En høy skikkelse i kjole kommer gående over Tjuvholmen-brua. Hun går forbi finansfolk i trange dresser og overdrevet solbrun hud.
Marianne Marthinsen har vært stortingspolitiker for Arbeiderpartiet i 16 år. Hun beskrives som en dyktig samfunnsøkonom. Jonas Gahr Støre sa han hadde stor respekt for henne og beskrev henne som både erfaren og ung. Nå skal hun jobbe for finanseliten – som direktør for strategi, innsikt og analyse i Finans Norge.
Tidlig i karrieren var hun styremedlem i Attac – en organisasjon som jobber for en sterk regulering av den internasjonale finanssektoren, spesielt gjennom finansskatt og avskaffelse av skatteparadisene. Det var et stort steg for henne å gå over til å representere eierinteresser, men nå har hun bestemt seg. Hun tror hun kan gjøre noe viktig der.
Hun var finanspolitisk talsperson, og avisene mente det var svært sannsynlig at hun kunne bli finansminister – eller kanskje til og med miljøminister? Men rollen som finanspolitisk talsperson måtte hun gi fra seg til fordel for Trond Giske i september 2017.
De to rådgiverne hennes som skulle bli Giskes, sa opp i protest. Flere hadde påpekt at Arbeiderpartiet nå skjøv en kvinne til side for å gi plass til en mann i en fremskutt posisjon, «Det er ikke spesielt motiverende når flinke kvinnelige politikere tas av oppgaven ved første anledning», skrev Ap-veteranen Tove Strand på Facebook. Andre omplasseringer av politikere innad i partiet vakte også oppsikt. Det kokte i Arbeiderpartiet.
I februar 2020 sa Marianne Marthinsen og partikollega Jette Christensen at de ikke tok gjenvalg. Begge oppga interne forhold i partiet etter striden i 2017 som årsak. 11. mars i år kom dokumentarfilmen «Makta Rår» om Trond Giskes forsøk på å gjøre et politisk comeback i Arbeiderpartiet, etter metoo-skandalene.
Den er ferdig på kinolerret, og ble nylig vist på NRK, og er fortsatt tilgjengelig.
[ Anniken Huitfeldt: – Veldig mange lurer på det med skarringen ]
Det er sur vind på denne finans-holmen, og vi søker ly i en av kafeene.
– Har du sett «Makta Rår»?
Hun ler godt. Da den skulle lanseres ble hun invitert til å sitte i panelsamtaler på førpremierevisninger. Det var hun fullstendig uinteressert i, og takket høflig nei. Men så tenkte hun at hun burde se den, siden alle snakket om den.
– Så da var planen min at jeg skulle snike meg inn på en ettermiddagsforestilling i den aller minste salen på Saga kino en god del uker etter premieren. Da tenkte jeg oppstyret rundt filmen hadde gitt seg.
Jeg ser overrasket på henne. Hun dro dit med mannen sin.
– Med solbriller og hatt?
– Det var en idiotisk plan. Det jeg ikke hadde tenkt over i det hele tatt, er at når det er 20 stykker i en kinosal på en såpass sær film, så kommer du til å kjenne igjen ansiktene på de som sitter der. Det ble veldig sånn: «Å ja, der kommer hun ja». Jeg følte liksom blikkene bare feste seg, og de sirkla meg inn. Mannen min som ikke har hatt noe med dette å gjøre i det hele tatt, han skulle på kino. Han skulle kose seg. Han hadde kjøpt popkorn og godteri. Det hadde ingen andre i den kinosalen gjort.
Og selv om dette ikke var en underholdningsfilm ba kinosalen likevel opp til kinospill på storskjermen før visningen. Et gigantisk digitalt lykkehjul.
– Det var det ingen som meldte seg på. Bortsett fra min mann.
Hun ler godt igjen.
– Så på lerretet sto det «Ståle» med store bokstaver, hjulet spinner rundt – og Ståle vant. Sete 16 vant! Han kosa seg og spiste godteri. Jeg bare tenkte: «ok, nå tror jeg faktisk at jeg dør litt her.» Han bare lo av hele greia: «Jeg er på kino!» Det var en elendig plan, men ganske befriende egentlig.
Hun husker ingenting fra scenen om at hun ble vraket som finanspolitisk talsperson, fordi hun ble så selvbevisst.
– Hvordan synes du Giske framsto i den?
– Jeg hadde jo lest anmeldelsene av filmen fra før, så jeg visste jo at han hadde en motstand mot å gå inn i selve saken, og si noe om den og dele hva han følte rundt den. Og at hans tanke rundt det filmprosjektet var å vise at han hang rundt med grasrota i Trøndelag. Det var som forventa.
Da Marianne Marthinsen ble vraket til fordel for Trond Giske, var det ordentlig dårlig stemning i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Kort tid etter kom varslene mot Trond Giske i desember. Etter at han gikk av som nestleder, spurte Dagbladet om hun kunne tenke seg og ta tilbake rollen som finanspolitisk talsperson. Det var uaktuelt for henne. Da hun til slutt ga seg i Arbeiderpartiet, kjente hun på en enorm lettelse. Hun hadde hatt det dårlig på jobb lenge, og begynt å slite med migrene.
– Jeg gledet meg veldig til å komme videre, sier hun.
[ Sandmæls tips etter rentebykset: – Vær så snill, gjør dette ]
---
Marianne Marthinsen
- Født 25. august 1980 (42).
- Oppvokst i Sløvika i Jevnaker kommune.
- Gift med rusforsker Ståle Østhus. Mor til Trygve og bonusmor til Ståles tre barn.
- Ny direktør for strategi, innsikt og analyse i Finans Norge. Starter 1. november. Ved årsskiftet går Finans Norge inn i NHO.
- Ble medlem av AUF som 16-åring, og var stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet i 14 år. Var finanspolitisk talsperson fra 2014 til 2017.
- Skrev boka «Rødt lys - Det store skatteranet og hvordan vi kan stoppe det» sammen med Maria S. Walberg i 2019. Utga i 2021 romanen «Selveiersanger» på Aschehoug forlag, og skriver på ny roman nå.
- Deltok nylig på «Den store matfesten» på discovery+ og TVNorge, og er fast spaltist i Aftenposten.
---
Ingen av de kvinnelige ansatte i Aps stortingsgruppe som varslet om Trond Giske, jobbet der lenger. I et intervju med Vårt Land sa hun at var lei seg for at varslerne ikke ble beskyttet godt nok, og at de burde blitt tatt bedre vare på. I august 2020 innstilte valgkomiteen i Trøndelag Trond Giske som fylkesleder i Trøndelag Arbeiderparti. Så kom metoo til Trøndelag. Flere sto fram med sine historier, og da Giske skulle tale på årsmøtet i Trøndelag Arbeiderparti forlot delegatene fra AUF Trøndelag salen. Han leste opp en avskjedstale som han også hadde publisert på Facebook. I dokumentarfilmen som følger Giske, sier en eldre støttespiller at Giske er blitt behandlet urettferdig. Giskes oppførsel mot varslerne karakteriseres i dokumentarfilmen som «ikke hundre prosent etter boka», og «litt sånn pågående mot damer» som alle en gang har vært. Denne type utsagn kjenner Marthinsen godt igjen.
– Jeg har hørt det der så mye. Det betyr jo at man ikke har forstått kjernen i hva oppgjøret dreide seg om. Kanskje kan man ikke forvente at alle skal forstå det. Jeg tror det er en generasjonskløft der, sier hun.
Scenen der AUF Trøndelag forlater salen gjorde sterkt inntrykk, men det vekket samtidig opp et sinne.
– Det måtte gå så langt. Det måtte være de jentene med trønderdialekt som måtte stå fram og ta den belastningen før det faktisk ble tatt på alvor, sier hun.
Croissanten hennes ligger uberørt på den hvite porselenstallerkenen. Nye menn i dress tar plass på cafebordene rundt oss. Hun er glad for at jentene fra Trøndelag sto fram.
– Samtidig blir jeg litt sint på de andre varslernes vegne, som at deres vitnesbyrd ikke veide tungt nok.
– Hvorfor tror du det veide tyngre med varslere fra Trøndelag?
– Fordi det ble gjort så heftig forsøk på å stemple dem og undergrave det som var deres agenda. Det handler om hele diskusjonen om det var en maktkamp eller et faktisk kulturelt oppgjør. De som ønska å stemple det som en maktkamp, vant egentlig første runde. Jeg tror at det at disse varslerne ikke hadde riktig dialekt gjorde det mulig å sette et Oslo-elite stempel på dem. Det ville sikkert blitt forsøkt uansett. Men når disse trønderjentene kom, så var det ikke mulig lenger. Da var det jo deres egne, sier hun.
– Jeg liker ikke dette spørsmålet, men har kvinner i høye posisjoner et større ansvar enn menn i å støtte varslere?
– Jeg skulle ønske jeg kunne svare nei på det. Det ansvaret burde egentlig være likt for alle som sitter i posisjoner. Men jeg tror at i de fleste tilfeller så vil det være enklere å betro seg til andre kvinner, hvis man først skal snakke med noen oppover i et system. Er du leder så er du leder, da er ansvaret ditt helt uavhengig av kjønn. Jeg synes ikke det var noe bedre å se på at menn ikke ville ta det ansvaret.
Hun blir stille en liten stund og vi bytter tema.
Hvordan havnet Marianne Marthinsen i politikken? Hun skylder på et ærverdig skolebygg i Homansbakken 2, like ved Bislett stadion i Oslo. Kristelig Gymnasium (KG), eid av blant annet Det Norske Misjonsselskap. Barna til kong Harald har gått der. Og tidligere Høyre-statsminister Kåre Willoch, for å nevne noen.
Marianne Marthinsen vokte opp i Jevnaker, og var datter av en alenemor med tre barn. Det er den kommunen Dagens Næringsliv viet en humoristisk og nedlatende reportasje med tittelen «Velkommen til Jevnaker» til i 2020. Det ble debatt på Dagsnytt18. Uansett, Marianne vokste opp der, men ville gå på videregående i Oslo. Hun måtte velge en privatskole fordi hun ikke bodde i byen, og den måtte ikke være for dyr.
[ Hva skal du gjøre når barnet ditt ikke vil på skolen? (+) ]
– For meg var det en klasseoppvåkning faktisk. De hadde vokst opp på en helt annen måte enn meg. Jeg likte de menneskene. Det er veldig viktig for meg å si. Men det var så selvsagt for dem at de skulle inn i tunge samfunnsposisjoner. De hadde foreldre som var ministre, og det ene og det andre. Det var bare helt fjernt for meg. Den selvsagtheten i ting.
– De store hagers selvtillit?
– Ja, det er et begrep jeg ikke hadde hørt før jeg flytta til Oslo. Men det er ikke noe vanskelig å skjønne hva det betyr. Det handler om plassen man tar i et rom. Måten man slenger av seg jakka på. Det er veldig subtile ting. Men det er ganske merkbart.
Hun så på middelklasseungdommen i duffelcoats, lengtet litt etter det, men tok heller et annet valg. Hun meldte seg ut av statskirka og inn i AUF. Hun har tenkt mye på de tingene i ettertid. Da hun gikk ut av Arbeiderpartiet tok det ikke lang tid før pressemeldingene om at romandebuten hennes «Selveiersanger» var på vei. Den skulle handle om metoo i politikken, og om en mektig politiker som utnyttet sin posisjon.
Men anmelderne slo fast at det ikke bare var en metoo-roman. Den handler mest om klassereisen til hovedkarakteren Tonje. Marianne Marthinsen sier boka «dypest sett handler om å ta eierskap til egen person». Og hun understreker hver eneste gang hun nevner boka at den ikke handler om hennes liv. Karakteren Tonje gifter seg inn i en middelklassefamilie, men de forstår henne ikke, og hun føler at hun utsletter seg selv i forsøk på å tilpasse seg dem. Marianne mener mannen til karakteren Tonje ikke har forutsetningene til å forstå hennes frustrasjon.
– Kan du si litt mer om denne selvtilliten du mener middelklassen har?
– Jeg tror det er en slags form for blindhet som de som vokser opp med eliten i nærheten av seg har. Igjen, ikke til forkleinelse for dem. Det handler bare om hva man vokser opp med, og de tenker at alle kan bli det de vil.
– Hvorfor er det så viktig for deg å si at det ikke er deres feil at de tenker sånn?
– Fordi det er en form for kritikk av folk som fort blir litt urettferdig. Det er så lett å gå løs på de med privilegier.
[ Iben Akerlie: – Jeg var 32, og skulle ikke ha mann og barn likevel (+) ]
Marianne sier hun er opptatt av dette handler om hvordan samfunnet er skrudd sammen.
– Det handler ikke om enkeltpersoners vilje eller evne til å se folk rundt seg. Vi er alle prega av det vi kommer fra. Vi har alle våre blindsoner. Det å tenke at selvsagt kan alle bli hva som helst er en sånn form for blindhet, som egentlig er litt naiv og fin også.
Moren hennes leste flere av utkastene til romanen. Det var til stor hjelp. Moren elsket hvert eneste utkast, syntes aldri at den skulle forandres et gram, selv om også neste utkast ble perfekt.
– Men det har kanskje vært vanskeligere å la henne få lese noen av de partiene hvor Tonje blir veldig selvdestruktiv, for selv om igjen, det er ikke mine egne erfaringer, så må man jo hente de følelsene man skriver om fra et sted. De henter du jo bare fra deg selv, og ditt eget følelsesregister. Det er blottstillende, ikke sant?
---
Fem favoritter:
Sted: Ute i båt.
Film: Django Unchained. Jeg er veldig fan av Tarantino som så veldig mange andre.
Bok: Det er helt pokkers umulig å velge én. Jeg skal tillate meg å være litt pretensiøst og svare Thomas Mann Trolldomsfjellet. Jeg oppdaget først Mann i voksen alder, og nå har jeg lest mye Thomas Mann og Herman Hesse – og brevene mellom dem. Det har åpnet opp helt nye ting for meg.
Musikk: Den definitive sjangeren som jeg alltid kommer tilbake til er country. Jeg er jo vokst opp på bygda. Ingen kan utfordre Johnny Cash, men jeg kan også ta den helt ut å høre på Vassendgutane. Jeg kan nesten alle tekstene – hvert fall på fest.
Mat: Det må være den fisken jeg fisker sjøl. Det aller beste – og nå avslører jeg at bare fanger småfisk – det er å panere og steke dem i smør, og servere med kapers og sitron over.
---
Hun synes egentlig det var vanskelig at noen som helst skulle lese det. Forfatterdrømmen så hun på som urealistisk i tenårene, og pretensiøst i tidlig 20-åra. Nå skriver hun på roman nummer to, og håper på å levere forlaget et utkast innen hun starter som direktør i Finans Norge i november.
Hun la egentlig ikke skrivinga helt på hylla da hun var ung politiker. Det var andre ting som skjedde. Hun fikk plass på Stortinget som 25-åring, fem dager etter at hun hadde født sitt første barn. Men noe var galt. Etter flere undersøkelser fikk de vite at den seks måneder gamle datteren hadde en alvorlig hjerneskade.
Hun døde 15 måneder gammel etter utallige besøk på sykehuset. Samtidig var Marianne Marthinsen blitt gravid med sitt andre barn, sønnen Trygve. Hun har tidligere fortalt at det tok tid før hun klarte å skjønne at han var frisk, og at hun har vært ekstra redd for han. Etter hvert lot hun ham klatre i trær som andre barn, med hjerte litt i halsen.
– Hvordan har det preget deg i livet videre?
– Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde blitt hvis det ikke hadde skjedd. Men jeg har blitt spurt om det såpass mange ganger, og jeg har tenkt på det en del. Jeg tror ikke at store dramatiske ting gjør deg til et bedre menneske, eller endrer alle dine perspektiver.
Men å sette det som skjer i perspektiv, har hun blitt ganske god på.
– Det skal litt til for at jeg tenker at noe er veldig fælt. På godt og vondt egentlig. Når jeg først tenker at folk står i en krise, så vet jeg hvor mye det betyr å stille opp for folk. Men terskelen er kanskje litt høy for å utløse min sympati. Jeg har blitt bedre til det med årene. I starten så ble jeg litt nummen, så det skulle litt at noe gjorde inntrykk på meg.
[ Victorias onkel elsker Putin og savner Sovjetunionen ]
Hun mener opplevelsen har påvirket henne som politiker.
– Jeg ble plutselig avhengig av velferdsstaten for at livet mitt skulle fungere. Jeg har vært det menneske som sitter helt frustrert i andre enden hos Nav. Som ikke kan forstå hvordan de kan behandle oss på den måten.
Hun tenker seg om.
– Jeg kommer aldri til å si at det er en erfaring jeg er glad for, fordi det er det ikke. Det er en unaturlig følelse når man er ung, og i sin mest produktive alder. Da er man vanligvis en som bidrar på plussida i samfunnsregnskapet. Så for meg så var det en vekker. Og det gjorde at jeg ble var for å tenke på velferdsstaten som noe som er til for en definert og utsatt gruppe. Det er vårt felles sikkerhetsnett som vi alle kommer til å ha behov for en dag.
Da hun kom tilbake til Stortinget var hun fast bestemt på å fullføre masteren i samfunnsøkonomi.
– Den skulle fullføres, og det handlet bare om at jeg måtte ha frihet til å kunne gå herfra hvis jeg følte at måtte det. Jeg tror jeg hadde blitt en dårligere politiker hvis jeg hadde gjort meg avhengig av systemet. Jeg tror jeg hadde blitt feigere av det.
– Hadde det vært lettere å få gjennomslag for viktige saker hvis politikere var mindre opptatt av makt og spill?
– Det er alltid ødeleggende når et parti begynner å vende seg innover og blir mer opptatt av interne stridigheter enn av de oppgavene partiet skal løse. Helt åpenbart. Når jeg tok beslutningen om å forlate politikken så sto vi jo midt oppe i noe sånt. Det er veldig lett å snakke om det og si at det er et problem. Men tross alt. De aller fleste av årene jeg var politiker, så var det ikke indre konflikt som prega min arbeidshverdag. Så tror jeg de større partiene alltid vil ha underliggende konflikter.
– Er det personlighetene som vil ha makt, eller er det fordi man er nødt til å ha makt for å få gjennomslag?
– Det der har jeg tenkt masse på. Hva jeg tenker om det avhenger litt av dagsformen og troen på menneskeheten.
Hun ler godt.
– Jeg tror jo oppriktig at de aller fleste som velger å engasjere seg politisk og søker makt, gjør det ut ifra et genuint engasjement. Men at det finnes tilfeller av mennesker som etter hvert blir mer opptatt av makt, og kanskje til og med avhengig av det – det er det ikke noe tvil om.
– Hvorfor er det ikke noe tvil om det?
– Jeg tror at det er et problem at mange gjør seg avhengig av det politiske systemet for å kunne ha posisjoner og synlighet. For å kunne opprettholde det livet de vil ha rett og slett. De blir lytta til, de synes, og de nyter respekt fra omgivelse. Uansett hvor de kommer så står det en velkomstkomité på flyplassen. Alle vil snakke med dem. Det kan være vanskelige ting å gi slipp på.
Hun sier det ikke er tilfeldig at romanen hun skrev «dypest sett» handler om å strekke seg for langt for å bli en del av noe. Og ja, hun understreker igjen at den ikke handler om hennes liv, men dette kjenner hun seg igjen. Etter flere år i Arbeiderpartiet kjente hun på forventningene om å strekke seg.
– Det sammenfaller med å få mer ansvar, bli et ansikt utad, skulle representere. Det er et privilegium å skulle få representere, og skulle få snakke på vegne av mange. Det ligger mye makt i det. Men det krever også at du stiller din egen stemme, din egen integritet og ditt eget ansikt til disposisjon for partiet.
– Hvordan unngår man å miste seg selv i den prosessen?
– Den som visste det. Jeg tror mange klarer det fint. Jeg tror nok at man må ha et sterkt jeg i bunn, og en bevissthet rundt det. Jeg trengte å gå noen runder med meg selv da jeg gikk ut av politikken. Det var veldig interessant og morsomt. Jeg dro for eksempel ut på en lang løpetur for å finne ut av hva jeg egentlig mener om oljepolitikk nå.
– Fant du ut av det på en joggetur?
Hun ler.
– Nei, jeg trenger litt lengre tid. Men det er ganske morsomt fordi jeg har jo alltid levd av å mene. Jeg har jo heller ikke vært av dem som har bare har tatt partiets standpunkter og gjort dem til mine uten motstand hvis jeg har ment noe annet. Jeg har jo brukt mange år av livet mitt på å prøve å flytte posisjoner i Arbeiderpartiet, for eksempel i klimasaken. Men likevel så blir jo meningene dine til i et rom. Så når du plutselig står på utsiden av det og tenker «jøye meg, nå står jeg helt fritt til å tenke akkurat hva jeg vil» – så er det veldig rart, og befriende.
– Hvor lenge siden er det du har kunnet gjøre det?
– Det er så glidende overganger, ikke sant. Du blir sosialisert inn i et parti, og når du plutselig sitter der og har en tung rolle som talsperson, så har du ikke lenger muligheten til å snakke fritt. I det ligger det ikke noe kritikk. Arbeiderpartiet er et stort parti som forener mange interesser. Når man har klart å finne et kompromiss i en sak så er det ofte etter ganske harde dragkamper internt, og da har du ikke noe rom for å gå ut i offentligheten og forfekte noe annet. Det gjør jo også at man kan høres litt dum ut i debatter, fordi du har ikke det rommet til å anerkjenne andres argumenter og være litt avslappa.
– Du går på en veldig stram line, men du har jo også hatt innflytelse i forkant av at den beslutningen ble tatt, så det er en slags betaling for litt mindre talefrihet, men når du sier noe så er stemmen din tyngre fordi du snakker for mange. Det er en slags transaksjon. Nå er min stemme friere, men den representerer jo ingenting.
– Ja, eller Finans Norge, da?
– Ja, nå skal den etter hvert representere Finans Norge. Det skal den.
[ Jordmødrene som slutter: – Problemet er at vi ikke blir hørt. Vi blir faen ikke hørt (+) ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen