Innlandet, har også engasjert seg i sterkt i denne debatten. For tre år siden skrev hun boka «Meldeplikt til barnevernet. Er det nok å være bekymret?».

Ohnstad har vært klar på at det ikke er i tråd med regelverket å sende bekymringsmeldinger til barnevernet i saker der skolen har ansvaret for å bedre situasjonen for barnet. Hun har pekt på at en bekymringsmelding kan føre til omfattende undersøkelser hvor svært mange personopplysninger utleveres og at det går ut over personvernet til både barna og foreldrene.

Professoren mener skolenes praksis med å sende bekymringsmeldinger uten at vilkårene for meldeplikten er oppfylt, også er uheldig fordi barnevernstjenesten må bruke mye tid og ressurser på disse sakene – og at det i ytterste konsekvens kan gå ut over barn og familier som virkelig trenger hjelp av barnevernet. Hun har tatt til orde for at lærere og andre som jobber med barn, må få bedre opplæring i regelverket og bedre innsikt i barnevernets mandat.

– Vi hører av og til at det blir hevdet at det er bedre å melde mange ganger for mye enn en gang for lite. Denne holdningen vitner om mangelfull lovforståelse og manglende erkjennelse av hvilken belastning urettmessige bekymringsmeldinger utgjør for barn, familier og barnevernstjenesten selv og for tilliten til hjelpeapparatet, sier Ohnstad til Dagsavisen, og legger til:

– Det er ikke holdepunkter for at mange meldinger fører til at barn i reell risiko fanges opp. Målet må være å få mer treffsikre meldinger, det vil si at meldinger sendes på riktig grunnlag.

De fleste får medhold i klagesaker

Tall for 2022 som Dagsavisen har hentet inn fra statsforvalterne, viser at det i år har vært en kraftig økning i klagesaker mange steder i landet fra elever og foreldre til elever som opplever skolemiljøet som utrygt. De aller fleste som klager, får medhold – som betyr at skolen ikke har gjort det den skal gjøre i henhold til loven.

Kjersti Botnan Larsen, seksjonssjef hos Statsforvalteren i Oslo og Viken, uttalte til Dagsavisen at de er bekymret for det de ser.

– Det er stadig flere av elevene som ikke er på skolen, og det er svært alvorlig siden de ikke får oppfylt retten til utdanning, sa Larsen.

Couling-Aas og Gjeruldsen mener disse tallene viser at kommunene og skolene har mye å tak i og at det ikke gjøres nok for å sikre at elevene har et trygt og godt skolemiljø.

De mener også at kommunene må vise til nyere forskning når de gir råd og veiledning til skoler og foreldre om ufrivillig skolefravær.

– Nyere norsk forskning legger mer vekt på at det er faktorer i skolen som gjør det vanskelig. Barn trenger noen gode relasjoner, noen som tar mobbing og andre relasjonelle problemer på alvor. Og det må tas tak i problemene med en gang, sier Couling-Aas.

I kronikkene de har skrevet, har de vist til at nyere forskning i større grad flytter årsaken til det ufrivillige fraværet til skolesystemet og at elevenes rettigheter ikke blir ivaretatt.

– Det første som må gjøres er at veilederne oppdateres med den nyeste forskningen innenfor dette feltet. Vi mener også det burde opprettes en uavhengig klageinstans. I dag er det altfor lang saksbehandlingstid hos Statsforvalteren. Det burde vært et team som sto klart til å rykke ut, sier Gjeruldsen og legger til:

– Vi kjenner til saker på mindre steder der vennskap og kjennskap preger saken, og det er veldig uheldig.

[ Bekymret for elevene: – Skolene må snakke mindre om barnas prestasjoner ]

Professor støtter foreldrene

Marie-Lisbet Amundsen, professor i spesialpedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge, har forsket på ufrivillig skolefravær i en årrekke. I sommer gikk hun ut og støttet mødrene som tok et oppgjør med kommunenes veiledere om problematisk skolefravær.

Amundsen har lest gjennom mange av veilederne selv. Hun synes det er forvirrende lesning, og hun mener kommunene ikke legger nok vekt på skolerelaterte faktorer og hvilke rettigheter barna har som skoleelever.

– I disse kommunale veilederne blandes skolevegring eller ufrivillig skolefravær med annet skolefravær grunnet andre årsaker, sier Amundsen.

For professoren handler skolevegring eller ufrivillig skolefravær om elever som ønsker å gå på skolen, men som ikke klarer det «fordi skolen framstår som en altfor utrygg oppvekstarena».

I sin forskning har Amundsen dybdeintervjuet foreldre til barn som strevde med ufrivillig skolefravær. Intervjuene viste at foreldrene mener fagfolk har for liten kunnskap om skolevegringsproblematikk, og flere opplevde at barna ble kasteballer i hjelpeapparatet. Da hun senere intervjuet lærere om samme tematikk, kom det fram at de delte foreldrenes bekymringer.

I en annen studie, som hun gjennomførte sammen med Geir Møller fra Telemarksforskning, fant de at 84 prosent av barna som har utviklet ufrivillig skolefravær opplevde skolen som et utrygt sted, at fire av ti ikke hadde noen venner på skolen og at seks av ti ble mobbet. Halvparten sa at de ikke hadde et godt forhold til noen voksne på skolen.

Amundsen har i flere kronikker tatt til orde for at skolen må tilpasse seg barnet, ikke omvendt. Hun mener at alle klagesakene som statsforvalterne får inn og det faktum at nesten alle får medhold, viser at kommunene i større grad må sette søkelyset på skolemiljøet.

Professoren støtter også foreldrene som mener at skolene altfor ofte sender bekymringsmelding til barnevernet.

– Det er ikke nødvendig å trekke inn barnevernet når det gjelder ufrivillig skolefravær. Om det er snakk om foreldre som holder barnet tilbake, er det ikke skolevegring. Men begrepene blandes sammen i disse veilederne, sier Amundsen.

Hun forteller at flere kommuner har tatt kontakt med henne etter at hun har kritisert veilederne.

– Nå har flere har sagt til meg at de vil endre sine handlingsplaner, og det er positivt.

[ Helsesykepleiere frykter en bølge av mer skolevegring ]

– Skolen må endres

Amundsen skrev tidligere i sommer kronikken «Skolen som organisasjon må endres».

Først og fremst mener hun det må bli færre elever i klassene, mer lek i de første skoleårene og mer praktisk orientert undervisning for elevene som ønsker det på ungdomstrinnet.

– Vi må se på hva som er galt med skolen når så mange engster seg for å være der, og vi må se på hva som gjør barn engstelige for å være på skolen – i stedet for å se på hva som er galt med barnet og foreldrene, sier Amundsen.

Hun mener hjelpeapparat og skole må tilrettelegge bedre for et godt samarbeid med foreldrene.

– Et godt samarbeid bidrar også til at barnet opplever større tilhørighet til skolen.

Det å samle mange personer fra ulike instanser i store tverrfaglige møter med «sårbare elever og foreldre», synes hun ikke er en god framgangsmåte.

– Hvis du skal møte seks til ti fagpersoner samtidig, går du lett i forsvar, og det blir ingen god dialog med foreldrene, barnet og skolen.

Amundsen understreker at hun ikke kritiserer den enkelte lærer. Hun mener lærerne i dag blir «presset ned i spagaten» blant annet fordi det er for store klasser og for mange tester – og at det igjen gjør det vanskelig å skape et inkluderende fellesskap.

– Mindre skoleklasser vil bidra til at arbeidspresset blir mindre på lærerne. I tillegg vil dette også kunne bidra til et tryggere og nærere sosialt fellesskap elevene seg imellom.

Hun mener det haster med å gjøre noe med skolen som organisasjon.

– Barn utgjør ingen homogen gruppe, så hvorfor behandles de som om dette var situasjonen? En høy andel barn og ungdom ville profittert på mer fysisk aktivitet og større fokus på praktiske innfallsvinkler når de skal lære. Dersom vi fikk mindre skoleklasser, større fokus på lek og fysisk aktivitet som utgangspunkt for læring i barnetrinnet, og man i ungdomstrinnet fikk velge mellom å gå på en mer teoretisk eller en mer praktisk orientert linje, ville det bli lettere å trives både for elever og lærere, sier hun og legger til:

– I videregående utdanning burde man tilrettelegge for at de som ønsker det, kan fullføre utdanningen ved at de går i mesterlære. Først når dette skjer gir det mening å snakke om folkehelse og livsmestring i den norske skolen.

[ Målet med skolehjemmet Toftes Gave var å få barnegråten ut av fengslene (+) ]

Oppfordring til andre foreldre

Couling-Aas og Gjeruldsen mener det viktigste skolen kan gjøre, er å ta tak i problemet med en gang når en elev eller foreldrene sier ifra om noe som ikke er bra.

– Vi kritiserer ikke den enkelte lærer, det er på systemnivå det må skje noe. Det må være takhøyde for at foreldre kan si ifra, uten at man blir vanskeliggjort. I dag opplever mange foreldre at skolen går i skyttergraven. Å få et barn tilbake, er en felles dugnad, og det viktigste skolen kan gjøre er hjelpekunsten til Søren Kierkegaard (dansk filosof) – nemlig å møte barnet der barnet er. I tillegg er det viktig at barn blir inkludert. Kjenner de ikke på tilhørighet, blir situasjonen enda verre, sier Gjeruldsen.

Couling-Aas håper at deres engasjement kan føre til at foreldrene i større grad blir sett på som en ressurs.

– Foreldrene kjenner barna best, det må ikke undervurderes. Og når ungene ikke sier ifra selv, gjør foreldrene det. Ingen barn liker å bli et problem som skal løses, og når skolene vil at barna skal delta i møter med åtte til tolv fagpersoner uten å ha noen relasjon til disse, så sier det seg selv at det kan være vanskelig for et barn eller en ungdom.

Hun har også en oppfordring til foreldre til elever som er i klasse med et barn som ikke klarer å gå på skolen.

– Ta kontakt med familien og vær på tilbudssiden. Vi som foreldre må jobbe veldig for å holde barna oppe når de kjenner utenforskapet så sterkt. Når det ikke lenger kommer bursdagsinvitasjoner – og når barn står uten venner – blir det veldig ensomt, sier hun og legger til:

– I flere år har vi måttet reise ut av nærmiljøet på 17. mai fordi vårt barn ikke har klart å være her etter år med mobbing.

[ Flere elever opplever skolen som utrygg: – Vi er bekymret for det vi ser ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen