– Det som vi ser nå er jo en uventet og dramatisk utvikling, rent militært. Det ene som er helt åpenbart er at fredsprosessen mer eller mindre ligger i grus. Taliban var villig til å snakke så lenge de kunne få noe ut av det, men etter at USA har sagt at de vil trekke seg ut av landet uten vilkår, så har det meste handlet om kamp. Ingen hadde ventet at Taliban skulle ha så stor militær framgang så raskt, forteller forsker og Afghanistan-kjenner ved Peace Research Institute Oslo (PRIO), Kristian Berg Harpviken, til Dagsavisen.
USA har nå trukket sine styrker ut av Afghanistan etter 20 år. Invasjonen startet som en følge av terrorangrepet på World Trade Center og andre mål på amerikansk jord i 2001, gjennomført av terrornettverket al-Qaida.
Taliban-regimet, som da hadde styrt Afghanistan siden 1996, ble styrtet. De ble beskyldt for å ha godtatt og lagt til rette for at al-Qaida kunne ha sin operasjonsbase i landet.
I tillegg til USA har også Storbritannia, Norge og andre Nato-land besluttet å trekke seg ut.
– Når USA trekker seg ut, så må andre land også gjøre det. De må ta hensyn til soldatenes sikkerhet, transportkapasitet og mangelen på medisinske støtteapparat. USA inngikk også en avtale med Taliban i fjor der de forpliktet seg til at alt internasjonalt sikkerhetspersonell skal trekkes ut, sier Harpviken.
[ Alle Nato-soldater skal ha forlatt Bagram-basen ]
Mislykket operasjon
Al-Qaida er nå betydelig svekket, og deres leder Osama bin Laden ble drept i 2011. Men invasjonen i Afghanistan skulle også sette Taliban ut av spill. Utviklingen den siste tiden viser derimot at bevegelsen står sterkere enn antatt, med ressurser og evner til å ta styringen over landets framtid.
– Det er jo ganske opplagt at dette er et nederlag. Går vi ti år tilbake i tid ville hver utenriksminister og forsvarsminister si at Natos fremtid står og faller på Afghanistan. Natos fremtid var avhengig av det, men det som redder Nato nå er at det internasjonale trusselbildet har endret seg. Situasjonen med Russland gjør at alliansen har en helt annen relevans for medlemslandene enn den hadde fra 2000 og utover, sier Harpviken.
USAs president Joe Biden har vært nøye med å understreke at tilbaketrekningen fra Afghanistan ikke er absolutt. Men i realiteten vil de få hundre soldatene som er igjen kun vokte ambassaden.
– Nå handler det først og fremst om å trekke seg ut av Afghanistan uten å tape altfor mye ære. Men det vil likevel komme flere forsøk på å ta et visst ansvar i landet framover. Nato vil bidra med en viss finansiering av afghanske sikkerhetsstyrker, i tillegg til at de fremdeles ønsker å trene disse styrkene. Problemet der er at ingen land har meldt seg til å være vertskap for det. USA ønsker også en antiterror-beredskap i regionen, men der har de samme problem, forteller Harpviken.
Han mener Biden, som har vært amerikanernes øverste leder siden januar i år, tar en stor risiko ved å trekke seg ut. For USA er spørsmålet om økte muligheter for terror spesielt sentralt.
– Det er ikke enkelt å videreføre Nato-støtten, men det vil skje så lenge det er en regjering å støtte. Terrorutviklingen er et viktig spørsmål, spesielt for USA. Det ville være en katastrofe for Biden dersom det kom et nytt angrep med rot i Afghanistan. Det kan selvfølgelig skje, for IS finnes i Afghanistan. I tillegg har Al-Qaida bygd seg delvis opp igjen. Så det er godt mulig, men samtidig er ikke global terror avhengig av å ha Afghanistan som base lenger, slik som rundt 2000. For eksempel finnes terrornettverk i store deler av det nordlige og vestlige Afrika, og de klarer å operere uten en territoriell base, sier Harpviken.
Saken fortsetter under bildet
[ IS hevder å stå bak massakre på mineryddere i Afghanistan ]
Et sterkt Taliban
Etter at Taliban-regimet falt i 2001 har gruppen bygd seg gradvis opp igjen. Nå kontrollerer de omtrent en fjerdedel av Afghanistans nesten 400 distrikter. Til nå har de ikke inntatt noen provinsielle hovedsteder.
– Ingen provinshovedsteder er under kontroll av Taliban i dag, men et par av dem ligger veldig tynt an. Dette er også delvis en bevisst strategi fra Taliban. De har nådd sjokkerende langt i løpet av kort tid. De har vist at de har militær kapasitet, i tillegg til en forbløffende evne til å transportere folk, utstyr og forsyninger. De har også vist at de er mer effektive enn den afghanske regjeringen på flere områder. I regjeringen sliter man med organiseringsproblemer og korrupsjon. Taliban legger også veldig tungt politisk press på enheter innenfor den afghanske hæren og det afghanske politiet til å overgi seg. Mange takker ja til slike sikkerhetsgarantier. Hvis de ikke gjør det, kan det koste både dem og deres familie livene deres. Lokale og religiøse ledere er gjerne mellomledd i slike forhandlinger med Taliban, sier Harpviken.
Flere steder har afghanske sikkerhetsstyrker gitt seg uten kamp. Mange vurderer dette som den beste og tryggeste muligheten til å forlate sine militære plikter for å kunne overleve. For eksempel har mer enn 300 av disse soldatene flyktet over grensen til nabolandet Tadsjikistan i nord. Ved denne grensen er nå provinsene Badakhshan og Takhar i stor grad kontrollert av Taliban. Det er grunn til å frykte at den sentrale regjeringen i Kabul også må gi etter på et tidspunkt.
– Utviklingen kan gå både sakte og fort. Man kan nå en terskel der alt bare rakner fra regjeringens side. Det er lett å se seg blind på den militære dynamikken, men det som er mest nærliggende å tro er at vi får en større og ganske brå overgang til et Taliban-styrt Afghanistan. Dette vil ikke fortsette å være en gradvis prosess. Det kommer det et punkt der regjeringen faller sammen, der store deler av sikkerhetsapparatet gir opp, og der politiske ledere går over til Taliban. Dette har skjedd ved tidligere regimeskifter i landet, forklarer Harpviken.
[ Vil helst stå fast i heisen med Taliban: – Hva vil de egentlig med Afghanistan? ]
Kan gi stabilitet for noen
Afghanistan har vært et krigsherjet land i mange år. Da invasjonen startet i 2001, ble mange overrasket over hvor lite støtte Taliban syntes å ha i landet. Likevel vil mange mene at det ikke finnes bedre alternativer.
– Det er alltid vanskelig å drive meningsmålinger i konfliktsoner. Men det er nok grunn til å anta at Taliban ikke er en spesielt populær bevegelse blant afghanere. Oppslutningen deres dersom de stilte i et valg, ville vært begrenset. Men heller ikke mange andre bevegelser i landet er særlig populære. Man må anvende en helt annen logikk til dette enn i vårt eget samfunn. For mange i Afghanistan handler det meste om hvem som kan tilby mest sikkerhet. Regjeringen er også veldig upopulær, da korrupsjon og andre former for maktmisbruk fra deres side er omfattende. Taliban er neppe populær, men mange vil nok foretrekke stabiliteten de tilfører, sier Harpviken.
Når det gjelder endringer denne situasjonen tilfører til den jevne afghaners hverdag, er dette også et komplisert spørsmål. Det bor godt over 32 millioner mennesker i landet, som møter mange ulike utfordringer.
– Hverdagen er allerede dramatisk for veldig mange afghanere. Nå er det jo snakk om at en fjerdedel av distriktene har falt fullt og helt for Taliban de siste månedene, og på disse stedene bor det en god del folk. De berøres selvfølgelig, men hvordan de berøres kan være ulikt. Det kan være bedre å bo under et stabilt Taliban-regime, enn å bo under et krigsregime der det raser hele tiden. Den mer vestlig-orienterte delen av samfunnet, unge folk, folk i byene og de med utdannelse har det gått veldig hardt utover allerede. Taliban har hatt en målrettet drapskampanje på sivilsamfunnsaktivister, regjeringsansatte og journalister. Etter avtalen med USA ble de store terrorangrepene lagt på is, men Taliban satt i gang en slik drapskampanje i stedet. Flere ble da skremt til å holde kjeft, og til å gå under jorda. De som kunne, kom seg også ut av landet. Det har hatt enorme konsekvenser, og dette kan jo også ses på som en del av Talibans forberedelse til å ta tilbake makten, forteller Harpviken.
[ Forsvarets lokalt ansatte i Afghanistan er overført til Norge ]
Flere følger situasjonen
Afghanistan grenser blant annet til Iran i vest og Pakistan i øst. I en årrekke har Afghanistan blitt brukt som en slagmark for andre lands konflikter.
– Nabolandene følger veldig med på situasjonen. Pakistan og Iran er spesielt interessert i det som skjer. Historisk sett har de vært dypt involvert i konflikten i Afghanistan, og fra vestlig side har man jobbet diplomatisk siden 2001 med å danne en kollektiv forpliktelse for et stabilt Afghanistan. Det har de mislyktes med. Nabolandene ruster nå opp og forbereder seg på nye runder med konflikt på den afghanske slagmarken, sier Harpviken.
Utsiktene for fred er for øyeblikket fraværende, mener han.
– Noen av nabolandene planlegger for alt annet enn et stabilt og demokratisk Afghanistan. De er mer opptatt av sine egne interesser. For Pakistan har dette for eksempel mest å gjøre med India, og Afghanistan er i det hele tatt blitt en arena der andre lands konflikter utspiller seg, sier Harpviken.
Saken fortsetter under videoen
– Norge må ta ansvar for sin del
Siden 2001 har også 9.200 nordmenn tjenestegjort for Nato i Afghanistan. Harpviken mener Norge må ta sin del av ansvaret når operasjonen nå ender på en mislykket måte. Samtidig har vi også bidratt til å blant annet trygge den afghanske hovedstaden, Kabul.
– Det er fryktelig vanskelig å skille Norge fra den helhetlige internasjonale situasjonen, og den har jo vært mislykket. Norge må ta ansvar for sin del, selv om man er en liten aktør. Men Norge har klart å definere noen nisjer som de har stått ganske alene om. Mest vellykket er den såkalte mentoreringen, treningsopplegget for antiterror i Kabul. Det er et oppdrag som det har vært smart å stå i over tid, som Norge har deltatt i siden 2007 og fram til forrige uke. Det har vært synlig for den afghanske regjeringen og for andre internasjonale regjeringer. Antiterror-styrken som Norge har trent, har vært essensiell for å kunne drive politikk i Kabul, og helt avgjørende for at internasjonale aktører har følt seg trygge der.
