Reportasje

«Anne» ble truet med kniv av kjæresten: – Etterpå falt jeg bare sammen

Menn og kvinner fra hele landet trenger hjelp for å komme seg ut av voldelige forhold. «Anne» er en av dem som tok saken i egne hender. Én telefonsamtale, og så var det over.

Partnervold er et problem som rammer mange. Flere enn all mulig statistikk klarer å vise.

Dette er saker som er vanskelige å oppdage for politiet. De er ofte avhengige av tips, enten fra ofrene eller mennesker tett på. Terskelen for å varsle er høy. Som regel dreier det seg jo tross alt om en person som du på et eller annet tidspunkt har elsket. En av dine nærmeste. Din egen, trygge havn. Trodde du.

En liten indikasjon på hvor stort problem partnervold er i Norge, finner vi på landets krisesentre. Dette er midlertidige botilbud for personer som blir utsatt for vold i nære relasjoner. De huser kvinner, menn og barn i alle aldre, og hjelper dem med å komme seg videre i livet.

I Norge finnes det 44 krisesentre fordelt over hele landet. I fjor hadde de til sammen 1.795 voksne beboere, som nærmest alle hadde en nær relasjon til personen eller personene som var voldelige mot dem. Med seg hadde de 1.442 barn, som også regnes som ofre for partnervold.

95 prosent av beboerne hadde blitt utsatt for gjentatte overgrep.

Noen kommer seg ikke ut av forholdet i live

Partnervold kan i ytterste konsekvens ende i døden.

Ifølge en oversikt fra VG har fem kvinner blitt drept av en partner så langt i år. Sakene har ennå ikke blitt behandlet av en domstol.

Partnerdrap er noe de ansatte på Krisesenteret i Moss har erfaring med.

– Det har bodd folk her som i ettertid har blitt oppsøkt av voldsutøveren og senere blitt drept, forteller daglig leder Arna Beate Hansen.

21 prosent av alle dem som bodde på Krisesenteret i Moss i fjor returnerte til voldsutøveren etter oppholdet, viser tall fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). De få gangene det ender i døden, setter det spor hos de ansatte.

– De som kjenner sakene, blir preget av det. De tar det med seg videre. Vi stiller oss alltid spørsmålet: Får vi gjort nok? Er det noe mer vi kan gjøre, sier Hansen med en alvorlig mine.

Ble manipulert fra starten av

«Anne» er en av dem som har opplevd partnervold. Hun bærer på mange arr fra sitt tidligere forhold. Men de er ikke synlige. De sitter inni henne.

Hun ble nemlig primært utsatt for psykisk vold. En type vold som er ekstra vanskelig å oppdage – og hele.

– Hvis du brekker et bein kan du gå med krykker en stund, og så går det bra igjen. Men tankemønsteret ditt er vanskelig å endre, sier hun.

«Anne» er ikke hennes virkelige navn. Av hensyn til hennes egen sikkerhet og helse, har vi valgt å anonymisere henne. «Anne» er en norsk kvinne i 20-årene, som endte opp i et forhold med manipulasjon og kontroll som en del av hverdagen. I dag inngår hun i den norske partnervoldsstatistikken.

For «Anne» startet forholdet som så veldig mange andre: På nettet. Der kom hun en dag i kontakt med en mann. De fant tonen og snakket mye sammen. Det utviklet seg raskt til et kjæresteforhold.

– Han begynte å manipulere meg helt fra begynnelsen av og fikk meg til å føle meg avhengig av ham. Han trykket meg ned og jobbet med psyken min gjennom hele forholdet. Han visste hva han gjorde, sier «Anne».

Det skjønte hun ikke da. I hvert fall ikke godt nok.

Flere røde flagg

Den første store varsellampen lyste opp etter noen få måneder. Plutselig stopper mannen å svare på meldingene hennes. All kontakt blir brutt, helt uten forvarsel. «Anne» blir fortvilet og begynner etter hvert å tenke at forholdet er over. Så, etter en måneds tid, gir mannen endelig lyd fra seg igjen. Han forklarer at han har vært syk. «Anne» blir lettet og glad, og føler seg enda mer tilknyttet mannen.

– I etterkant har jeg skjønt det. Dette var hans test for å se hvor hekta jeg var. Og det var jeg. Jeg satt helt fast i muren, forteller hun.

En stund senere, mens forholdet fortsetter å bygge seg opp, reiser hun til utlandet for å møte mannen – for første gang i virkeligheten. Reisemålet er et land i Europa, men hun tror han egentlig kommer fra et annet sted. Hun er, selv i dag, ikke sikker på identiteten hans. Ekskjæresten brukte ulike navn og hadde flere pass.

Dette var én av mange røde flagg som dukket opp i forholdet. De var vanskelige å ta innover seg. Kjærligheten gjorde henne blind, eller i hvert fall ute av stand til å reagere rasjonelt på faretegnene. Mannen hadde endret «Anne»s tankesett slik at hun alltid klarte å lage egne unnskyldninger for ham i hodet sitt. Følelsene tok overhånd.

Et annet av disse røde flaggene dukket opp under utenlandsturen da de møttes for første gang. En kveld bestemmer paret seg for å spise ute. De er begge sultne, og ifølge «Anne» var mannen litt smågretten på grunn av dette. Det ender i en liten krangel, og mannen forlater restauranten. «Anne» blir sittende igjen med en skyldfølelse, uten å vite hva hun skal gjøre. Noen minutter senere dukker mannen opp igjen. Han spør «Anne» hvorfor hun ikke fulgte etter ham. Dette tror «Anne» var nok en test.

– Han prøvde å få meg til å bli avhengig av ham, å følge etter ham overalt og bare gjøre som han ville. Å alltid sørge for at han har det bra. Jeg ble en filledukke på et vis, sier hun i dag.

Det funket. «Anne» gjorde ofte som hun fikk beskjed om, selv når det innebar å gjøre ting som gikk helt imot hennes egne ønsker – og holdninger. Mannen dro i alle mulige tråder for å styre «dukken» sin.

Han var på vei ut på verandaen og jeg skjønte med en gang hva han var i ferd med å gjøre. Han hadde truet med selvmord før.

—  «Anne»

Kniven mot brystet

Episoden som har satt størst preg på «Anne» skjedde senere i forholdet. Også den fant sted i utlandet. Planen var å forberede til at mannen skulle flytte til Norge. Mens de pakket, kom svaret fra UDI. Mannen hadde ikke fått godkjent oppholdstillatelse.

Det var et svar mannen ikke godtok.

– Han var på vei ut på verandaen, og jeg skjønte med en gang hva han var i ferd med å gjøre. Han hadde truet med selvmord før, forteller «Anne».

Hun løper foran mannen, stiller seg i dørkarmen og blokkerer veien ut. Leiligheten ligger flere etasjer over bakkenivå. Et hopp vil med all sannsynlighet være dødelig.

Etter hvert går mannen til kjøkkenet og henter en kniv. Den holder han mot brystet til «Anne» og ber henne flytte seg.

«Anne» blir stående. Hun tenker på noen ord som mannen har fortalt henne tidligere: «Jeg ville aldri skadet deg.» Hun gjentar disse ordene i hodet sitt, igjen og igjen, mens hun blokkerer døra med kroppen sin.

«Jeg ville aldri skadet deg.»

Mannen peker kniven mot brystet hennes.

«Jeg ville aldri skadet deg.»

«Anne» holder armene ut og presser dem mot hver side av dørkarmen. Hun er livredd.

«Jeg ville aldri skadet deg.»

Det blir stille.

Så snur mannen seg og går.

– Etterpå falt jeg bare sammen i døråpningen. Det var så jævlig, forteller «Anne».

– Det sykeste er at i etterkant har jeg tenkt at dette også var en test. Han ville se hvor langt jeg ville strekke meg for ham. Det er rart å tenke på at det var hans egne ord som dukket opp i hodet mitt og reddet meg. Det skremmer meg. Han kontrollerte til og med det.

Slo henne der sårene ikke ville synes

Dette var nok et eksempel på den psykiske volden mannen utsatte «Anne» for. Men det tok ikke slutt der.

– Det var først da vi kom til Norge at volden utviklet seg til å bli fysisk, forteller hun.

Selv om mannen ikke hadde fått godkjent oppholdstillatelse, fant de ut en måte han kunne komme seg til «Annes» hjemland på. Han hadde Schengen-visa, så han reiste inn til Norge ulovlig via et annet land, uten å vise pass.

Han flyttet deretter inn hos «Anne». Selv beskriver hun det som «jævlig fra første stund». Hun likte ikke å ha ham der. Manipulasjonen bare fortsatte. Nå hadde han begynt å slå henne også. Det skjedde vanligvis på låret eller andre steder på kroppen, der et blåmerke eller to ikke er så synlig. Helt bevisst, mener hun selv.

Hver gang mannen slår henne, bryter han senere sammen og ber om tilgivelse. Han har alltid en god forklaring. Helsen hans blir ofte brukt som unnskyldning.

Han får henne til å føle synd på ham. At hun er den eneste som kan hjelpe ham. At det er han som er offeret, ikke henne.

Hver gang ber han om en ny sjanse. Og han får det.

Helt til en dag.

Borte på fem minutter

Det har da gått over et halvt år siden de først skrev til hverandre på nettet.

Mens «Anne» er på jobb den dagen bestemmer hun seg: Mannen skal ut av livet hennes.

Han får beskjed om å forlate boligen hennes. Det gjør han. Når «Anne» kommer fra jobb, er det ingen hjemme.

Men i løpet av natten kommer mannen hjem og legger seg i senga hennes, som om ingenting har skjedd. Den påfølgende morgenen forsøker hun å si at hun vil gjøre det slutt. At det er over.

Mannen godtar ikke «Anne»s ønske. I stedet truer han med å gjøre livet hennes til et helvete.

Da tar hun fram telefonen og trykker inn tastene 1-1-2.

I løpet av fem minutter står politiet i døra. De avhører mannen og «Anne» separat.

Mannen hadde slått «Anne» bare noen dager i forveien, men blåmerkene syntes ikke så godt. «Anne» er bekymret for at politiet ikke vil tro på henne. Men det gjør de.

– Jeg synes politiet var kjempeflinke, forteller «Anne» i dag.

Mannen settes i en politibil. Siden da har hun ikke sett ham.

Jeg føler han har gjort langvarig skade, men jeg vil ikke la det være permanent.

—  «Anne»

Trengte hjelp for å komme seg videre

«Anne» er en av kvinnene utsatt for partnervold som selv har ringt politiet og oppsøkt hjelp. Det er det ikke alle som klarer. Noen av sakene om partnervold blir kun meldt inn av fastleger, kollegaer eller andre personer som oppdager at noe er galt. Hvis de i det hele tatt klarer å oppdage det.

Noen ofre for partnervold vegrer seg for å oppsøke hjelp i frykt for represalier. Andre vet ikke at hjelpen finnes. I enkelte tilfeller forstår de ikke engang at noe er galt. At det er ikke er normalt å bli utsatt for verken fysisk eller psykisk vold av en partner.

«Anne» gjorde det. Og til slutt sa hun ifra. Hun klarte å strekke ut en fortvilet hånd og be om hjelp.

– På et vis var jeg litt stolt, samtidig som at jeg var livredd. Det var mange følelser på en gang. Mest av alt var det en slags lettelse, selv om det ikke føltes som at det var over, sier hun om det å ringe til politiet.

De første par årene fylte hun livet sitt med gjøremål, for å holde hodet opptatt og minnene tilbake. Det var ingen langvarig løsning. Hun skjønte selv at hun slet psykisk, men fikk lite hjelp. Fastlegen ga henne etter hvert noen medisiner mot depresjon, men de fungerte ikke. Til slutt havnet hun på et krisesenter.

– Der fikk jeg masse god hjelp med en gang. Jeg synes det er et kjempeflott tilbud. Jeg skulle bare ønske flere visste om det fra begynnelsen av, sier hun med henvisning til fastlegen og andre i støtteapparat hennes.

– Hvordan tror du det kunne gått dersom du ikke hadde fått den hjelpen?

– Det klarer jeg ikke å tenke på. Jeg tror det hadde gått ille. Kanskje ikke så ille som selvmord, men jeg hadde vært langt nede, i hvert fall – og sannsynligvis arbeidsledig, svarer hun.

---

Her kan du få hjelp

  • Politiets nødtelefon: 112
  • Politiet (ingen akutt fare): 02800
  • Legevakten: 116 117 (eventuelt kontakt fastlegen din)
  • Krisesenteret: Finn kontaktinformasjon til ditt lokale krisesenter her
  • Barnevernet: Finn kontaktinformasjon til ditt lokale barnevern her
  • TryggEst: Finn kontaktinformasjon til din lokale TryggEst-gruppe her (trykk på “Hvor kan du få hjelp?” og deretter “Kommuner og bydeler som har et TryggEst-team”)
  • Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111
  • Vern for eldre: 800 30 196
  • Mannstelefonen: 22 34 09 50
  • Kirkens SOS: 22 40 00 40
  • Vold- og overgrepslinjen: 116 006
  • Epitel (gjelder psykisk vold): 47 26 82 30

---

Vonde minner

I dag er «Anne» i jobb og lever et nytt liv et annet sted i Norge. Å lege sårene hun fikk i sitt tidligere forhold, tar tid. De har fortsatt ikke grodd helt igjen.

Det er for eksempel en dyrebutikk hun ikke kan dra til, fordi en som jobber der ligner på ekskjæresten. Før kunne hun noen ganger få tanker i hodet av at mannen skulle stå rundt neste sving mens hun var ute og gikk tur.

En gang da hun skulle kutte grønnsaker til middag fikk hun et panikkanfall, fordi hun holdt en kniv i hånda. Den minnet henne om det som skjedde i dørkarmen til verandaen.

– Jeg føler han har gjort langvarig skade, men jeg vil ikke la det være permanent. Jeg prøver å jobbe meg tilbake til å bli meg selv igjen, sier «Anne».

Har tatt tilbake kontrollen

I ettertid har «Anne» fått vite at mannen hun innledet et forhold til, ble utvist fra Norge og bannlyst fra Schengen-området i fem år. Hvor han er i dag, aner hun ikke.

Hun har ikke lenger noen kontakt med ham. På bursdagen hennes har det noen ganger tikket inn meldinger fra mannen, der han ber om å få snakke med henne. Forespørslene har blitt ignorert.

– Jeg er veldig nervøs for at han vil oppsøke meg når de fem årene er over. Jeg vet ikke hva han faktisk er i stand til, sier «Anne».

Til tross for dette ønsker hun ikke å leve på hemmelig adresse.

– Jeg orker ikke å leve skjult. Da mater jeg bare min egen frykt, sier hun.

Få personer vet om de usynlige arrene «Anne» bærer på, selv ikke i hennes nærmeste familie. Hun både ønsker og forsøker å leve mest mulig normalt.

«Anne» ser nemlig ikke på seg selv som et offer. Ja, hun ble et offer for partnervold, men hun nekter å la det forme identiteten hennes i dag.

Hun har tatt tilbake kontrollen over livet sitt.

Arna Beate Hansen, leder for Krisesenteret i Moss, møter mange sårbare mennesker på jobb. I fjor hadde de 45 personer boende på senteret.

Redder liv

For Arna Beate Hansen, leder for Krisesenteret i Moss, er historier som «Anne»s svært motiverende.

– Det å stå i en jobb i mange år hvor du møter denne typen problemstillinger, er tungt. Samtidig er det veldig givende. Det er ikke lenge siden en dame ringte oss og hadde en hilsen til en ansatt. «Takk for at dere reddet livet mitt», sa hun. Slike tilbakemeldinger er gode å få.

Selv ble interessen for å jobbe med voldsutsatte personer vekket da Hansen jobbet for konfliktrådet i Troms politidistrikt. Hun spurte seg selv: Hvem er menneskene bak alle disse sakene?

Etter å ha videreutdannet seg, endte hun etter hvert opp som krisesenterleder.

– Du vet aldri hva du vil møte når du drar på jobb. Du møter mennesker som er sårbare på en helt spesiell måte. Det gjør inntrykk at mennesker og barn må være på flukt og gjemme seg. At de ikke kan få leve sine vanlige liv trygt, noe vi andre tar som en selvfølge. Vi kan bevege oss fritt til butikken uten å se oss over skulderen. Den engstelsen de har for å bli oppdaget sitter godt i. Det er noe vi som jobber her tenker mye på, forteller hun.

En bekymringsfull stillhet

Krisesenteret i Moss dekker behovet til over 63.000 innbyggere i kommunene Moss, Råde og Våler. I løpet av fjoråret hadde de 45 beboere. Av disse var 4 menn. I tillegg kommer 31 barn.

– Mellom 60 til 70 prosent har minoritetsbakgrunn, forteller Hansen.

I tillegg registrerte de 337 dagsbesøk og telefonsamtaler.

Alderssnittet anslår hun ligger på rundt 40 år. Det har hendt de har tatt imot beboere i 80-årene.

De siste par årene har antall beboere på landets krisesentre sunket. Også antall politianmeldelser om vold i nære relasjoner har gått ned. Dette tror Hansen henger sammen med koronapandemien.

– Den gjorde at folk ble mer isolerte og fikk mindre tilgang på hjelpetjenester, sier hun.

I realiteten tror hun volden har økt i norske hjem de siste årene.

– Jeg tror mørketallene var større enn vanlig under pandemien.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen