Hanne og Lars mistet datteren sin. Nå vil regjeringen kutte støtten til organisasjonen som hjalp dem

En av de største tragediene som kan ramme foreldre er å miste barnet sitt. Siden sorg ikke er en diagnose, finnes det lite hjelp å få fra helsevesenet, og sørgende må ty til frivillige organisasjoner. Nå ønsker regjeringen å kutte statsstøtten til Landsforeningen for uventet barnedød (LUB).

– Vi klarte dessverre ikke å redde henne, sa overlegen til Hanne Stenshorne fra Vestfossen og samboer Lars Korsbakken.

Denne beskjeden fikk de en kald vinterdag i 2015. Litt tidligere på dagen, på vei ut døra hjemme plukket Hanne opp bilsetet fra gulvet i gangen, og kjente at hun fikk en klump i halsen.

– Det var nesten uvirkelig at vi endelig skulle få møte henne vi hadde ventet på i mange måneder. Jeg fikk en flyktig tanke om at jeg håpet alt var bra med henne, at hun ikke var syk på noe vis. Men jeg slo det fra meg i neste sekund, jeg har en tendens til å bekymre meg unødig, forteller hun.

Det var Drammens Tidende som omtalte saken først.

Etter å ha vært på sykehuset i nesten 12 timer kom lille Ida til verden.

Hanne forteller at Ida lå på siden, og laget noen kremtelyder mens hun åpnet øynene sine og søkte med blikket.

– Jeg spurte om hun ikke skulle gråte snart. «Hun er litt sjokket,» sa jordmor ømt og masserte henne med noen tørre håndklær. Hun gråt fortsatt ikke, og jeg spurte igjen om hun ikke skulle gråte snart. Etter ett minutt klippet jordmor navlestrengen hennes brått og løp ut med henne, forteller hun.

Hver gang hun hørte at døra inn til fødestua deres gikk opp, så hun for seg at noen kom til dem med Ida i armene. Men det var bare en barnepleier, eller en lege. Ingen Ida.

Ida levde kun i en og en halv time.

Sorgen tok over

– Det var som å stå i en mørk tunnel, uten å vite hvilken vei vi skulle gå nå, forklarer Hanne.

I fem dager fikk hun og samboer oppfølging på Ullevål sykehus.

– De var en veldig god støtte for oss, men etter de fem dagene sto vi igjen helt alene, sier hun.

Etter noen uker fikk de besøk av en helsesykepleier.

– Det fungerte ikke så godt. Det var tydelig at hun ikke visste hvordan hun skulle forholde seg til to nybakte foreldre i dyp sorg, forklarer hun.

Paret forsto at de trengte hjelp til å håndtere sorgen, og samboeren til Hanne ringte Distriktspsykiatrisk senter (DPS)

Her fikk de beskjed om at det er nesten ett års ventetid og i tillegg til det mente de at paret ikke kvalifiserte seg til å få hjelp der.

– Dette var ikke noe de direkte mente, men de sa at mest sannsynlig vil dere få nei på søknaden.

[ Far til voldsoffer: – Det eneste beviset vi fikk på at barnet vårt ble trodd ]

En ny telefonsamtale ble redningen

Svaret provoserte paret, og de visste ikke hvor de skulle henvende seg. Heldigvis gikk det ikke mange dager før Hanne ble oppringt av Landsforeningen uventet barnedød (LUB).

– Jeg var helt lammet av sorg, og hadde aldri klart å ringe dem selv. Her fikk jeg møte andre som har opplevd det samme som oss, og det lå en helt uvurderlig støtte i dette. Hadde jeg ikke blitt plukket opp av LUB, hadde det vært stor sannsynlighet for at jeg kunne utviklet komplisert sorg eller andre psykiske problemer, sier Hanne.

I dag er hun frivillig hos foreningen, og ønsker å gi den samme hjelpen hun fikk til andre som havner i lignede situasjon.

Men nå ønsker regjeringen å fjerne den øremerket statsstøtten til foreningen.

Årlig rammes rundt 300 familier av uventet barnedød ifølge foreningen.

– Dette er en av de største krisene en familie kan havne i. Det er så provoserende at regjeringen nå ikke vil støtte det beste tilbudet om finnes for disse familiene, sier hun.

Hun forstår ikke logikken, og mener at det vil koste samfunnet mer å reparer skader i fravær av dette tilbudet.

– Det vil garantert koste samfunnet mer enn de to millionene regjeringen nå vil ta vekk, avslutter hun.

[ Magnus (12) ble aldri frisk etter koronasmitten ]

– Føles som markedskonkurranse

Trond Mathiesen, er generalsekretær i Landsforeningen uventet barnedød (LUB). Han forteller at de i nærmere 30 år har mottatt øremerkede midler til forebygging av barnedød og til sorgstøtte.

Han forteller videre at det ofte er helsepersonell selv som tar kontakt med dem for å videreformidle informasjon om familier med behov for oppfølging.

Ifølge Mathiesen var det tidligere flere sorggruppe-tilbud i regi av sykehusene. LUB ble spurt om å overta siden dette ikke lenger ble ansett å være en oppgave for spesialisthelsetjenesten.

Den øremerkede statsstøtten har vært en viktig anerkjennelse av LUBs tilbud, og ikke minst gitt dem forutsigbarhet. De har fem ansatte og i år ble ytterligere en person engasjert fordi etterspørselen etter tilbudet er stor.

– Den akutte hjelpen er sykehusene ofte gode på, ifølge de tilbakemeldingene vi får fra våre brukere. Etter dette står imidlertid mange uten hjelp fra helsevesenet. Fordi sorg ikke er en sykdomsdiagnose, har for eksempel ikke DPS diagnosekoden de trenger for å begrunne psykisk helsehjelp til familiene. Disse familiene er i en livskrise og trenger derfor støtte. Sorgarbeid er heller ikke noe kvikkfiks. Forskning har vist at man kan trenge langvarig hjelp for å bearbeide sorgen. Vårt helsesystem er dessverre ikke rigget for dette, forklarer han.

Foreningens kjernevirksomhet er å følge opp familier som har mistet barn, koordinere sorgstøtte tilbudet og gi likepersonstøtte. LUB følger opp foreldre i inntil to år. I tillegg driver foreningen med opplysningsarbeid.

– Vi har vært med på å redusere krybbedød med nesten 90 prosent. Dette ved å drive informasjonsarbeid. Ifølge forskere er det få forebyggingstiltak som kan vise til slike resultater, forteller han.

Når de nå risikerer å miste støtten på 2,3 millioner kroner vil det ramme opplysningsarbeidet og deres sorgstøttetilbud, hvilket vil gå utover familier som har mistet barnet sitt.

2,3 millioner kroner tilsvarer et inntektstap på 20 prosent for foreningen, resten av økonomien er hovedsakelig basert på gaver og prosjektmidler.

Regjeringen sier på sin side at de ønsker at alle bør ha lik anledning til å søke tilskuddsmidler. Derfor har de et ønske om å fjerne den øremerkede støtten til foreningen, og ber foreningen om å søke under en tilskuddsordning åpen for alle.

– Dette føles som en markedskonkurranse. Hvordan skal myndighetene veie våre tilbud opp mot for eksempel en organisasjon som jobber med tiltak for funksjonshemmede? Vi ser ingen rettferdighet i en slik løsning, sier Mathiesen.

[ Staten sier ja til ny kreft-behandling: – Vi har ventet altfor lenge ]

– Kvaliteten på tilbudet avgjør støtten

Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Ellen Rønning-Arnesen (Ap), mener at alle institusjoner, organisasjoner og stiftelser bør ha lik anledning til å konkurrere om tilskuddsmidler i åpne søknadsprosesser med kjente tildelingskriterier. Det er derfor de foreslår å ta bort øremerkingene og legge midlene inn i ordninger som disse kan søke om midler fra.

– Økt bruk av øremerking har ført til at det har blitt stadig mindre penger til de søknadsbaserte ordningene. Denne utviklingen snur vi nå. Med mange søkere kan ulike tilnærminger for oppnåelse av mål og samfunnseffekter vurderes opp mot hverandre. Det er kvaliteten på tilbudet som vil avgjøre hvor mye midler man får, forklarer hun.

– Dette er jo en av de få tilbudet man har for foreldre som mister ett barn, er det da ikke riktig at de får øremerket midler?

– Vi er opptatt av å sikre vår felles helsetjeneste, og oppfølging hos fastlegen eller i spesialisthelsetjenesten er bunnplanken, den skal være der for alle. Så er det dessverre noen som opplever å ikke få den hjelpen de trenger raskt nok. Sånn skal det ikke være, og vi jobber for å gjøre tjenestene enda mer tilgjengelige. Samtidig er vi opptatt av å ha gode supplement, som understøtter det offentlige tilbudet. Her bør det være åpent for flere aktører, og derfor ønsker vi søknadsbaserte tilskuddsordninger, fremfor utstrakt bruk av øremerking av ulike tilskuddsmottakere, sier statssekretæren.

Hun legger til at det å miste et barn er en ekstrem påkjenning, og hjelpen må tilpasses hver enkeltes behov.

– Sorgreaksjoner er sjelden helt like, og man skal selvsagt få oppfølging. Det vil variere hvilken type oppfølging som trengs og hvor lenge. Mange vil kunne få god oppfølging hos fastlegen, mens andre bør få oppfølging i spesialisthelsetjenesten. Riktig psykososial oppfølging er viktig, og det skal legges til rette for oppfølging basert på individuelle behov. Det er helsepersonell som i dialog med familien, må avklare hva som i det enkelte tilfellet er den mest hensiktsmessige oppfølgingen, sier hun til slutt.

[ Debatt: Vold mot barn, for ubehagelig? ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen