Debatt

Jeg var ikke et barn «ingen ville ha». Jeg var et barn som ble tatt fra sin familie

Det er minst 6.500 adopterte fra Sør-Korea i Norge. Men våre liv og våre historier regnes ikke med i den norske fortellingen. Vi står alene.

Uma Feed, adoptert fra Sør-Korea
Hver gang jeg ser min bror, ser jeg livet som kunne vært mitt. Han fikk bli, jeg ble sendt bort, skriver Uma Feed, som er adoptert fra Sør-Korea.
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I mars i år skjedde noe historisk. Sør-Koreas statlige sannhets- og forsoningskommisjon (TRC) offentliggjorde en rapport som endrer fortellingen om internasjonal adopsjon for alltid.

Kommisjonen har slått fast at tusenvis av barn ble sendt ut av landet under grove menneskerettighetsbrudd; gjennom systematisk forfalskning av dokumenter, identitetstyveri, press og i noen tilfeller regelrette bortføringer.

Jeg brukte førti år på å finne min biologiske familie i Sør-Korea. Førti år med tomme svar, lukkede dører og forfalsket identitet.

Mange ble erklært foreldreløse på falskt grunnlag – med ett mål: Å gjøre dem adopterbare for vestlige land.

Dette er første gang et fødeland erkjenner at internasjonal adopsjon ikke bare var hjelpearbeid – men også en eksportstrategi, en forretningsmodell og et systematisk brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Kristin Molvik Botnmark, adoptivmor og forfatter av «Adopsjonsoppgjøret»
Kristin Molvik Botnmark er adoptivmor og forfatter av boka «Adopsjonsoppgjøret».(Anders Huyen Molvik Botnmark)

Dette handler ikke bare om Korea. Det handler om Norge – et land som er på verdenstoppen sammen med de øvrige skandinaviske landene når det gjelder adopsjoner per innbygger. Ifølge tall fra adopsjonsformidleren Verdens barn er over 6.500 sørkoreanske barn sendt til Norge fra 1969 og frem til nokså nylig.

Norge var ikke en passiv mottaker, men en svært aktiv aktør i dette systemet. Norske myndigheter overså systematisk alle varselflagg som dukket opp gjennom årene, til tross for at flere tilsyn avdekket kritikkverdige forhold.

Jeg elsker barna mine, men jeg kan ikke lenger lukke øynene for systemet som brakte oss sammen.

De fleste transnasjonalt adopterte i Norge er voksne borgere. Mange har egne barn og barnebarn. De er vevd inn i det norske samfunnet. Derfor er ikke dette en eksotisk historie fra et fjernt land. Det er en norsk historie som berører norske familier og den norske selvforståelsen.

Vi skriver dette sammen, som adoptert og som adoptivmor – to sider av samme system.

Sør-Korea, adopsjon
Bare i Norge søker over 6.500 adopterte fra Sør-Korea sannheten. Men vi står uten en vei inn i systemet som kan gi oss oppreisning for den uretten som er begått, skriver forfatterne av kronikken. Bildet viser en oppslagstavle ved et offentlig kontor i Seoul, som brukes av adopterte på jakt etter sine biologiske foreldre.( Jae C. Hong, AP/NTB)

Jeg (Uma) brukte førti år på å finne min biologiske familie i Sør-Korea. Førti år med tomme svar, lukkede dører og forfalsket identitet. Da jeg endelig fant både min mor og far, var det som å finne et manglende kapittel i min egen historie. Et kapittel som aldri stemte med det som sto i adopsjonspapirene mine.

Hver gang jeg ser min bror, ser jeg livet som kunne vært mitt. Han fikk bli, jeg ble sendt bort.

Jeg oppdaget også at jeg hadde en bror – bare ett år eldre enn meg. Alt jeg fikk vite, motsa den offisielle fortellingen. Jeg var ikke foreldreløs. Jeg var ikke funnet på gaten. Jeg var ikke et barn «ingen ville ha». Jeg var et barn som ble tatt fra sin familie.

Min bror vokste opp med våre foreldre i Sør-Korea. Han fikk beholde sitt morsmål, sin kultur og sin identitet. Han fikk utdannelse, danset i K-pop-band, og lever sitt liv i Seoul.

Hver gang jeg ser ham, ser jeg livet som kunne vært mitt. Kontrasten mellom våre livsbaner er brutal – han fikk bli, jeg ble sendt bort. Samme foreldre, samme gener, men helt forskjellige liv på grunn av et system som ville ha meg ut av landet.

Jeg (Kristin) adopterte to barn fra Sør-Korea for drøyt 25 år siden. Jeg gjorde det i god tro – og i tillit til det norske adopsjonssystemet. Men gjennom mitt nylige arbeid med boka «Adopsjonsoppgjøret» ble jeg konfrontert med ubehagelige sannheter.

Jeg gikk gjennom historiske dokumenter, intervjuet adopterte, satte meg inn i situasjonen til de opprinnelige foreldrene og satte meg inn i forskningen på feltet – og jeg avdekket et mønster av systematisk urett som strekker seg over flere tiår.

Adopsjon handlet i mange tilfeller ikke om barnets beste, men om å oppfylle vestlige foreldres ønsker.

I arbeidet med boka måtte jeg innse at systemet jeg stolte på, har sviktet. At adopsjon i mange tilfeller ikke handlet om barnets beste, men om å oppfylle vestlige foreldres ønsker. Om å tjene penger. Om å løse et «problem» for Sør-Korea.

Jeg lærte at adopsjonspapirene i mange tilfeller var fabrikkerte. At tilsynsmyndigheter hadde varslet om problemer, uten at noen grep inn. At norske politikere og byråkrater lukket øynene for problemer de visste eksisterte.

Jeg elsker barna mine, men jeg kan ikke lenger lukke øynene for systemet som brakte oss sammen. Å være adoptivmor betyr nå også å stå i en smertefull erkjennelse: At det som skulle være en kjærlighetshandling, også var del av et system med grove menneskerettighetsbrudd.

Medienes taushet er mer enn et svik mot adopterte. Det er et demokratisk problem.

TRC-rapporten har fått overskrifter verden over: BBC, The New York Times, Danmarks Radio, Dagens Nyheter, Korea Times, Le Monde og flere har alle dekket saken inngående.

Men i Norge? Stillhet.

Med unntak av noen få medier – Utrop, ABC Nyheter og Stavanger Aftenblad – har landets største redaksjoner valgt å ignorere et av de mest omfattende dokumenterte bruddene på menneskerettigheter i nyere tid. En sak som direkte berører tusenvis av norske statsborgere.

Hvordan er dette mulig?

Norge har ikke bare adoptert mange barn – vi er et land som har bygget en selvforståelse rundt ideen om oss selv som humanitær stormakt, som barnas forkjempere, som etisk fyrtårn i internasjonal politikk. Er denne selvforståelsen blitt så viktig at vi ikke orker å se kritisk på vår egen rolle?

Denne tausheten er ikke tilfeldig. Den er strukturell og systematisk.

Når Sør-Korea nå erkjenner overgrep og tilbyr unnskyldning og oppreisning, må også Norge se i speilet.

For tre år siden begynte VG, TV 2 og Stavanger Aftenblad å grave i adopsjonssystemet. Det føltes som om lydmuren endelig begynte å sprekke. Men selv etter avsløringer om dokumentforfalskning, korrupsjon og ulovligheter – uteble oppfølgingen. De uregelmessige adopsjonene ble aldri en nasjonal skandale. Ingen politikere måtte gå. Ingen system ble stilt til veggs.

Nå, når Sør-Korea offisielt bekrefter det mange har mistenkt i årtier, er tausheten øredøvende. Det viser et mønster der mediene vegrer seg for å utfordre den grunnleggende fortellingen om adopsjon som en udelt positiv handling.

Medienes taushet er mer enn et svik mot adopterte. Det er et demokratisk problem. Når pressen ikke setter søkelys på maktmisbruk og systemsvikt, blir det ingen offentlig samtale. Ingen politisk oppfølging. Ingen systemendring.

Dette handler ikke bare om fortiden – det handler om nåtiden og fremtiden til adopterte og deres etterkommere.

Vi, de 6.500 koreansk-adopterte og alle andre internasjonalt adopterte i Norge – blir stående alene. Uten juridiske verktøy for å korrigere forfalsket identitet. Uten mulighet til å annullere adopsjoner basert på løgn. Uten en vei inn i systemet som kan gi oss oppreisning for den uretten som er begått.

Stillheten bekrefter bare det vi lenge har opplevd: At våre liv og våre historier ikke regnes med i den norske fortellingen.

Vi skriver dette sammen fordi stillheten brytes. Når Sør-Korea nå erkjenner overgrep og tilbyr unnskyldning og oppreisning, må også Norge se i speilet. Vi var en del av dette systemet. Vi var kanskje naive, men vi kan ikke lenger være uvitende.

Vi ber derfor norske medier: Slutt å tie!

Dekk TRC-rapporten og den pågående norske granskingen. Snakk med adopterte. Snakk med forskere. Konfronter politikere. Still de vanskelige spørsmålene.

For dette handler ikke bare om fortiden – det handler om nåtiden og fremtiden til adopterte og deres etterkommere. Det handler om livene til 6.500 norske medborgere og deres familier. Om deres barn og barnebarn. Dette er en historie om Norge – derfor angår disse menneskerettighetsbruddene oss alle.

Vi kan ikke gjøre noe med historien – men vi kan gjøre noe med hvordan vi forholder oss til den. Det starter med å bryte stillheten.

Les også debatt: Jeg hatet Sophie Elise, men elsker Selina

Les også: Utdanningsetaten hevdet eposter ikke fantes – så dukket de likevel opp (+)

Les også debatt: Jeg var bare glad og stolt, men så kom stormen

Les også debatt: Kan dere ikke spare oss for dette hjernetomme kjendiseriet?


Powered by Labrador CMS