En Rasch runde

Hun vet akkurat hvordan hun skal svare på det neste spørsmålet mitt. Om hun savner friheten hun hadde før hun fikk barn.

– Jeg liker ikke når man spør hva som har endret seg da du fikk barn, syn på livet og alt det der.

– Å få barn var det beste som har skjedd meg. Jeg har aldri savnet noe ved det tidligere livet mitt. Mange tenker at nå er det kjørt, at man aldri kommer til å sove en hel natt igjen. Klart skulle jeg gjerne sovet litt mer noen ganger, men det er mye morsommere og mindre slitsomt å få barn enn jeg hadde trodd.

På Teams-skjermen foran meg sitter NRK-profilen Ida Nysæter Rasch, med uskarpt bakgrunnsfilter, og unnskylder seg idet hun tar en siste bit av frokosten («Håper det går greit, du må bare begynne altså»). Hun stiller opp i pent strøket grønn bluse og et karakteristisk smil som mange kanskje vil kjenne igjen fra TV-skjermen. En evig tidsoptimist, så selv om hun nettopp har hatt korona for andre gang, og nå etterpå bihulebetennelse, vil hun fortsatt få til denne portrettavtalen.

Som mangeårig programleder i NRK Sporten har hun fått være tett på mange idrettsstjerner. Det er hun som forteller deg at du skal sette alarmen klokken tre på natta norsk tid for å se Jakob Ingebrigtsen løpe i USA, og som er der først for å kjenne på gledestårene eller skuffelsen etter at noen har nådd målstreken. Eller for å bli dyttet i vannet av Petter Northug, som da han vant VM-stafettgull i Val di Fiemme i 2013. Hun liker jo tross alt at alt kan skje under en direktesending.

Sport er gøy, fordi det er så mange følelser involvert. Å få lov til å være tett på de store øyeblikkene som binder folk sammen, som folk snakker om – det synes hun er veldig stas. «Hva føler du nå?» er et slags parodispørsmål som hun mener (dessverre) har blitt stilt for mye. Hun anser det som en styrke at hun ikke er lettrørt, fordi hennes reaksjoner på ting ikke er så viktig for folk hjemme. Det er utøverne det handler om, ikke programlederen.

– I mine intervjuer handler det om mennesker. Det handler om å finne ut hva som foregår inne i hodet til en som har jobbet så hardt for dette, enten de lykkes eller mislykkes. Jeg vil få dem til å fortelle hvordan de har det følelsesmessig, ofte på bare 90 sekunder.

[ (+) Best, best, best. Prisene hagler. Likevel virker folk litt overraska over at Pia Tjelta har det i seg ]

---

Ida Nysæter Rasch (37)

• Født 11. oktober 1984 i Elverum.
• Programleder for NRK Sporten. Begynte i NRK som tilkallingsvikar i 2006, og har ledet mange langrennssendinger for kanalen siden 2012.
• Har vært programleder i Sommeråpent flere ganger.
• Aktuell i den nye sesongen av NRKs Kjendis-VM og EM-uka i München.
• Begynte i lokalavisen Østlandssendingen før hun begynte på Journalisthøgskolen i Oslo.
• Bor utenfor Oslo med samboer og to barn.

---

At hun begynte å jobbe i NRK, og etter hvert som sportsprogramleder, var tilfeldig. Men kanskje var hun alltid ment for jobben. Tidlig i karrieren sin, som startet med jobbing i lokalavisa Østlendingen hjemme i Elverum, før Journalisthøgskolen i Oslo, fant hun ut at det var to ting hun ville skrive om: Nyheter og sport. Idrett var en viktig del av oppveksten hennes: hun spilte selv håndball i ti år, og «alle» hun kjente drev med idrett. Og visst hadde hun talent i å være programleder også. Da hun hadde praksis i NRKs distriktskontor i Elverum, var redaktøren imponert.

– Jeg har alltid vært glad i å gå direkte. Da jeg fikk lov til å gå live på radio første gang i praksis, syntes jeg det var veldig morsomt. Redaktøren sa at han aldri hadde hørt noen le så mye på sin første livesending. Det tenkte jeg ikke noe spesielt over, det er jo bare sånn jeg er, sa jeg. Men han sa, dette her tror jeg kan være noe for deg.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Glemmer ikke Northug-intervju

Når det kommer til jobb, trenger hun ikke å bli spurt to ganger. Ida snakker i ett strekk – uten pause – om hva hun gjør før en direktesending. Man er på stadion minimum to timer før arrangementet begynner for å gå gjennom alle detaljene. Hvem løper når? Hva er viktig i konkurransen i dag? Hva er klokka i Norge når dette skjer? Alt må sitte så godt at når ting begynner, trenger hun bare å konsentrere seg om det som skjer. Da er det for sent å lure på hva klokka er i Norge.

Det hun sier virker nesten litt innøvd. Eller så er hun bare veldig godt kjent med rutinene sine. Om ikke dette var et portrett, kunne det også vært en programleder-masterclass.

– Det kan ikke bli perfekt fra start til slutt. Det er lett for meg å si fordi jeg har aldri gjort noen store feil som har blitt snakket om, men jeg tror cluet er å ha lave skuldre. Jeg går ikke hjem og tenker: «Herregud, i dag har jeg hatt ti timers sending, jeg gjorde to feil, hvordan er det mulig?». Hvis du tenker på feilen du har gjort, er det større sjanse for at for å gjøre en ny, forteller programlederen.

Hun er perfeksjonist, på en måte som det går an å leve med i en slik jobb. Man kommer til å gjøre feil, så trikset er å gå videre uten å henge seg opp i det. Så da velger hun å gå videre.

Men hvis det er et intervju som går feil, henger hun seg opp i det i flere år etter. Hun er fortsatt irritert på seg selv for et intervju hun gjorde med Petter Northug i 2015. Det året skulle han delta i Ski-VM i Falun, etter fyllekjøring-skandalen, og etter at mange trodde karrieren hans var over. Så tok han fire gull i mesterskapet.

– Det ble en annen struktur og form på det intervjuet enn jeg ønsket, på grunn av ytre omstendigheter. Han hadde tatt sitt første gull på en sprint, så flere medaljevinnere kom samtidig til meg, også kom nasjonalsangen og det ble helt surr. Intervjuet fikk ikke den a-til-å-formen som jeg hadde sett for meg. Fader ass, dette ble ikke perfekt, tenkte jeg, og det var et så stort øyeblikk etter alt som skjedde. Så er det egentlig ikke så dårlig, jeg hadde bare sett det for meg på en annen måte.

[ (+) Esben Esther Pirelli Benestad (73) har ikke tid til å dø ]

Er det en kritiker hun tar imot med glede, er det mamma. På hjemmebanen er hun hennes største støttespiller. Moren til Ida er ikke journalist selv, men har opparbeidet seg et kritisk blikk gjennom årene, og vet hva Ida vil at hun skal se etter.

– Mamma er den viktigste for meg. Hun er den som gir meg tilbakemelding på alt mulig, som jeg spør om råd fra hele tiden. Hun ser alt, så hvis jeg gjorde en feil som ingen andre har sett, så ser hun det. Det er veldig deilig, for hvis hun sier noe er veldig bra, kan jeg stole på det.

Ville redde liv

Ida Nysæter Rasch har alltid sagt at hun er glad i jobben sin. Men hun lengter også etter å gjøre noe mer meningsfylt. Sånn som Helene sjekker inn, for eksempel, ting som setter livet litt mer i perspektiv. Og hvis hun hadde bedre karakterer i realfag, hadde hun kanskje ikke sittet her som NRK-programleder.

– Ofte føler jeg at jobben min er lite viktig. Jeg redder ikke liv. Hvis jeg skulle tenkt fra hjertet mitt hadde jeg blitt lege og jobbet i Leger Uten Grenser. Da kunne jeg utgjort en direkte forskjell for folk. Det gjør jo ikke jeg på den måten.

– Man må ikke redde liv for å utgjøre en forskjell for andre da.

– Nei. Også tenker jeg at folk må ha begge deler i livet, både det livsnødvendige og noe underholdende. Mange mennesker er ensomme og sitter mye alene. Jeg får ofte tilbakemeldinger på hvor viktig vi i NRK er for dem. Hvis jeg kan gjøre at noen der ute har en litt hyggeligere dag, og gjøre at de føler seg sett og er i et godt humør, så er det kanskje min «mission» da.

– Jeg synes det er så hyggelig når folk kommer bort til meg. Jeg møtte en fyr på et kjøpesenter en gang som sa: «Jeg vil bare si en ting, du er den hyggeligste som er på TV». Da ble jeg skikkelig varm om hjertet. Også har jeg møtt folk som har sagt at jeg var akkurat sånn som de trodde, at jeg var ekte likevel, selv om jeg var på TV, forteller programlederen meg.

Det kommer som oftest hyggelige tilbakemeldinger, men hun har også fått hets. De få gangene hun får negative tilbakemeldinger, blir hun selvsagt lei seg. En e-post fra en psykolog, som hadde sett på et av hennes intervjuer og mente hun var nedlatende, for eksempel.

– Jeg hadde sagt «Takk skal du ha, da kan du få gå på pallen», for det var det neste som skulle skje. Psykologen mente at jeg fortalte hva andre mennesker skulle få lov til å gjøre. Det er kanskje å dra det litt langt, tenkte jeg. Jeg skulle bare si at pallen var neste, det var ikke noe sånn at jeg bestemte at utøveren skulle få gå. Men jeg tenkte mye på tilbakemeldingen etterpå.

Hun er selvsikker, men ikke ufølsom eller arrogant, i tonen. Det er ikke slik at hun har måttet lære seg å ha tykk hud for å kunne leve med en så offentlig jobb. Det har alltid ligget trygt i henne at man ikke skal måle egen verdi ut fra hva andre mener, forteller hun.

– Alle mennesker vil bli likt. Tror jeg? Også jeg. Men så må man også tenke at alle liker jo ikke alle. Jeg kan jo ikke gå rundt og ha som mål at alle skal like meg. Så lenge jeg gjør en jobb jeg føler at jeg kan stå inne for, og jeg oppfører meg ordentlig, så går det greit. Om folk liker meg eller ikke kan jeg ikke gjøre noe med.

Byr på seg selv

Det var også på jobb at Ida møtte samboeren sin, som også er far til hennes to barn. Kjærlighetshistorien deres ville ikke hun fortelle så mye om, annet enn at han jobber med noe helt annet i NRK, og at de var venner før de ble sammen. Det er hyggelig at noen deler av livet ikke er så eksponert som jobben, sier Ida, som er veldig opptatt av å skjerme familien sin.

– Det er bare, ja, jeg har en rolle på jobb, som ikke handler om meg som privatperson. Jeg har ingen behov for oppmerksomhet rundt meg som privatperson.

– Men du sier ja til å bli portrettert.

– At det er et paradoks?

– Litt?

– Jeg synes jo det er hyggelig å by på seg selv, så folk kan bli kjent med meg, at jeg kan vise litt hvem jeg er. På jobb som sportsanker i Dagsrevyen er det så strenge rammer at det er så lite rom til å vise personlighet. Da er det ålreit å vise at man er mer enn et ansikt, tenker jeg.

Venner og kollegaer nøler ikke et sekund når de skal nevne hver sin liste med positive ord de vil beskrive henne med. Ida er morsom, omtenksom, snill, empatisk, en god mor og supersøster, med en ekstrem god hukommelse. Den typen som kunne huske navnet til hunden til en hun gikk på ungdomsskole med.

– Hvordan vil du beskrive deg selv?

Så langt i samtalen har hun svart på hvert eneste spørsmål jeg stiller med sikkerhet. Hun trengte ikke særlig mye tenketid. Hun har jo svart på slike spørsmål før. Men når jeg sier dette, må hun for første gang i dag ta en lang, spørrende pause før hun kan gi et svar.

– Ambisiøs, hardtarbeidende … og positiv, kanskje?

– Jeg er opptatt av at folk skal synes at jeg er positiv og hyggelig. At dette er et menneske du får en god følelse av å se. Utover det tenker jeg ikke så mye på det, egentlig.

Det morsomste hun vet er å være sammen med barna og leke («Det er utrolig deilig å bare bygge Lego»). Hun er fornøyd med hvor mye tid hun får med dem i den ellers travle hverdagen, men skulle ønske de fikk være alle fire i familien sammen oftere. Venner får hun tid til på telefon med klesbretting og matpakkelaging, sent på kvelden etter at guttene har lagt seg. Det er typisk av tidsoptimisten i Ida å tro at hun har tid til mye samtidig, at alt kan gjøres på en gang.

I Syden er ikke strendene eller charterturistene som hun gleder seg mest til. Ida forteller om den gangen hun dro på sydenferie i to uker da hun var ungdom, og tok med seg ti bøker. Hun leste i snitt en bok om dagen, med noen pausedager.

– Hvordan får du tid til å feste?

– Nei, jeg har aldri vært så opptatt av det. Det var ikke så gøy for søsteren min å bli tenåring etter meg, ler hun.

En indre reisefeber

Ida har hatt en innholdsrik karriere, og fått se og gjøre mye under jobbreisene sine. Likevel er det et liv uten hverdagens kjas og mas, der man lever saktere og gjør mindre, som er idealet for henne. Et stille liv i bygda, der man starter dagen med rolig tempo og ingenting på agendaen ville vært perfekt. Sykle over rismarker og dyrke egne grønnsaker. Tanken er forlokkende.

– Nylig så jeg en familie som leide ut huset sitt i fire år og bare flyttet til Bali. Jeg kjenner jeg får hvilepuls bare av å tenke på det. Bare trykke på pause og velge å leve et liv med færre ting som skjer. Og mer tid til å være sammen, det hadde vært fantastisk. Hvis jeg var kjemperik da.

Hun ser drømmende opp, og legger fra seg tekoppen. Det har vekslet mellom teen, og koppen med noe jeg antar er cola oppi, under hele samtalen.

– Hadde du ikke savnet jobben din?

– Jo, samtidig tenker jeg i noen få år av livet hadde det gått helt fint. Jeg er ikke opptatt av å være et annet sted enn der jeg er, så hvis jeg har bestemt meg for noe, så går jeg for det. Et liv er så langt at om man er borte i fem år, så gjør det kanskje ikke noe.

Samtalen går videre til å handle om favorittsteder å reise til.

– Jeg så hvor du var fra, og favorittreisemålet mitt er Vietnam. Du er fra Hanoi ikke sant?

– Hvordan vet du det?

– Det sto på Facebook! Jeg sjekket på Facebook, skulle bare se hvem du var.

[ Det var først da Iben Akerlie forlot et etablert forhold, at noe magisk skjedde (+) ]

Hun forteller at hun likte hjemlandet mitt så godt fordi alle var så hyggelige, inkluderende, varme og fine. Spesielt byen Hoi An i midtre Vietnam er et sted hun kunne tenke seg å ta med barna når de er gamle nok for å ta en tolv timers flytur og huske reisen. Skape et felles minne med dem. Men det er en stund til fire- og seksåringen er store nok. Enn så lenge er det beste rådet hun kan gi meg å «reise masse mens du kan».

– Jeg skulle gjerne sett mer av verden hvis det var opp til meg. Jeg angrer veldig på – eller ikke angre – men skulle ønske jeg tok et år etter studiene og bare reiste. Det kommer jeg sannsynligvis ikke til å få gjøre nå i samme omfang.

Nabosøsteren

– Jeg føler ikke jeg har gitt deg så mye, jeg. Har ingen sterke historier … bare en harmonisk og fin barndom.

Oppveksten i Elverum var bra, med andre ord. Hun er den eldste av to, og har tatt på seg jobben som den beskyttende storesøsteren helt siden lillesøster Thea ble født. Litt vel overbeskyttende, sier Thea selv. Hun tok med seg søsteren overalt. I barnehagen måtte de skilles på avdelinger, siden Ida alltid svarte for Thea. Da hun ble 18, var det uaktuelt å kjøpe alkohol til den to og et halvt år yngre søsteren.

– Jeg var alltid ekstrem redd for at det skulle skje henne noe, så jeg måtte passe på at hun har det bra. Det gjør jeg fortsatt.

Det kommer nok av at de begge er veldig rause med hverandre og er opptatt av at den andre skal ha det bra. Begge søstrene beskriver forholdet til hverandre som uvanlig godt. De har ikke kranglet en eneste gang, i hvert fall ifølge deres mor. Lekeslåssing var et ukjent fenomen. Som voksne er de nå kanskje enda nærmere hverandre enn før, når de har kjøpt hus ved siden av hverandre. Barna hennes og tantebarna vokser opp sammen nesten som søsken. Når hun kommer hjem er det til barnelatter, fjas og trampoline i hagen mellom husene. Da er Ida på sitt lykkeligste.

– Å bo sånn er den beste investeringen jeg har gjort i livet, slår hun fast.

Flere ganger har hun spurt foreldrene sine hvordan de har fått det til å oppdra søstrene slik, men aldri fått et godt svar. Nå vil hun videreføre det de gjorde, hva enn det var, til sine egne barn.

– Jeg håper bare at de kjenner på en raushet ovenfor hverandre, sånn som vi gjorde. Barna mine har også samme aldersforskjell, og er samme kjønn, så forutsetningene er på plass, ler hun.

Lengter ikke etter andre steder

Gjennom den lange karrieren i NRK har Ida reist mye, og hatt en arbeidsturnus ulik mange. I det siste har det vært mer jobb i Oslo enn hun er vant til, og det er veldig annerledes å komme hjem på kvelden. Slik får hun også mindre «reisesug» enn før.

– Jeg er veldig glad for at familielivet kom til meg når det kom. Jeg hadde jobbet og reist i ti år og sagt ja til alt, så nå kan jeg si nei med god samvittighet. Livet stopper ikke opp heller når man får barn. Det som er fint er at det regulerer seg selv også, fordi da har man ikke lyst til å reise så mye heller.

Hun trekker fram et sitat fra skuespiller Lena Kristin Ellingsen: «For å fungere godt må du være til stede 100 prosent der du er, både på jobb og hjemme». Det er en filosofi Ida også prøver å leve etter.

– Det er sjeldent jeg lengter til et annet sted enn der jeg er. Når jeg er et sted synes jeg at det er det kuleste i hele verden. Jeg er litt tilpasningsdyktig sånn. For det er ganske slitsomt å føle at man skulle være et annet sted hele tiden.

Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn. Fordi både hun og samboeren jobber turnus, har de måttet tilrettelegge for å få det til med barna. Hjemme har de en kabal, der de får hjelp av besteforeldre, tanter og onkler til å få det til å gå opp. Med søsteren bokstavelig talt et steinkast unna, er det også til stor hjelp. Veien til å finne balansen mellom familie og jobb har så langt har gått overraskende bra, synes hun.

– NRK har vært helt strålende til å tilrettelegge for at dette var mulig, og det er jeg veldig takknemlig for.

[ Aslag Haugen er blitt selve lyden av Norge. Men sangen om storebroren synger han ikke lenger (+) ]

Det er ingen grunn til å tro at de neste årene skal bli en unntakstilstand når du først får barn, mener Ida. Begge hennes barn ble nemlig med mamma på jobbreise som babyer. Mellom direktesendingene var det tid til amming, og barnepass med hjelp av mor, svigermor og samboer.

– Når man er borte jobber man ofte mer enn 9 til 16, så man får mer fri når man kommer hjem. Så i sum har jeg nok like mye tid med barna mine, kanskje mer, enn alle andre. Men ikke så mye hjemme med to voksne samtidig. Og det er litt dumt.

Vi blir enige om at vi var ferdige. Jeg takker Ida for at hun kunne sette av tid til dette intervjuet, sykdom til tross. Hun har uansett andre planer for resten av dagen.

– Hva tror du jeg skal gjøre nå? Reorganisere badeskuffen og kaste gamle ting.

– Jeg trodde du skulle si sove. Du må jo bli frisk.

– Jeg vurderte det og, men jeg tror faktisk jeg får mer sjelefred av å sortere badeskuffen. Det er ingenting som gir meg så ro som når ting er på stell. Så jeg skal gå og ta ut alt, vaske boksene jeg har ting oppi, sette inn nye, også sortere dem.

---

Fem favoritter

• Film: Jeg er mer en serieperson enn filmperson, så The West Wing, en politisk serie fra tidlig 2000-tallet om Det hvite hus.
• Bok: Romanen Shantaram av Gregory David Roberts. Jeg liker bøker som gjør noe med meg, som setter ting i perspektiv.
• Musikk: Jeg hører ofte på Er du nord av Kari Bremnes. Da senker skuldrene seg umiddelbart.
• Svaret på begge spørsmålene er et klart nei. Trenger ikke å være avansert.
• Sted: Hoi An i Vietnam. Nydelig sted, jeg følte på sjelefred, lave skuldre og en følelse av å bare være.

---