Helse

Thomas: – Så sto jeg der på gata da, med et brett med Ritalin i den ene hånda og fremtiden i den andre

Thomas Idem var 39 år gammel da han ble utredet for ADHD. Først syntes han det var et nederlag. Så kom identitetskrisen. Men i dag lever han bra med funksjonsnedsettelsen.

Thomas Idem (49) har en psykologibachelor og har siden 2011 jobbet som coach og foredragsholder for å skape økt mestring av diagnosesymptomer og fremming av individuelle kjerneegenskaper. Han har også ADHD, og på hjemmesiden hans står det at han synes diagnosen passer ham godt.

– Når noen kommer og spør meg hvordan det er å ha ADHD, så er det håpløst å svare, det er sånn jeg er. Hvordan er det å være deg?

Thomas Idem ble utredet for ADHD i voksen alder. På spørsmål om hvordan han var før han fikk diagnosen, er svaret: litt flakkende.

– Men det var det mange som var. Vi må ikke glemme at normaliteten er ganske bred, og dersom du stikker litt utenfor den, betyr det ikke nødvendigvis at du har ADHD.

Folk er raske til å si at de tror noen har ADHD om de bare er litt aktive?

– Ja, jeg syns ikke vi trenger å være så rause med å dele ut psykiatriske diagnoser. Det fører neppe noe godt med seg.

Var du flink på skolen?

– Mnjæi. Det er vel det riktigste svaret. Det kom helt an på faget, om det interesserte meg. Jeg gjorde det ikke spesielt bra i matte og naturfag. Tall generelt var vanskelig.

Hva var det ved nettopp tall som var vanskelig?

– Det ble fort litt mange av dem.

Etter militæret tok han hele videregående som privatist. Valgte bevisst bort alt som krevde stor kognitiv innsats og fokuserte på fag som hadde et snev av historiefortelling over seg.

– Jeg tok alt som var av valgfag i historie og religion. Hele arbeiderbevegelsens historie, sosialantropologi. Det falt meg enklere enn for eksempel samfunnsfag, der det ikke var en tydelig fasit.

ADHD-coach Thomas Idem.

Test deg

Da han begynte å jobbe, syntes han det var vanskelig å slå seg til ro. Og etter en lengre sykmelding da han var 39 år gammel, deltok han på et kurs der han tilfeldigvis ble kjent med en lege. Det var han som pitchet ideen om at Thomas kanskje burde teste seg for ADHD.

– Jeg tenkte at han var litt rar. Det var ikke noe som het ADHD da jeg vokste opp. Jeg husker enkelte som ble tatt ut av klassen og sendt på spesialskoler og sånn, men de var aldri en del av skolemiljøet og ble sett på som snålinger.

Hva var det som gjorde at denne legen foreslo at du burde teste deg?

– Han hadde vel på seg diagnosebrillene og oppfattet mitt prestasjonsnivå og historien om min karrieremessige virring som signaler.

Og jeg tenkte: «Psykiatri? Glem det!» Det kan du bare drite i, liksom.

—  Thomas Idem

Thomas kontaktet fastlegen for en screening og ble henvist videre til DPS.

– Og jeg tenkte: «Psykiatri? Glem det!» Det kan du bare drite i, liksom.

Føltes det som et nederlag?

– Ja. Det vil jeg si. Plutselig skulle jeg liksom være syk – det ble for rart. Jeg tenkte at dette ikke var noe for meg. Men så gikk det noen år, og ting ballet på seg med konsekvenser på den ene og andre måten. Hele tiden lå det og ulmet under overflaten, kunne det være noe i de ADHD-greiene likevel? Til slutt gikk jeg til fastlegen på nytt og sa at jeg ville ta opp igjen utredningen.

Utredningen

Etter å ha blitt testet grundig av et helt team av spesialister hos DPS, ble det konkludert med en ADHD-diagnose.

– Jeg ble kanskje ikke så veldig overrasket. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til diagnosen, siden den ikke fantes da jeg vokste opp, så jeg gikk inn i det med tvil. Men jeg hadde også begynt å tenke sjøl at det kunne være noe i det. Selve utredningen var sånn at jeg måtte svare på mange spørsmål for å utelate ditten og datten. Og så står det i manualen at man skal snakke med nær familie, men det var psykiateren min skeptisk til.

Hvorfor var hun det?

– Fordi de nærmeste ikke alltid er de som gir de mest nyanserte svarene. Foreldre kan finne på å si: «Nei da, han var så god og snill, han.» Du får sannsynligvis riktigere svar om du spør noen som har stått nær, men ikke så nær, en tante eller venn av familien, for eksempel.

– Den store utfordringen for voksne med ADHD er, som det står i den veiledende diagnosemanualen: Det anbefales utprøving av medisiner fordi medikamentell behandling har vist seg veldig effektivt for utrolig mange. Og så anbefales det psykoedukasjon. Det siste, å lære om egen diagnose samme hva som feiler deg, er kjempenyttig. Men siden dette bare er en veiledning, så er det ingen som får det. Å Ikke tilby tiltak som beviselig har god effekt – det er i beste fall utrolig dårlig gjort.

Identitetskrise

Ferdig utredet og godt i gang med medisinering, var behandlingen slutt.

– «Lykke til», sa psykiateren. Så sto jeg der på gata, da, med et brett med Ritalin i den ene hånda og fremtiden i den andre, mens jeg tenkte: «Hva faen skjer nå, hva skal jeg gjøre?» Jeg var kommet til et veiskille som jeg ikke ante konsekvensene av.

Så sto jeg der på gata da, med et brett med Ritalin i den ene hånda og fremtiden i den andre.

—  Thomas Idem

Medisinene funket, hadde en ny ro, det føltes bra, men usikkert. For, hvem var han blitt nå? Hva skulle han gjøre? Plutselig var det mange flere valgmuligheter.

– Det føltes som en identitetskrise. Bare tenk deg: Der står du som voksen, er blitt kanskje 30–40 eller 50 år, har fått ADHD-diagnosen og riktige medisiner. Og så merker du at wow, du er jo to forskjellige personer, en med og en uten medisinering.

– Når du er blitt 30–40 år, så har du bygget deg opp en identitet, en tydelig oppfatning av deg selv, hvem du er i forhold til deg selv og andre, hva slags atferd og mestringsstrategier du har. Og plutselig er du helt annerledes. Plutselig stemmer ikke kartet lenger med terrenget. Det kan være jævlig skummelt, sier Thomas Idem.

Og legger til at hans opplevelse ikke er unik.

– Da har du behov for hjelp, men den kommer ikke automatisk, til tross for at det står svart på hvitt at du har utfordringer. Der ligger det en utfordring.

Hva skal det være?

– Det går an å tilby noe enkelt. Informasjon om egen diagnose, kurs og møte andre, helt enkelt. Det trenger ikke være et svært direktorat, bare kompetente folk som kan kurse andre og gi den første inputen de trenger når de er nyutredet og usikre på hva de skal gjøre. Her er folk i en sårbar fase. Det er viktig å huske at voksne som kommer til ADHD-utredning, som regel står i en eller annen form for krise. Det er de færreste som går til legen når de har det helt knall.

ADHD-coach Thomas Idem.

Riktig balansering av medisinering er viktig for å justere på kjernesymptomene. Men funksjoner som å komme i gang, sortere, organisere – det må læres.

– Det er som legen min sier: «Du blir ikke bedre i regnskap av å ta Ritalin, Thomas.» Men riktig bruk av riktig medisin kan åpne opp for å lære, sier Thomas Idem og legger til at personligheten ikke skal medisineres bort.

Hvis du er sprudlende, glad, livlig og aktiv, så er det ikke meningen å gjøre deg om til revisor.

—  Thomas Idem

– Hvis du er sprudlende, glad, livlig og aktiv, så er det ikke meningen å gjøre deg om til noe annet, medisinere bort personlige egenskaper så du kan bli revisor. Ikke et galt ord om revisorer, de har en viktig funksjon, men det er ikke alle som passer som det.

Nytt fokus

I dag jobber Thomas Idem som coach og foredragsholder. Der får han brukt mange av sine personlige, utadvendte egenskaper. Humor, klokskap og selvinnsikt, står det på hjemmesiden.

Får du ut behovet for oppmerksomhet ved å stå foran publikum?

– I større grad før. Eller det vil si, fokuset har endret seg. Jeg liker oppmerksomheten jeg får når jeg har en tydelig rolle og noe å formidle som jeg mener er viktig. Det som teller mest for meg nå, er at de som hører på og de jeg jobber med, kan få en bedre hverdag, mer enn at jeg får oppmerksomhet. Men det koster meg utrolig lite å stå på scenen.

Å være fysisk er en måte å mestre diagnosen på, i tillegg til riktig medisinering.

– Nok trening, gode mat- og søvnrutiner hjelper for å motvirke fysisk uro og uoppmerksomhet. Forsvaret, for eksempel, er genialt for veldig mange med ADHD. Der er det strenge rutiner det er umulig å snike seg unna, og det er utrolig vanskelig å utsette oppgaver. I tillegg er det kort mellom handlinger og tilbakemeldinger. Slike strukturer fjerner fokustyver og gjør det vanskelig å ta feil valg.

Strenge grenser

Grensesetting er også noe han har måttet lære.

– Ja. Om du hadde foreslått å møtes en annen dag enn i dag, så er det nei. Det går ikke. Dette er en metodikk jeg har måttet lære meg. Men hadde du spurt meg for ti år siden, hadde jeg sikkert sagt «ja, jo, dette får vi til», og så hadde jeg klemt det inn et sted, som regel på bekostning av noe annet.

Må du ha strenge rutiner?

– For noen år siden forsøkte jeg å ha kontroll på alt. Det er utrolig slitsomt i lengden. Nå holder det at jeg har oversikt, og gode rutiner er gull verdt i den sammenhengen.

For tiden har Thomas Idem akkurat fullført en master i atferdsvitenskap ved OsloMet, samtidig som han jobber full tid og er småbarnsfar.

– Det er mer enn de fleste orker?

– Kanskje. Og der ser jeg tydelig den langsiktige effekten av riktig medisinering. Den langsiktige effekten gir økt mestringstro. Da jeg begynte på masteren, tenkte jeg at det tar to år, dette får jeg til. For ti år siden ville jeg nok tenkt at dette kan ta to år, antakeligvis tre, og kanskje gjør jeg noe annet i stedet.

Tror du det er mulig å leve godt med ADHD uten medisiner?

– Det korte svaret er ja, individuelt og teoretisk så er det mulig. Men det forutsetter stram tilrettelegging og trening.




Mer fra: Helse