Jeg kjenner en kassadame som prekær.
Hun prekær sånn som de bare kan preke i Fredrikstad, om kællen sin og været og andre små og store ting mellom himmel og jord.
Og så ler hun litt.
Jeg har ikke alltid så mye å si selv, det avhenger av dagsformen.
Kanskje jeg er sulten, har dårlig tid. Kanskje står jeg der med fett hår, en pakke bind og en gul 200 grams melkesjokolade og vil gjemme meg for folk.
Les også: For syk til å jobbe? Slik er veien til uføretrygd (+)
Eller kanskje jeg har all tid i verden, «What a Wonderful World» oppe i hodet, mens jeg lar ham med hettegenser som bare skal ha en cola og en snus gå foran meg i køen.
På jobb lærer jeg elevene om de ulike litterære periodene, men for å forstå litteraturen må vi forstå tiden den ble skrevet i, sier jeg. Hvordan menneskene levde og tenkte på den tida.
I vikingtida var slekta viktigere enn deg selv. Så kom renessansen og med den humanismen på 1500-tallet, da ble mennesket satt i sentrum.
Vel og bra, det, tenker jeg inni meg; mennesket i sentrum, en mer human tid.
Så snakker vi kanskje litt om hvordan vår tid vil bli husket, hva vil kjennetegne den for de som skal lese om den om tusen år, hvis noen i det hele tatt skal lese om den om tusen år.
Teknologiske fremskritt på speed, kanskje. Finner noen en antikk tekst fra en foredragsholder i dag, vil de kanskje lese om «hvordan komme seg ut av tidsklemma» eller motgiften «hvordan gi mer faen».
Og denne teksten som skal handle om kassadamer. «Hvorfor var kassadama så viktig for noen i denne tidsperioden?» spør en lærer om tusen år.
Jeg hadde ikke sett folk på flere dager, men ventet en pakke som skulle komme helt hjem
Jeg husker godt da internett kom for fullt.
Noen hadde datamaskin hjemme, andre var prisgitt å oppleve dette på datarommet en time i uka på skolen.
Da var datamaskinen et verktøy på lik linje med hammer og høvel i sløyd.
Men det jeg husker aller best med internetts ankomst var hvordan det påvirket faren min.
Etter han hadde brukt opp kroppen sin på fabrikken, ble han uføretrygdet noen år før pensjonsalder.
Han syklet på butikken og prekæ litt med kassadamene, ja for de kan preke i Særp og.
Han var på butikken omtrent annenhver dag, og innimellom tok han med seg en bunke med hvite ark med gule ruter og tall i en pose, og sykla til banken.
Les også: Bruker du mye penger i matbutikken? Eksperten har råd: – Slik kan du spare 60.000 kroner i året
Han syklet alltid i det jeg kaller brelett-tempo, sånn du kan nynne til, mellom gule åkere, på en gammel DBS-sykkel uten gir.
Han pleide å være fornøyd når han kom hjem, enda det var lite penger igjen å leve for. Han hadde vel hatt en god prat om været, og en fin tur ut i frisk luft.
Men en dag da han kom hjem var han ikke sånn glad som han pleide å være, han fortalte at det var blitt så dyrt å betale regninger. Han hadde betalt en regning på 40 kroner som det kostet 60 kroner å betale, gebyret var dyrere enn selve regningen. 60 kroner holdt faktisk til litt mat, den gangen. Og hver gang han var der nå snakket de om internett, at det var bedre om han gjorde det selv på internett.
Bankene forsvant, i alle fall de med mennesker på gateplan, nær der vi bodde.
Kassadamene derimot, forble til siste slutt.
Og da han gikk bort og dødsannonsen kom på trykk, var det damene på lokalbutikken som måtte svelge gråten da de fikk øye på meg. Fordi den lille hverdagslige, tilsynelatende ubetydelige kontakten, hadde betydd noe.
Ikke rart hun ikke hadde tid til å snakke med meg. Det som skjedde på Snap var jo tidskritisk
Forrige vinter, midt i den tjukkeste mørketida, var jeg sykemeldt. Jeg bestilte julegaver på nett for å slippe å gå i butikken på vonde ben. Teknologi er bra sånn, tenkte jeg.
Jeg hadde ikke sett folk på flere dager, men ventet en pakke som skulle komme helt hjem.
Så fikk jeg melding, «Pakken vil bli satt igjen på trappen, du har takket ja til kontaktløs levering.» Jeg kunne ikke huske å ha takket ja til «kontaktløs levering».
Det sitter langt inne å innrømme at jeg følte meg skuffet over at ikke en overstresset sjåfør skulle ringe på døren og overrekke meg pakken personlig, men jeg savnet å se et menneske. Det er ikke hverdagskost i Norge hvis du er sykemeldt og bor deltid alene.
Les også: AAP: – Dette er det ingen som forteller deg (+)
Selv en fremmed som ikke hadde tid til annet enn et raskt «hei, vær så god, ha det,» ville gjort en forskjell.
Så kom datteren min tilbake fra faren sin. Oppslukt i alt som foregikk på Snapchat, ba hun meg om å sette telefonen hennes på lading. Et raskt ikke-snokete blikk på skjermen fanget opp ordet «tidskritisk» og «det haster».
Ikke rart hun ikke hadde tid til å snakke med meg. Det som skjedde på Snap var jo tidskritisk.
Mennesket har altså byttet plass med Gud. Det gjorde det allerede på 1500-tallet, satte seg selv i sentrum, der Gud eller gudene og slekta eller ætten stod før, og dette sentrum blir kanskje større og større. Denne kombinasjonen av mennesket i sentrum og ny teknologi, det er det vi lever i nå.
Les også: Kongen kunne valgt å vise ryggrad i møte med skandalene (+)
Noen må finne opp teknologien, men noen må også stille spørsmålene; hva får vi og hva mister vi? Og hvordan kan vi eventuelt gjøre det bedre?
For blir det ikke bedre for menneskene, kan det da kalles fremskritt selv om det er en nyvinning?
Det er flott at mennesket står i sentrum og tør å dyrke seg selv, men fellesskapet må ikke bli skjøvet så langt ut at det ramler utenfor verdens ende.
Menneskelig kontakt har blitt den største luksusen, den vi ofte ikke har råd til lenger
Internett var og ble noe abstrakt og fremmed for faren min, som gjorde livet vanskeligere, dyrere og mer ensomt til den dagen han døde.
Det rakk aldri å komme noe datamaskin i hus hos oss. Like greit tenker jeg nå, mens jeg beveger meg rundt, stadig mer henvist til meg selv, på flyplassen, på biblioteket, på stedet jeg vil bestille en kaffe eller en liten lunsj.
Er det to jevngode serveringssteder vil jeg alltid gå dit hvor jeg blir møtt av et menneske. Et vennlig blikk og noen som kan veilede meg, fremfor å bli henvist til en maskin, som krever innlogging, passord og oppdateringer.
Menneskelig kontakt har blitt den største luksusen, den vi ofte ikke har råd til lenger.
Les også: Mímir Kristjánsson: – Vi kan ikke fortsette å styre litt søvngjengeraktig mot stupet
Den det er blitt så vanskelig å få på telefonen, hvor enn du ringer til bedrifter.
Vi må ikke undervurdere den lille, tilsynelatende ubetydelige, kontakten med mennesker. Hvis den gradvis skal forsvinne så må vi i alle fall være klar over hva vi faktisk kaster over bord.
Fordi det er disse små, små møtene, selve livet består av.
Jeg vil gå så langt som å si at disse tilfører livet en uvurderlig grad av mening.
Inne i butikken, i møtet mellom menneske og maskinen, med kurven full av grønnsaker, eller sukker, gode og dårlige valg, på gode og onde dager, så velger jeg alltid kassadama.
Så, kjære kassadame, du er av uvurderlig betydning.
PS! (Kassadama klinger bedre enn kassapersonell, vi får ta det med likestilling og språk en annen gang.)
Les også: «Matvarekjedenes lovbrudd kan ha rammet oss alle»
Les også: «Fortsatt sitter de fleste av elevene i småskolen og knoter på hver sin iPad. Må det være sånn?»
