Debatt

Barnefamilier i krise må få umiddelbar og kyndig hjelp der de bor

I 2011 trodde mannen min og jeg at vi dro hjem fra sykehuset med en frisk nyfødt gutt med kolikk. Da utredningen startet 12 uker etter, trodde vi at vi var foreldre til et barn som skulle dø.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Barnehospicet «Andreas Hus» fikk 90 millioner kroner fra statsbudsjettet over en periode på tre år. Tilbudet var lokalisert i Kristiansand og ble nylig nedlagt etter at kritikkverdig pengebruk ble avdekket.

Som statsautorisert regnskapsfører og mor til et multihandikappet barn stiller jeg meg undrende til hvilke kriterier som vektlegges når tilskudd deles ut.

Beate Louise Lien, regnskapsfører for Landsforeningen 1001 dager – mental helse under svangerskap og etter fødsel og medlem av Løvemammaene.

Landsforeningen 1001 dager jobber for at alle gravide og nye foreldre skal få kunnskapsbasert perinatal mental helsehjelp. Jeg satt i styret, nå er jeg regnskapsfører. Landsforeningen har mye å gjøre, med svært lite midler.

Jeg kjenner til flere frivillige organisasjoner som har fått delvis eller helt kutt i midler i siste statsbudsjett. Landsforeningen for uventet barnedød (LUB) ble også forsøkt kuttet. Stiftelsen Amathea, som tilbyr oppfølging før og etter abort, fikk kutt som krevde store nedskjæringer.

Krav for tildeling av midler er uklar for meg. Her er det foreninger som driver bredt som må kutte, mens det har vært sløst med midler til en forening som driver ekstremt smalt. Hvordan kan jeg stole på at Helsedirektorat og politikere forvalter våre skattepenger på en rettferdig måte? Det synes å være en del impulsive og lite gjennomtenkte avgjørelser som finner sted på et høyt politisk nivå.

Skulle barnet mitt, hvis han faktisk var dødssyk, dø på et fremmed sted?

I 2011 trodde mannen min og jeg at vi dro hjem fra sykehuset med en frisk nyfødt gutt med kolikk. Da utredningen startet 12 uker etter, trodde vi at vi var foreldre til et barn som skulle dø.

I flere år levde vi i uvisshet om livsforløpet hans, for vi hadde ingen diagnose. Da gutten vår var to år fikk vi «diagnosen», en sjelden genfeil på et gen som heter GRIN2B. Han er multihandikappet med en alvorlig kognitiv utviklingshemming.

Vi vet mye om hva «hjemmebasert omsorgstilbud» betyr, men har heldigvis bare tenkt tanken på palliativ omsorg. Skulle barnet mitt, hvis han faktisk var dødssyk, dø på et fremmed sted? Skulle vi sittet på et barnehospice, med storebror på 5 år, borte fra hans barnehage, vår familie og alt annet vi har kjært?

I Bærum kommune, har vi noe så sjeldent som Akutthjelp til barnefamilier. Et lavterskeltilbud hvor helsefagarbeider eller sykepleier kommer hjem og gir støtte og avlastning flere ganger i uka. Et «hjemmebasert omsorgstilbud».

Vi mottok tilbudet da sønnen vår ble utredet. Det kom en sykepleier hjem til oss og var med meg mens mannen min dro på jobb. Jeg fikk på denne måten levert storebror i barnehagen eller lagt meg nedpå en stund. Jeg fikk støtte, veiledning og avlastning. Vi hadde ikke klart oss uten.

For det er det som virkelig betyr noe, når du er i krise; holde hjula i gang og få hjelp i hverdagen. Tilbudet hjelper familier som står i heftige livssituasjoner med krise og død som temaer. Tilbudet ble forsøkt nedlagt i 2020, til tross for lette budsjetter.

Det er kun Bærum som har et slikt tilbud i Norge. Et lavterskeltilbud i kommunene kan ikke være et substitutt for de barnepalliative teamene i Kommune-Norge, men det bør absolutt være et substitutt for barnehospice. Og hvorfor ikke et slikt tiltak får øremerkede midler over statsbudsjettet, til alle kommuner, i hele Norge, er uforståelig.

Barnefamilier i krise må få umiddelbar og kyndig hjelp der de bor. Vi trenger et hjemmebasert omsorgstilbud i hele Norge. Det hadde vært smart, rettferdig og godt forankret faglig sett.

Mer fra: Debatt