Helsepersonellkommisjonens NOU 2023:4 Tid for handling, er endelig offentliggjort. I et menneskerettslig perspektiv, og for meg som pappa til en gutt med utviklingshemming, er utredningen skremmende lesning.
Kommisjonen har nemlig fullstendig ignorert fundamentet for alle omsorgstjenester og mellommenneskelige relasjoner; menneskerettigheter. Faktisk er de ikke nevnt en eneste gang i utredningen.
Det skal god fantasi til for å forestille seg hvordan en kan vurdere sentrale utviklingstrekk og behovet for å ivareta bærekraftig helse- og omsorgstjenester, slik kommisjonens mandat lyder, ved å hoppe bukk over Norges lovfestede forpliktelser.
Kommisjonens «forglemmelse» føyer seg inn i rekken av en heller tvilsom praksis – dette paradoksale i at våre folkevalgte har overbevist seg selv om at menneskerettigheter er noe som kan forhandles om og velges bort.
Ta for eksempel kommisjonens forslag om å samle mennesker med store tjenestebehov i større boenheter. Dette står i direkte motstrid til FN-konvensjonen for personer med nedsatt funksjonsevne, som ettertrykkelig slår fast at vi alle skal kunne velge bosted, boform og hvem vi skal bo med. Kommisjonens dehumaniserende språkføring, der det vises til stordriftsfordeler ved å stue hjelpetrengende mennesker sammen, er så diskriminerende at det ikke kan stå uimotsagt.
Som pappa til en gutt som alltid vil trenge hjelp til livets gjøremål, aksepterer jeg ikke beskrivelsen av mennesker som ledd i produksjonskjeder der samlebåndet har erstattet mellommenneskelighet, og der universelle rettigheter kastes over bord i jakten på bedriftsøkonomisk klimaks.
Mon tro om vi noen gang kommer dit slik menneskerettighetene var tiltenkt: Som selve forsvarsverket mot skiftende politiske vinder og de utsattes vern mot destruktive krefter?
