Innenriks

– Kjønnsdebatten er vond og polarisert

Mikael Scott Bjerkeli ble født som jente, og lever i dag som mann. Han mener debatten om kjønn og kjønnsskifte hemmes av at folk blir tolket i verste mening.

– Kjønnsdebatten er vond og polarisert. Man må veie sine ord på gullvekt, fordi man så lett blir tillagt meninger og holdninger man ikke har, sier Mikael Scott Bjerkeli (48) til Dagsavisen.

Bjerkeli er seniorrådgiver i Harry Benjamin Ressurssenter, en pasient- og brukerorganisasjon for personer og pårørende til personer som har utfordringer knyttet til kjønn og kjønnsidentitet.

I dette intervjuet snakker han om:

  • Den høye temperaturen i kjønnsdebatten.
  • Striden rundt juridisk kjønn.
  • Den store økningen av barn og unge som ønsker kjønnsbekreftende behandling.

Steile fronter

I et intervju med Dagsavisen nylig, sa stortingsrepresentant Jenny Klinge (Sp) at hennes hovedbudskap i kjønnsdebatten, som nå har blusset opp igjen, er som følger:

«Jeg forholder meg til vitenskapen, i dette tilfellet biologien. At mennesket som art har to kjønn, at vi ikke kan skifte kjønn, og at det er fullt mulig å kombinere faktakunnskap om kjønn med toleranse for folks kjønnsidentitet».

Klinge sa også at hun blir skremt av debattklimaet, og at hun og hennes meningsfeller «blir stemplet som intolerante, hatefulle og transfobiske».

Da jeg var ung trodde folk jeg var lesbisk. I dag blir maskuline jenter spurt om de er menn.

—  Mikael Scott Bjerkeli

Også Mikael Scott Bjerkeli beskriver debattklimaet som «dårlig».

– Mange ganger snakker folk forbi hverandre, og mange er ute etter å «ta folk» bare fordi de viser til biologiske realiteter. Det bringer oss ikke videre, sier Bjerkeli.

– Også jeg anerkjenner at vi kun har to biologiske kjønn, og at vi ikke kan skifte biologisk kjønn, fortsetter han.

Født som jente – lever som mann

Bjerkeli ble født som jente. Han startet med hormonbehandling like etter han var fylt 20 år, lever i dag som mann, er gift med en kvinne og far til to barn. Men han definerer ikke seg selv som transperson eller transmann.

Mikael Scott Bjerkeli giftet seg med sin Jannicke i 2015. Her er brudeparet med datteren Henny.

– Jeg er meg. Trives jeg i den kroppen jeg har nå, og med å bli lest som mann i samfunnet. Men selv om jeg har levd mesteparten av mitt liv som mann, er jeg fremdeles rent biologisk en kvinne.

– Den kvinnelige biologien er grunnmuren min, den har formet meg og vil alltid være en del av meg. Og min kjønnsdysfori oppleves nettopp på grunn av mitt biologiske kjønn – som er kvinne.

– Man trenger ikke kikke mye rundt på sosiale medier for å forstå hvor opphetet denne debatten blir hver eneste gang den dukker opp. Hva er grunnen til det?

– Det spørsmålet har jeg også stilt meg selv mange ganger. Dette er sårt og vanskelig for mange mennesker, og da tror jeg noen tar enkelte uttalelser veldig personlig.

– Mange føler at de ikke blir anerkjent som den de er når noen stiller spørsmål om biologisk kjønn. Jeg tror det også handler om hvor trygt man står i seg selv. Og hvor langt man er kommet i sin reise. Det å klare å skille mellom sak og person kan til tider være krevende.

---

Begreper

  • Kjønnsdysfori: Manglende samsvar mellom registrert kjønn ved fødsel og kjønnsidentitet.
  • Kjønnsidentitet: En persons subjektive opplevelse av å tilhøre et bestemt kjønn.
  • Transperson: Ordene trans og transkjønnet betyr at en persons egenerfarte kjønnsidentitet eller kjønnstilhørighet er forskjellig fra hva kroppen angir. Mange vil ønske å uttrykke denne egenerfarte kjønnsidentiteten i blant annet klær, sminke, frisyre og væremåte. Andre transpersoner kan oppleve kjønnsdysfori og ønsker kjønnsbekreftende behandling. Både i Norge og internasjonalt er det uenighet om hvem begrepet transpersoner skal dekke.
  • Ikke-binær: Personer som identifiserer seg med et annet kjønn enn kategoriene mann og kvinne, som identifiserer seg med begge disse kjønnskategoriene, eller som opplever at kjønnsidentiteten er flytende og i endring gjennom livet. Ikke-binær kan også vise til personer som ikke identifiserer seg med noen kjønnskategori i det hele tatt.
  • Kjønnsinkongruens: En medisinsk diagnose som beskriver en situasjon der en persons kjønnsidentitetsopplevelse ikke samsvarer med det kjønn vedkommende ble registrert som ved fødsel, eller det man i medisinen kaller personens biologiske kjønn. Diagnosen kan ikke stilles før starten av puberteten.
  • Kjønnsbekreftende behandling: Helsehjelp som bidrar til å bekrefte kjønnsidentiteten til en person. Helsehjelpen kan blant annet innebære psykososial støtte/omsorg, hjelpemidler, tilskudd av kjønnshormoner eller kirurgiske inngrep.

Kilder: Store Medisinske Leksikon, Oslo universitetssykehus og Bufdir

---

Bjerkeli ønsker å løfte diskusjonen opp fra skyttergravene, da han mener denne tematikken er for viktig til å drukne i uforsonlige meningsutvekslinger.

Nærmere bestemt: Hvordan kan politikerne, storsamfunnet og behandlingsapparatet på best mulig måte møte mennesker med utfordringer knyttet til kjønn?

– Fortsatt har vi flere spørsmål enn svar.

Lovendringen i 2016

Et av spørsmålene Bjerkeli stiller seg, er hvor lurt det var å myke opp loven om juridisk kjønn. I 2016 vedtok Stortinget at personer nå har rett til å endre juridisk kjønn i Folkeregisteret uten at det stilles krav til en bestemt diagnose eller medisinsk behandling.

– Vi ser at det har skapt en del uro blant folk. Det har ikke vært et renn av saker, men vi registrerer at mange er redde for at det misbrukes med tanke på for eksempel kvinneidrett og kvinnefengsler.

Selv om hensiktene var edle, var man i dette tilfellet for raske, mener Bjerkeli.

– Jeg vet at mange med kjønnsdysfori opplevde det som en bjørnetjeneste. Vi merker at aksepten har falt, at det er blitt skarpere kanter og mer aggresjon i kommentarfeltene rettet mot personer med kjønnsdysfori.

– Selv om jeg selvsagt ikke kan si at det ene og alene skyldes denne lovendringen, tror jeg det har en viss sammenheng, sier Bjerkeli.

Bjerkeli mener man burde gjennomført en konsekvensutredning i forkant av lovendringen – ikke minst av hensyn til menneskene det angår.

– Da ville man i hvert fall ha kommet motforestillingene i forkjøpet, og gitt loven større legitimitet.

Kjønnsroller og kjønnsuttrykk

Viktigere enn debatten rundt juridisk kjønn er hvordan samfunnet ellers og behandlingsapparatet forholder seg til mennesker med kjønnsdysfori, og da særlig de unge, påpeker Bjerkeli.

Mikael Scott Bjerkeli er seniorrådgiver i Harry Benjamin ressurssenter, en pasient- og brukerorganisasjon for personer og pårørende til personer som opplever kjønnsdysfori, kjønnsinkongruens og kjønnsidentitetsutfordringer.

Etter å ha jobbet med personer med kjønnsdysfori i en årrekke, mener Bjerkeli å observere en endring i hvordan omgivelsene ser på gutter og jenter som har henholdsvis såkalte feminine og maskuline trekk – at i et samfunn mange vil si har gått i liberal retning hva gjelder kjønnsuttrykk, har kjønnsrollene også blitt trangere.

– Jeg opplever at unge i dag raskere blir plassert i bås og «sykeliggjort» hvis de har et kjønnsuttrykk som bryter med normen.

– Da jeg var ung trodde folk jeg var lesbisk. I dag blir maskuline jenter spurt om de er menn. Det kan medføre at de låser seg i den tanken, i jakten på å finne sin plass her i livet, sier Bjerkeli.

Kjønnsbekreftende behandling

Han mener det er alarmerende at man de siste årene har sett en eksplosiv økning av barn og unge som ønsker kjønnsbekreftende behandling. Økningen er særlig høy blant dem som er født som jenter, og i aldersgruppen 15-17 år. Den samme trenden ser man i en rekke andre land, skriver TV 2.

– Når vi ser en så stor økning i akkurat denne gruppa, må man stoppe opp og stille noen spørsmål. Her er det mye vi ikke vet, sier Bjerkeli.

Bunner økningen i at behandlingen er lettere tilgjengelig enn før, og at det er blitt større aksept i samfunnet? Eller kan økningen helt eller delvis forklares med andre årsaker?

– I denne alderen er det så mye som skjer. Man skal finne sin identitet, tilhørighet og plass i samfunnet.

– Vi må være åpne for at sosial påvirkning også kan være en del av forklaringen, uten at vi blir stemplet som å være det ene eller det andre.

Sverige strammer inn – Norge liberaliserer

Usikkerhet om hva økningen blant unge jenter skyldes, er grunnen til at Sverige har strammet inn behandlingstilbudet til unge transpersoner. I Norge har man gått motsatt vei, skriver NRK.

Etter at Helsedirektoratet oppdaterte sine retningslinjer i 2020 er det blitt lettere, også for barn og unge, å få kjønnsbekreftende behandling.

Det er stor uenighet blant fagfolk om hva som er den beste behandlingen og hvor tidlig den bør tilbys. Bjerkeli er blant dem som er svært skeptisk til liberaliseringen.

Det er ikke alltid at man selv vet sitt eget beste der og da.

—  Mikael Scott Bjerkeli

Han forteller at Harry Benjamin Ressurssenters tilnærming når de blir oppsøkt av barn og unge, og foreldrene deres, er «å skynde seg sakte».

– Vi møter unge mennesker som er på leting etter identitet. Og skaper et rom for refleksjon og spørsmål som de lurer på. Det er ikke alle som kommer til oss, som nødvendigvis bør gå videre med kjønnsbekreftende behandling.

Bjerkeli advarer derfor mot en for liberal praksis, noe han frykter på sikt vil kunne føre til at en rekke mennesker angrer på å ha gjennomgått et ikke-reversibelt behandlingsløp.

– Det er ikke alltid at man selv vet sitt eget beste der og da. Det er det en rekke eksempler på i helsetjenesten ellers, hvorfor skulle det være annerledes her? En stor andel blant dem som opplever kjønnsdysfori, «faller på plass» i sitt biologiske kjønn etter en tid.

Skeptisk til studie

Bjerkeli viser til en fersk nederlandsk studie som har fulgt over 700 ungdommer over flere år, fra de startet med pubertetsutsettende behandling. Ifølge studien fortsatte hele 98 prosent med kjønnsbekreftende behandling.

– Og det blir jo fremstilt som en positiv nyhet. Men for meg er det et rødt flagg.

– Vi kan håpe på at de har vært så rasende gode til å diagnostisere at de har truffet i 98 prosent av tilfellene. Eller så har de låst barn fast i en identitet som ellers kunne ha utviklet seg i tråd med sitt biologiske kjønn hvis de hadde fått muligheten til det.

– Jeg frykter det siste, selv om jeg håper at jeg tar feil.

Selv om det er uenighet om behandlingsmetodene, påpeker Bjerkeli at han tror alle vil det beste for dem som opplever kjønnsdysfori.

– Jeg tror alle ønsker å hjelpe, det gjør jeg også. Vi må jobbe for å hjelpe både de som har nytte av medisinsk behandling og de som vil ha mer nytte av annen type hjelp. Alle fortjener å få hjelp.

Etterlyser mer forskning og kunnskap

Mikael Scott Bjerkeli vet godt hvor fortvilende det kan være når man ikke får den behandlingen man mener man bør få der og da. Han var selv 12 år da han sendte brev for første gang, og ba om kjønnsbekreftende behandling.

Han fikk ikke svar. Først da han sendte det andre brevet, som 14-åring, fikk han beskjed om at det var 20-årsgrense.

– Det var veldig tungt. Jeg følte meg veldig alene, og hadde nok hatt godt av oppfølging og flere samtaler. Bare det å vite at jeg hadde blitt sett og hørt hadde hjulpet mye. På den andre siden så fikk jeg tid og rom til å modne og reflektere.

– Jeg fikk rom til å modne og reflektere, sier Mikael Scott Bjerkeli.

– Jeg ble i denne tiden utfordret på hvem jeg var og hvem jeg opplevde meg som, på godt og vondt. Nå i ettertid ser jeg at den tiden også ga meg en trygghet for at dette var det rette for meg. Men lett var det ikke.

Bjerkeli understreker at han ikke tror han sitter på alle svarene, men fremholder at det er det heller ingen andre som gjør. Nettopp derfor mener han det er et skrikende behov for mer forskning på kjønnsdysfori, kjønnsidentitet og kjønnsskifte.

– Vi trenger mer kunnskap om dette feltet, færre raske beslutninger, mindre skråsikkerhet og større åpenhet for andres synspunkter.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen






Mer fra Dagsavisen