Lite har skjedd med skjermbruk i undervisningen siden jeg startet gruppen «Opprop for mindre skjermbruk på barneskolen» i januar 2023.
Jo, det har absolutt skjedd mye i det offentlige ordskiftet. Å være kritisk til barns skjermbruk har gått fra å være NOT til HOT.
Sist nå på mandag, under «Skjerm barna»-debatten ved Litteraturhuset, sa kunnskapsminister (Ap) Kari Nessa Nordtun at hun ville ha mindre skjerm på småtrinnene, og statsministeren har bedyret å gjøre noe med skjermbruken ved norske skoler siden i fjor høst.
Men dessverre, som så ofte er tilfellet i politikken, er det blitt mye snakk og lite handling. Fortsatt sitter storparten av elever på småskolen og knoter på hver sin iPad, fortsatt er det en gladnyhet når skolen endelig har råd til én bok til hver elev. For 300 millioner kroner til trykte lærebøker i revidert budsjett i mai holder ikke, Jonas og Kari.
Nå vil vi ha mer enn ord og lovnader. Vi vil ha rene ord for pengene, vi vil ha makt bak kravene. Vi vil ha mindre skjermbruk på barneskolen og vi vil ha det nå!
For vi vet at å skrive på papir gir bedre kognitive ferdigheter, bedre konsentrasjon og utvikler finmotorikken til barna. Vi vet at lesing i papirbok gir bedre tekstforståelse, at det til og med skaper nye koblinger i hjernen, at det faktisk var utviklingen fra vår enkle gjeterhjerne til vår høyt utviklede lesehjerne, som lå til grunn for det moderne samfunn.
Vi vet at norske barn gjør det dårligere i lesing og skriving enn noensinne. Vi vet at den nedadgående kurven har skjedd samtidig med innføringen av én skjerm per barn (1:1) ved barneskolene.
Likevel er stadig spørsmålet politikerne stiller: Hvorfor skal vi ikke ha 1:1? Og i samme moment svarer de at vi må jo ha begge deler, at vi må ha både papirbøker og digitale enheter.
Men må vi det? Må vi si «ja takk, begge deler» på skolenes småtrinn? Hva har vi egentlig å vinne på at barn på småtrinnene skal ha sin egen digitale enhet? Ser vi til resultatene nevnt over, har vi alt å tape.
Vi vet at norske barn gjør det dårligere i lesing og skriving enn noensinne. Vi vet at den nedadgående kurven har skjedd samtidig med innføringen av én skjerm per barn (1:1) ved barneskolene.
Det er på høy tid at vi snur spørsmålet til: Hvorfor må vi ha 1:1 ved skolenes småtrinn? Vi vet at jo lenger ned i klassetrinnene og jo mer grunnleggende ferdigheter som skal tilegnes, dess større er de negative virkningene av å lese på skjerm.
Sammenstilt med de dårlige resultatene i lesing, skriving, men også regning, er det ikke på tide å bare si nei takk? Barna lærer seg fint digitale ferdigheter om de får sin egen enhet på femte eller sjette trinn.
Når det gjelder finmotorikk og å trene opp gode håndskriftferdigheter, gode lesevaner, så går ikke bare toget fra dem, det raser!
Så jeg spør dere. Nei, jeg ber dere: Kjære Jonas, kjære Kari, kjære politikere, ta ansvar for fremtidens generasjoner, fjern de egne digitale enhetene fra småtrinnene. Sikre barnas lese- og skriveferdigheter – byggesteinen til vårt demokrati, byggesteinen til å utvikle mennesker med evne til kritisk tenking, til empati.
Sett makt bak kravene og gjør det nå!
