Debatt

Lykke til, jenta mi!

Min datter er heldig. I Norge har vi tatt et helt bevisst valg om en fellesskole, der vi sammen tar ansvar for alle barns utdanning.

Skolestart
Jeg er helt sikker på at jenta mi vil ha både kjedelige og spennende dager på skolen i årene som kommer, og slik skal det være, skriver Elise Waagen. (Illustrasjonsfoto)
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I postkassa ligger det et brev fra Sarpsborg kommune. På brevet står det at jenta mi på fem år inviteres til innskrivning og har fått skoleplass. Jeg leser brevet en gang til, høyt for femåringen, som tripper ved siden av meg. Hun blir fra seg av glede, hopper og danser i stua.

Litt rørt må jeg trekke pusten dypt og kjempe mot tårene som presser på. Skolejente, en ny og spennende epoke i hennes liv. Hva vil hun lære, hva vil hun få oppleve?

I 1939 ble oldefaren hennes, Even, født på et lite småbruk ved havet i Steigen. Even gikk sju år på grunnskolen. Han kom fra små kår, og da de første årene på skolen var gjennomført, måtte han bidra på det lille småbruket.

Det var aldri noe reelt valg å kunne ta videre utdanning. Det er store kontraster mellom skolen som møtte ham, og den som venter femåringen til skolestart.

Elise Waagen
Elise Waagen er utdanningspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet.

Min datter er heldig. I Norge har vi tatt et helt bevisst valg om en fellesskole, der vi sammen tar ansvar for alle barns utdanning fremfor å overlate dette til private skoler. Skolene våre er en unik fellesarena for mangfold og fellesskap uavhengig av hvor elevene bor, eller hva foreldrene deres tjener.

At alle barn her til lands får begynne på skolen og har lik tilgang til utdanning, tar vi på mange måter for gitt. Utdanningssystemet vårt er et resultat av mange politiske veivalg.

Stein på stein har vi bygget en fellesskole, der det verken er foreldrenes bakgrunn, lommebok eller interesser som bestemmer klassekameratene eller mulighetene. Det mener jeg har en egenverdi som er verdt å forsvare.

I mange land er privatskoler betydelig mer utbredt enn i Norge. Resultatet er ofte at elevene deles inn etter religion, foreldrenes økonomi eller interesser.

Heldigvis er vi ennå langt fra dette her hos oss, men de siste 10 årene er det i snitt blitt nesten 10 nye privatskoler i året, mens det i snitt blir mer enn 30 færre offentlige skoler. Under den forrige borgerlige regjeringen økte antallet privatskoler med 29 prosent fra 2013 til 2021.

At barn treffes i samme klasserom uavhengig av bakgrunn, er med på å skape tillit og like muligheter for alle. Mangfoldet i fellesskolens mange klasserom har en egenverdi.

Selv om mye er bra i norsk skole finnes det også noen utfordringer. Når 6-åringen min denne uken løper inn skoleporten for første gang, er hun full av nysgjerrighet og bobler over av iver etter å lære.

Dessverre vet vi at motivasjonen til elevene daler fra 5. klasse og utover. Mange elever opplever en skolehverdag fylt av stress og lite læring.

Skolen har over for mange år gått i en akademisk retning, og jeg mener tiden nå er inne for å utvide læringssynet i den norske skolen. En av Arbeiderpartiets viktigste oppgaver i skolen, er å gjøre fellesskolen bred nok til å romme alle.

Vi må ta høyde for at ulike barn lærer og utvikler seg ulikt, og vi må klare å ta vare på den lærelysten barna kommer med første skoledag, også utover i skoleløpet.

Skal flere elever gjennomføre, og tidlig innsats gi resultater, trengs flere kvalifiserte lærere som gis nok tid til læring og oppfølging av elevene, og mer tillit til å utvikle varierte undervisningsopplegg som tar høyde for at barn lærer med både hodet og hender.

Neste år legger regjeringen frem en ungdomsmelding for 5.–10. trinn. Her vil vi foreslå hvordan skolen kan bli mer praktisk, fordi vi tror alle elever vil ha større utbytte av å lære variert.

Det skal vi gjøre gjennom å gjøre skolen like yrkesforberedende som studieforberedende, og gi mer rom for lokale tilpasninger og satsinger i skolen. På denne måten utvikler vi en skole som kan tilpasse seg det enkelte barn, og ikke motsatt.

Vi vet at det viktigste for barns læring er læreren, derfor burde det være en selvfølge at alle barn fikk en kvalifisert lærer. Slik er det dessverre ikke.

Intensjonen med 6-årsreformen var en myk overgang fra barnehage til skole, men mange steder forteller barn og foreldre om en tøff skolehverdag som krever mye av de minste. Læringsgleden gjennom lek og mestring er det vårt ansvar å videreforedle.

Vi har kanskje alle den ene favorittlæreren fra oppveksten, han eller hun som så deg eller kanskje var ekstra flink til å forklare. Vi vet at det viktigste for barns læring er læreren, derfor burde det være en selvfølge at alle barn fikk en kvalifisert lærer. Slik er det dessverre ikke.

Derfor er en av våre viktigste oppgaver i fellesskap å utdanne, rekruttere og beholde kvalifiserte lærere. Ved å endre opptakskravene til lærerutdanningen får nå 769 flere tilbud om en studieplass. Men vi er langt fra i mål.

Håpet mitt er at skolen skal bli en arena der alle opplever mestring – uavhengig av om du lærer best gjennom praktiske eller teoretiske oppgaver.

Jeg er helt sikker på at jenta mi vil ha både kjedelige og spennende dager på skolen i årene som kommer, og slik skal det være. Men at hun og hennes klassekamerater skal oppleve mestring gjennom hele skoleløpet er det vi som samfunn som legger rammene for.

Lykke til, alle spente foreldre og barn!

  • Deler av innlegget er et utdrag fra boka Hode og hender, skrevet av kunnskapsminister Tonje Brenna.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Powered by Labrador CMS