Macrons hilsen til NATOs 70-årsdag

USA er radikalt forandret og hele det internasjonale systemet er i spill. President Macrons oppsiktsvekkende uttalelser er forbilledlig klare.

Ti dager har gått siden Frankrikes president Emmanuel Macron ga et oppsiktsvekkende intervju til tidsskriftet The Economist, hvor han analyserer EUs situasjon og plass i internasjonal politikk.

Macron beskrev NATO-alliansen som hjernedød.

Han advarte om at Europa står «på kanten av stupet» og snart må begynne å tenke på seg selv som en strategisk, geopolitisk maktfaktor.

Både analysen og de politiske konklusjonene han trekker er forbilledlig klare, og sjelden vare til å komme fra en statssjef. Debatten går over hele Europa og er blitt en del av bakteppet for NATOs toppmøte i London 4. desember.

EU var ment å være et politisk fellesskap og ikke bare et marked, sier Macron, men fra 90-tallet har Unionen mistet tråden. Tidligere gikk utdyping av integrasjonen forut for utvidelse, men etter den kalde krigen ble det ikke tid til det.

Nå er politikken overlatt til markedet, der EU er USAs juniorpartner.

Macron, som har snakket mye med den amerikanske presidenten, mener USAs president Trump ser NATO ikke bare som en forsvarsallianse – foreldet som sådan – men som et kommersielt prosjekt hvor USA tilbyr en geopolitisk paraply mot å bevare en økonomisk ordning som sikrer kjøp av amerikanske produkter.

Les også: Merkel og Stoltenberg: NATO-alliansen er ikke «hjernedød»

Dessuten sparer europeerne mer enn de fleste; plasserer pengene i amerikanske statsobligasjoner; og investerer dermed i amerikanernes framtid mens de selv sitter tilbake med sårbarheten.

Macrons hovedtema er derfor at Europa må arbeide for uavhengighet og suverenitet gjennom finansiell, økonomisk, forsvars- og sikkerhetspolitisk integrasjon.

Da globaliseringen skjøt fart etter den kalde krigen trodde man at frihandelen ville knytte folkene sammen og bidra til fred, og at fremtidens agenda var økonomisk, ikke politisk og strategisk.

Lenge overlot man spørsmål om data, digital teknologi og nå sist 5G til telekom-operatørene, men deres oppdrag er å gi aksjeeierne profitt, ikke å sikre de allmenne interessene.

Nå har globaliseringen fått et proteksjonistisk ansikt, og den politiske agendaen er strategisk med vekt på suverenitet.

Det viktigste for suvereniteten er forsvars- og sikkerhetspolitikken. Ikke fordi Macron har overdreven tro på bruk av makt, men fordi autonom strategi og militær kapasitet er nødvendig for å vinne respekt og diplomatisk tyngde.

Satsingen må derfor foregå under EUs ledelse, utenom NATO. For å få det til må han ha med seg tyskerne, og de er ikke riktig der, men kanskje ikke så langt unna heller.

Når Trump sier at NATO er foreldet og Macron erklærer at alliansen er hjernedød – ingen strategisk dialog og ingen koordinering – er det dette diskusjonen vil dreie seg om, mer enn noe annet.

Europeisk autonomi forankret i et felles militærvesen er nødvendig for å drive en effektiv naboskapspolitikk.

Trump sier til Macron at «det er ditt naboskap, ikke mitt». «Terroristene, jihadistene … er europeiske, ikke amerikanske». «Det er ditt problem, ikke mitt». Han er ikke rede til å garantere for noe som ikke angår ham.

Liksom forgjengeren Obama vil han senke profilen i Midtøsten og konsentrere seg om Kina og Øst-Asia – alt mens EUs politikk overfor Iran, Syria, Libya og Palestina er i ruiner og Ukraina-problemet virker fastlåst. Folk har liten respekt for europeerne, sier Macron, særlig etter det som har skjedd i Syria.

For å endre på dette må EU utvikle en egen, troverdig sikkerhets- og forsvarspolitisk plattform.

Dette er grunnleggende viktig også i forholdet til Beijing og Moskva. I forholdet til Kina er det påtrengende, for kinesiske næringsliv er på full fart inn I Europa.

Les også: Ekspert mener ny maktbalanse mellom Kina og USA kan føre til endringer i folkeretten (DA+)

En viktig plattform i Beijings strategi er 17+1 gruppen, som omfatter 16 sentral- og østeuropeiske land og nå også Hellas. Fra før har Kina sikret seg rettigheter i Italia.

EU avviser ikke kineserne, men EU- kommisjonen sier at Kina er en «system-rival» og at de vil ha en hånd på rattet. Større autonomi og suverenitet, ikke bare følge amerikanske sanksjoner, er også en forutsetning for en bedre og mer realistisk strategi overfor Russland.

For Macron er dialog med Russland en prioritet, men han understreker at han ikke er det minste naiv, for det er fullt av uenigheter om frosne konflikter, energi, teknologi, cyber, forsvar osv.

Derfor vil han ikke trykke på noen omstartknapp, slik Obama ville i 2009, men starte en langsiktig dialog om «hvordan vi ser på verden, hvilken risiko vi begge løper, hvilke felles interesser vi har, og hvordan vi kan gjenoppbygge en arkitektur for tillit og sikkerhet».

Kursen Macron skisserer for Frankrike og EU er kraftig kost for inngrodde NATO-tilhengere. Jens Stoltenberg sier det splitter Europa så vel som NATO og har rett i det. Alliansen har mange og sterke tilhengere på begge sider av havet som gjerne skulle vært dette utspillet foruten.

Den vanlige reaksjonsmåten på uoverensstemmelser er å jekke opp trusselen, og de bestrebelsene er i full sving.

På toppmøtet i London, som markerer NATOs 70-årsjubileum, står utfordringen fra Kina for første gang på dagsordenen. Oppmerksomheten rettes mot Kina i Arktis, i Afrika og i cyberspace, og spesielt mot nye kinesiske missiler som kan nå alle NATO-land. Bare USA har kapasitet til å møte de utfordringene.

At kinesiske missiler kan nå Europa er imidlertid gammelt nytt. Og hvorfor skulle Kina rette en militær trussel mot Europa?

En annen kjent reaksjonsmåte er å dempe uroen ved å minne om at NATO alltid har bestått prøven.

Da den kalde krigen tok slutt og Sovjetunionen ble oppløst beholdt man Russland som motstander, og da man gikk østover ble fiendebildet spikret fast. Det er der fortsatt, men er ikke lenger tilstrekkelig som terapi.

Det nye nå er at USA er radikalt forandret og at hele det internasjonale systemet er i spill. Intet mindre. Derfor er det ikke tid for «business as usual».