Denne uka offentliggjorde Samordna opptak sine tall, som igjen bekreftet det mange av oss allerede visste: At vi har et skolesystem rigget for at jentene skal lykkes.
Da likestillingsloven ble vedtatt i 1978 var kun 41 prosent av studentene kvinner. Mangel på likestilling, het det den gang. I årets opptak er mannsandelen på 38 prosent. Kjønnsubalansen er snudd på hodet, men nå er det langt mellom dem som roper om manglende likestilling.
Jentene er i flertall på universitetene for lengst, men får likevel ekstra kjønnspoeng ved 31 studier. Selv på det populære NTNU-studiet industriell økonomi og teknologiledelse, har kvinnelige søkere i år fått kjønnspoeng. Etter årets opptak ligger det an til at studieplassene vil fylles av dobbelt så mange kvinner som menn.
Noen mannlige søkere har svart med å skifte juridisk kjønn for å komme inn på studiet, viser det seg. Men i sum har altså universitetet klart å kvotere ut gutter fra et av de siste prestisjestudiene hvor de faktisk var i flertall. Bravo.
Hadde statistikken vist oss det motsatte, ville vi bevitnet et feministisk folkeopprør.
Den snodige fordelingen av kjønnspoeng er likevel ikke den viktigste grunnen til at kvinnene stiller sterkest i konkurransen om de gjeveste studieplassene. For jentenes fortrinn starter tidligere, mye tidligere.
Norsk skole troner på OECD-toppen i kjønnsforskjeller i skolen. En rapport fra 2018 viser at Norge har det største gapet mellom gutter og jenter blant OECD-landene når det gjelder ambisjoner om høyere utdanning. Ikke så rart, all den tid den samme rapporten viser at Norge er blant landene med aller størst kjønnsforskjeller både når det gjelder skoleresultater og fullføring av videregående skole.
I jentenes favør, selvfølgelig: I snitt får jenter høyere standpunktkarakterer enn gutter i alle fag unntatt kroppsøving.
Vi må likevel enda lenger ned i årskullene for å finne svar. Allerede før skolestart er kjønnsgapet et faktum: Halvparten av jenter på fem år kan skrive ord, mot bare én av fem gutter på samme alder. Jentene har også færre språkvansker, bedre oppmerksomhet og bedre sosiale ferdigheter.
Som jeg skrev for et par uker siden: Dette handler ikke om at gutter er dummere enn jenter, men at de utvikler seg senere. På standardiserte prøver er kjønnsforskjellene langt mindre. Det er når leksene skal leveres inn, og standpunktkarakterene deles ut, at jentene trekker det lengste strået. Etter reform 97 og innføringen av et ekstra skoleår for seksåringene økte gapet ytterligere.
Biologi og fysiologisk utvikling forklarer mye, fordi gutter i snitt modnes så mye som 1-2 år senere enn jenter. Sammenligner du en gutt født i desember med ei jente født i januar, kan det dermed være snakk om 2-3 års forskjell i modenhet. Og de skal altså gå i samme klasse, med like krav til prestasjon.
Jenter har gjort det bedre på skolebenken siden begynnelsen av 1900-tallet, så dette kjønnsgapet er ikke nytt. Konsekvensene for guttene er likevel større i dag, siden arbeidslivet stiller høyere krav til formell utdanning.
Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe
«Jeg hører stadig snakk om det fra folk som planlegger å få barn, at de ikke vil få en gutt født sent på året. For da har man liksom dårlige kort på hånda», skrev en venninne til meg nylig da vi diskuterte dette. Det er kjent at mange planlegger familieforøkelse basert på barnehageopptaket. At det også planlegges for å ikke få gutter som blir skoletapere, er langt tristere – og likevel så forståelig.
Finnes det løsninger? Selvsagt. Et konkret tiltak er ett års senere skolestart for gutter. Et annet er fleksibel skolestart for gutter som er født sent på året, eller som ikke er modne nok til å starte ennå.
Dette var faktisk ikke uvanlig på 1950-, 1960- og 1970-tallet. Da fantes det skolepsykologiske kontorer som utførte modenhetstesting før skolestart, noe som medførte at barn som var såkalt umodne startet ett år senere. I praksis gjaldt det flest gutter og barn født sent på året.
Camilla Stoltenberg er blant dem som har studert effekten av dette – og gjett hva? Mye tyder på at det funket. Blant annet viser det seg at barn født på høsten, og som var dekket av modenhetstesting før skolestart, hadde høyere inntekt som voksne.
Likevel strammet man inn på 80- og 90-tallet. I en kronikk tidligere i år viste Stoltenberg til hvordan innstrammingen har ført til at menn i snitt oppnår kortere utdanning.
Kommunene har i dag mulighet til å prøve ut fleksibel skolestart, men de gjør det ikke. Dermed starter så godt som alle barn, cirka 98 prosent, på skolen det året de fyller seks år.
Som så mange før meg har påpekt: Hadde statistikken vist oss det motsatte, at det var guttene som hadde et systematisk konkurransefortrinn i skolen, så ville noen reagert for lengst. Vi ville bevitnet et feministisk folkeopprør, og politikerne på venstresiden ville garantert stått på barrikadene for å utjevne ulikheten.
Når vi slenger klasse inn i potten er farsen komplett.
Hvorfor er venstresiden så lavmælte når det er guttene som kommer uheldig ut? Det er vanskelig å forstå. Om ikke argumentet om likestilling er nok, så bør i hvert fall klasseaspektet få noen til å reagere. For når vi kombinerer skolebarnas kjønnsforskjeller med klasseulikhet, blir statistikken enda dystrere.
Stoltenberg viser til at den positive effekten av fleksibel skolestart var «størst blant barn fra familier med lav inntekt». NOU-rapporten fra Stoltenberg-utvalget slår fast at kjønnsforskjellene i opplæringsløpet får konsekvenser senere i livet, ikke bare for videre utdannelse, men også for arbeid, helse og familiesituasjon.
I et intervju i Morgenbladet illustrerer seniorforsker ved FHI, Fartein Ask Torvik, hvordan klasse og kjønn slår ut når vi ser på elevenes karakterer i ungdomsskolen: I et rom fylt med elever som kun har toppkarakterer, vil det være hele 50 jenter med høyt utdannede foreldre for hver eneste gutt med lavt utdannede foreldre.
Kjønn forklarer mye av forskjellene i skolen. Når vi slenger klasse inn i potten er altså farsen komplett. Og dette skjer her, i vårt alltid så likestilte og egalitære Norge.
Kjønnsgapet forplanter seg fra skolebenken til universitetene, og videre inn i arbeidslivet. Dette er ikke et problem vi bare kan kvotere oss ut av – og i hvert fall ikke når kvotering og kjønnspoeng rammer blindt.
Foreløpig ser innføringen av å kunne skifte juridisk kjønn ut til å være det beste tiltaket regjeringen har gjort for guttene som ønsker like muligheter for høyere utdanning. Og slik går dagene her i vårt sosialdemokratiske Norge.
Det bør ikke være et mål at alle studier og yrker skal fylles med en rigid 50/50-fordeling av kjønnene. Det er verken realistisk eller nødvendig. Målet bør derimot være at man skal ha like forutsetninger for å oppfylle drømmene sine og få et godt liv – uavhengig av kjønn. Det er det som er likestilling.
Så enkelt, men tydeligvis også så vanskelig.
[ Synnøve Vereide Trampe: Kjønnskamp i blinde ]
[ Stein-Gunnar Bondevik: Det var kanskje finansminister Ola Borten Moe burde blitt? ]