Fremtiden

Samina ledet kvinnesenter i Afghanistan: – Det er ikke bare krig og elendighet

Samina Ansari har sett den positive utviklingen i Afghanistan med egne øyne, men frykter mye av det som er vunnet kan gå tapt, dersom sikkerhetssituasjonen i landet fortsetter å forverre seg.

Ansari

Da Samina Ansari (30) fra Drammen ankom Kabul, Afghanistan i 2015 fikk hun med egne øyne se utviklingen som hadde kommet de siste femten årene. FN og andre organisasjoner som hadde jobbet med fred, stat og demokratisk oppbygning av landet hadde hatt positiv effekt.

– Landet har kommet langt på disse områdene siden Taliban regimet - og spesielt har de største “gevinstene” tilfalt kvinnene i landet. De gikk fra å leve under et strengt regime der de ikke hadde mulighet for utdanning og jobb, de måtte dekke seg til og var utsatt for vold, til at de fikk tilgang til utdannelse og arbeidsplasser. Spesielt i de store byene. Kvinnene i landet er ikke bare kjent med sine rettigheter, men de har bidratt til landet og jobbet mot en bedre demokratisk stat, sier hun.

Taliban som styrte landet fram til 2001 har den siste tiden tatt over store områder nord i Afghanistan etter at de internasjonale styrkene har trukket seg ut av landet. Nå kontrollerer de omtrent en fjerdedel av Afghanistans nesten 400 distrikter. Til nå har de ikke inntatt noen provinsielle hovedsteder.

– Jeg lurte på hva mer landet hadde å by på enn krig

Ansari er født i Afghanistan. I 1995 tok Taliban over regjeringen i landet og som fireåring måtte hun flykte til Pakistan sammen med sin far, mor og tre søsken. Der var de flyktninger i fem år, frem til i 2000 da familien fikk politisk asyl i Norge. Bare noen måneder senere ble Afghanistan kjent for hele verden, etter angrepet på World Trade Center 11. september 2001.

Ansari vokste opp i et hjem der foreldrene gjorde mye for å bevare den afghanske kulturen gjennom språk, historiefortelling og mattradisjoner.

– Faren min var general i Nord-alliansen i Afghanistan. Han snakket afghansk politikk og poesi rundt middagsbordet. Dette kombinert med min egen interesse for verden gjorde at jeg fra tidlig alder ble nysgjerrig på Afghanistan. Etter 11. september var landet kjent for NATO sitt nærvær og krig. Jeg lurte på hva mer landet hadde å by på enn krig. Spesielt interesserte kvinnene i landet meg, de kunne virkelig ikke bare være begrenset til krigens ofre slik de ble fremstilt?

Det er viktig at vi slutter å gjøre kvinnene i Afghanistan til ofre ved å si at de frykter Taliban, de frykter ikke Taliban, men regimet - fordi de frem til nå har oppnådd så mye som de kan miste.

—  Samina Ansari

Etter en bred og variert utdanning innen jus og datasikkerhet ved Universitetet i Oslo, og diplomatistudier i Frankrike bestemte hun seg for å reise til Kabul i 2015. På denne tiden var Afghanistan høyt på agendaen globalt, og det var snakk om en militær nedtrapping fra NATO sin side.

ISAF PRT

Iderike og kreative kvinner

Ansari forteller at hun så mange muligheter i Kabul, og at hun kunne lære av kvinnene i landet. Derfor bestemte hun seg for å bli værende lenger, og har siden 2015 vært der i flere omganger og bodd der i lengre perioder. Hun følte globale medier fortsatte å fokusere på krenkede rettigheter og vold mot kvinner, i stedet for utviklingen.

– Det er viktig at vi slutter å gjøre kvinnene i Afghanistan til ofre ved å si at de frykter Taliban, de frykter ikke Taliban, men regimet - fordi de frem til nå har oppnådd så mye som de kan miste. Vi har utdannet flere kvinner i Afghanistan enn noen gang i historien, det sier mye.

Ansari jobbet på det amerikanske universitetet i Kabul. Der hun underviste i kjønnsstudier og afghansk politikk. 70 prosent av klassen var gutter. Det var flere jobber i sektoren likestilling og kjønnsstudier etter to tiår med stat, demokrati og fredsoppbygging.

I tillegg ledet Ansari et senter for kvinner som der målet var å styrke kvinners økonomiske selvstendighet gjennom entreprenørskap.

– De Afghanske kvinnene jeg jobbet med var svært kreative og fulle av ideer. I tillegg hadde de et ønske om å være økonomisk selvstendige. De følte seg konstant misforstått av vesten der fokuset lå på hva kvinnene kanskje kunne få til. Disse damene var forbi dette stadiet, det de hadde behov for var plattformer til å bygge forretningene sine.

Da sikkerhetssituasjonen gjorde arbeidet vanskelig i Afghanistan, valgte Ansari å dra tilbake til Norge, og fortsette å bidra med det hun kunne hjemmefra. Det gjør hun gjennom sitt eget selskap Avyanna Diplomacy, ved siden av jobben hos Equality Check i Oslo.

Formålet er å skape plattformer for sosialt entreprenørskap, spesielt markedstilgang for kvinner i Sentral-Asia og Midtøsten.

– Jeg ville tette hullet jeg opplevde og vise at Afghanistan er mer enn krig. Jeg ville vise verden at landet har muligheter. Der det er krig er det også liv. Sektoren vi jobber innenfor er kulturelle og tradisjonelle produkter som tepper, silke, tørket frukt og safran. Gjennom denne plattformen kan Afghanerne også fortelle sin egen historie.

Kabul

Frykter borgerkrig

Ansari sier det er en uvirkelig frykt for de unge i storbyene at landet mest sannsynlig går inn i en borgerkrig. Men at denne generasjonen er ikke den samme som sist Taliban tok makten. Hun tror ikke de unge i landet vil gi etter for et regime, som mest sannsynlig vil være dominert av fundamentalistiske islamister som vil føre en streng tolkning av sharialover.

– Det er en generasjon som har gjort alt riktig, samtidig som det er de som ender opp med å kjempe for landets fremtid. De har arvet krigen fra sine forfedre. De står i en veldig vanskelig situasjon.

70 prosent av landets befolkning er unge mennesker. Ifølge Ansari ønsker de ikke å gå tilbake til en hverdag med et sterkt fundamentalistisk regime og elendighet, krig og terror.

Det er en reell frykt for at Afghanistan skal bli glemt av verden.

—  Samina Ansari

– Det er en ung stat og et ungt demokrati. Jeg tror de aller fleste skulle ønske at landet fikk mulighet til å bygge videre på det demokratiske systemet. Jeg har ikke truffet noen som synes det vil være greit om Taliban tar makten uten en demokratisk valgkamp. Demokrati er ikke oppnådd i landet - fordi demokratibygging er en prosess. Dette bør fortsette for at en sterk og selvstendig stat i landet skal være mulig.

Ansari mener land som Norge, som har vært involvert i fredsforhandlingene og som har makt gjennom sin plass i sikkerhetsrådet, bør legge mer press på Taliban, slik at de må sette seg ned med den sittende regjeringen og fullføre fredsprosessen.

– Det er veldig viktig å få frem at det har vært utvikling de siste to tiårene. Alt har ikke vært forgjeves. Bistanden og støtten til stat og demokrati har gitt resultater, men det betyr selvfølgelig ikke at alt er oppnådd. Landet trenger fortsatt støtte til utvikling.

Samina

Et vakkert land

Ansari legger ikke skjul på at hun er bekymret for Afghanistans fremtid og menneskene som bor der, men understreker at krig og elendighet ikke er den eneste realiteten i landet, selv om det akkurat nå ser veldig mørkt ut. Personlig tror hun at hun vil fortsette å jobbe med Afghanistan, på en eller annen måte - resten av livet.

– Det er en reell frykt for at Afghanistan skal bli glemt av verden. Jeg håper det skal fortsette å være et engasjement for Afghanistan, for mulighetene i landet og for kvinnene i landet, og ikke bare for krigen, sier hun og legger til:

– Det er et vakkert land, som også er en av grunnene til at jeg ble så lenge, ikke fordi jeg trodde jeg kunne skape fred alene, men fordi det er et nydelig land med en fantastisk rik kulturhistorie og ikke minst menneskene.