Nyheter

Her er listen over tidenes beste katastrofefilmer

De neste ukene vil den norske katastrofefilmen «Skjelvet» ryste norske kinoer. Men den er ikke alene. Her er listen over tidenes beste katastrofefilmer.

Bilde 1 av 6

En katastrofe kommer sjelden alene, heller ikke i filmverdenen. Men hva er egentlig en katastrofefilm? Sjangeren er bred og mangfoldig, alt fra filmer som skisserer menneskenes kamp mot de rene nauturkreftene, slik «Skjelvet» er, til filmer som handler om epidemier, byggverk og installasjoner som svikter, eller skades, som i «Inferno i flammer», værfenomener som i «Twister», eller dommedag og ødeleggelser basert på mer eller mindre plausible science fiction-teorier, slik vi ser dem i «Independence Day» eller «War Of The Worlds». Den sistnevnte kategorien styrer vi unna i denne omgang, og bringer heller listen over de beste katastrofefilmene som bygger på mer eller mindre sannsynlige natur- eller menneskeskapte undergangsscenarier, helt i tråd med grunnideen for kinoaktuelle  «Skjelvet».

###

Jordskjelvet ryster Oslos signaturbygninger. Foto: Fantefilm/Nordisk film

Skal du se «Skjelvet»? Les anmeldelsen her: «Skjelvet»: Skakende god

Motta ukentlig nyhetsbrev fra Dagsavisens kulturredaksjon, meld deg på her: http://www.dagsavisen.no/kulturmail

«Titanic» (1997)

Regi: James Cameron

###

Leonardo DiCaprio og kate Winslet. Foto: Fox 

Katastrofer blir sjelden større enn dette. Passasjerskipet «Titanic»s skjebne på jomfruturen er diktet over og filmet utallige ganger, men havari-nerden James Cameron gikk grundigere til verks enn noen andre. Rettere sagt dypere, helt ned til virkelighetens vrak. Filmen er episk kjent for scenen med Leonardo DiCaprio og Kate Winslet i baugspissen av skipet, og når Camerons «Titanic» fortsatt vinner nye hjerter, er det nettopp på grunn av det, hjerte og smerte. Men når det gjelder å skape katastrofe- og undergangsfølelsen i samstemmighet med de romantiske bølgene, er det få ting som overgår denne mastodonten av en film, lang som en vond sjøreise og blendende i sine emosjonelle krafttak.

Les også: Holder seg flytende

«The Day After Tomorrow» (2004)

Regi: Roland Emmerich

###

Foto: Fox

En frysetørret katastrofefilm med klimatrusselen som bakteppe. Filmens spesialeffekter, særlig i dens første avgjørende halvdel, er halsbrekkende, med ekstremvær, flodbølger og oversvømmelser i kjølvannet av arktisk dommedag inn over Manhattan. Og det igjen etterfølges av en ekstremkulde som sprer seg med effektiv og hurtig kraft, og omdanner verdensmetropolen og store deler av resten av kloden til et isende eventyr. Hvor ulvene plutselig kommer fra er ikke godt å si, men noen av scenene inne fra New York Library er isende gode, til tross for at Dennis Quaid og Jake Gyllenhaal drukner i effektene og plotet blir tynnere enn trådene i en iskrystall.

Les også: Flau geobris

«Melancholia» (2011)

Regi: Lars Von Trier

###

Kirsten Dunst. Foto: Zentropa

Den tenkende publikummers katastrofefilm. Premieren og lanseringen i Cannes endte med katastrofe også for regissøren selv, men det er ikke poenget her. Filmen er imidlertid en undergangshistorie om løsgjengerplaneten Melancholia som på sin vei gjennom verdensrommet har kurs rett mot jorden, og kollisjonen vil være totalødeleggende. Sinnsstemningen blant innvånerne (Kirsten Dunst, Charlotte Gainsbourg, Stellan og Alexander Skarsgård, m.fl.) rimer naturlig nok også med tittelen, noe for øvrig også Lars Von Triers sinnsstemning gjorde under innspillingen, som var tungt preget av en av hans mest depressive perioder.

Les anmeldelse av lars von Triers nyeste film: «The House That Jack Built»: von Triers inferno

Les også: Vender tilbake til åstedet

Les også intervju med Lars von Trier: – Jeg har aldri drept noen. Skulle jeg gjøre det måtte det bli en journalist

«San Francisco» (1936)

Regi: Woody Van Dyke

###

En levende klassiker som hvert år den 18. april vises lokalt i San Francisco og Bay Area til minne om jordskjelvet i 1906, som denne filmen bygger på. Pluss en ikke uviktig trekanthistorie om kjærlighet og svik og håp og overlevelse, rollebesatt av Clark Gable, Jeanette MacDonald og Spencer Tracy. MacDonalds sang gjorde filmen fra San Franciscos klubb- og barmiljø til en stor hit i 1936. Og spesialeffektene er imponerende. Som i «Skjelvet» har også spesialeffektmakerne i «San Francisco» skjønt hvilken virkning svingende og fallende lamper kan ha, sammenrasende vegger, mursteiner, statuer og til og med pianoer som knuses mot betong og mennesker og løpske hester, det hele langt mer brutalt framstilt enn i moderne katastrofefilmer. Sluttscenen er dessuten et formidabelt melodramatisk bilde på håpet man må leve med i en av verdens mest jordskjelvtruede storbyer, og som hvert år når filmen vises på ny byttes ut med bilder fra byens oppdaterte «skyline».

Les også: «De Utrolige 2»: Fortsatt helt supert

«Bølgen» (2015)

Regi: Roar Uthaug

###

Foto: Fantefilm

Det er unektelig litt morsomt å se at internasjonale kritikere plasserer «The Wave» høyt oppe på sine lister over denne typen filmer, og Roar Uthaug kunne knapt fått en bedre eksamen «Bølgen», som da også skaffet han Hollywood-jobb med å kaldstarte franchisen «Tomb Raider». Effektene i «Bølgen» gjør det de skal, men heller ikke mer, derimot er det kombinasjonen av disse sammen med historien – akkurat som i «Skjelvet» – som får folk til å ta bølgen. Klassisk sådan, uten å falle i klisjégryta, og med en bruk av eksisterende natur og miljø som gjør den universell på en eksotisk måte sett fra verden og inn mot «the fjords». Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp gir dessuten filmen et mellommenneskelig ansikt som er unikt i sjangersammenheng, akkurat som i den nå kinoaktuelle oppfølgeren.

Les anmeldelsen av Bølgen: Rasende og god katastrofefilm

Les intervju med Roar Uthaug: Stolt av å gjenskape et kvinnelig filmikon

«S.O.S. Poseidon» (1972)

Regi: Ronald Neame

###

Ronald Neame var en legendarisk britisk filmfotograf (David Leans fremste) og etter hvert regissør som lagde denne filmen nokså sent i karrieren. Om en luksusdamper som på sin siste seilas mellom New York og Aten blir truffet av en tsunami på selveste nyttårsaften, og det går ikke bra mye takket være griske redere som tvinger kapteinen til å ta dristige valg. For dem som så den på 70-tallet var «The Poseidon Adventure» – oppkalt etter skipets navn – en neglebiter av en film om hvordan de overlevende i det etter hvert kantrede skipet måtte forsere et inferno av vann, skrekk, uvær og eksplosjoner. Gene Hackman og Ernest Borgnine trekker i trådene.

Les også: Filmatisk knask til Halloween

«Inferno i flammer» (1974)

Regi: John Guillermin

No Merchandising. Editorial Use Only. No Book Cover Usage.
Mandatory Credit: Photo by 20th Century Fox/Warners/Kobal/REX/Shutterstock (5885552ap)
Steve McQueen, Paul Newman
The Towering Inferno - 1974
Director: John Guillermin
20th Century Fox/Warners
USA
Lobby Card/Poster
Action/Adventure
La Tour infernale

Når verdens høyeste skyskraper – plassert i San Francisco – skal innvies, tar den selvsagt fyr på det katastrofemessig sett mest strategiske stedet. «Towering Inferno» som den originalt heter har steinansiktene Steve McQueen og Paul Newman i hovedrollene, mens Faye Dunaway og Fred Astaire har mindre roller. 300 gjester feirer i øverste etasje da brannen bryter ut noen etasjer under, og ned kommer de ikke. Filmen ble en Oscar-sanker da den kom og har stått modell for en rekke andre filmer senere som har hatt skyskraperen som katastrofemessig smertepunkt.

Les også: Det vi ikke snakker om

«The Perfect Storm» (2000)

Regi: Wolfgang Petersen

###

Wolfgang Petersen kjenner ikke til begrepet beskjedenhet. De fleste av hans største filmøyeblikk tar utgangspunkt i havet, selv om det er mange nautiske kvalitetsmil mellom mesterverket «Das Boot» (1981) og fjollete «Poseidon» (2006). Kanskje er hans mest rørende øyeblikk et sted imellom disse, selv om «The Perfect Storm» også kunne vært kalt den perfekte tåreperse. George Clooney spiller hovedrollen som barsk skipper i denne ensemblefilmen om fiskeskøyta «Andrea Gail» og dens mannskap, og de som sitter hjemme i fiskelandsbyen og holder et øye med værvarslet om to stormsentre og en orkan som bygger seg opp over havområdene utenfor Newfoundland der mannskapet ligger i et siste forsøk på å fiske sesongkvoten. Dette er katastrofefilm med de store følelsene intakt, og Mark Wahlberg, John C. Reilly, Mary Elisabeth Mastrantonio, Diane Lane og Karen Allen sørger for dype bølgedaler og høye følelsestopper.

Les også: «Megalodon»: Tannløs haisommer

«Earthquake» (1974)

Regi: Mark Robson

###

Dette er «Skjelvet»s mor, om du vil, en imponerende katastrofefilm da den kom med datidens legender Ava Gardner og Charlton Heston i hovedrollene. Om et jordskjelv på hele 9,9 (!) på Richters skala som rammer Los Angeles. På den ene siden handler filmen i likhet med «Skjelvet» om hvordan noen kløktige hoder skjønner hva som er i ferd med å skje, uten at noen vil høre hva de har å si. «Earthquake» er ikke så mye en film om katastrofen i seg selv, som om ettervirkningene og valgene som hver enkelt må ta. Filmens effektklimaks er jordskjelvet, skapt med sjøsyk kameraføring, sammenrasende modeller og halsbrekkende stunts, med mange lån fra klassikeren «San Francisco» (se egen omtale). Skjelvet jevner Los Angeles med jorden mens mennesker flakser ut av skyskraperne og knuses av betongblokker mens bilene lider en skjebne som kan få en Am Car-elsker til å ligge søvnløs om nettene. At skuespillerne får god boltreplass kan man takke manus for, signert som det er av blant andre «Gudfaren»-nestor Mario Puzo.

Les også: Enig og tro til Oslo faller – her er årets norske filmer

«The Impossible» (2012)

Regi: J.A. Bayona

###

Naomi Watts spiller hovedrollen i The Impossible. Foto: Nordisk Film Distribusjon

Diskusjonene rundt hvorvidt virkelige tragedier kan brukes som underlag for fiksjonsfortellinger er uunngåelige, noe vi har sett fra også norske filmer som «Nokas» og knippet med 22. juli-filmer som kommer nå. «The Impossible» skapte naturlig nok den samme debatten da den ble laget med tsunamien som rammet Sørøst-Asia i 2004 og som krevde 230.000 menneskeliv. Naomi Watts og Ewan McGregor spiller det britiske paret som ferierer i Thailand den fatale jula, mens regissør Bayona selv er spansk. Fokus legges på den britiske familien og på de store ødeleggelsene, ikke så mye på de lokale lidelsene, men likevel holder Bayona («The Orphanage») tunga prisverdig rett i munnen.

Les anmeldelsen av nye Mission Impossible: Ingenting er umulig med litt pågangsmot

«Deep Impact» (1998)

Regi: Mimi Leder

###

Denne filmen var kanskje en smule mer troverdig enn «Armageddon», som kom samme år og rasket med seg blockbuster-publikummet helt til topps på den amerikanske kinotoppen det året. Årsaken var kort fortalt at Michael Bay-regisserte «Armageddon», en ufrivillig (?) komedieaction med Bruce Willis, Billy Bob Thornton, Ben Affleck, Steve Buscemi, Liv Tyler og Peter Stormare, hadde et publikumstekke på størrelse med en fullmåne. Der «Armageddon» dyrket testosteronets makt over himmellegemene, er «Deep Impact» med Lea Teoni mer opptatt av hva som skjer med de som sitter på bakken og venter på det store smellet. For det kommer, og det er snakk om en asteroide av et helt annet slag enn det som på begynnelsen av 1900-tallet meiet ned skogen i Sibir. Så her er det om å gjøre å stanse den. Mimi Leder regisserte. Hun kom fra TV lenge før TV-drama var det ny store. Men sto bak suksessen «Akutten» da hun blr håndplukket av Steven Spielberg til å først lage suksessen «The Peacemaker», og så «Armageddon»-utfordreren «Deep Impact». Hennes tredje film, den publikumsmessig middelmådige «Pay It Forward», ble hennes bane, og ifølge henne selv ble hun satt i «regissørfengslet» for å han sviktet studiosjefene. 350 millioner dollars på «Deep Impact» holdt henne flytende i bare en film. Nå er hun tilbake med dramaserien «The Leftovers» og viser kollegaene hvor skapet skal stå, men fortsatt er det få ­– kvinner som menn – som kan matche det hun gjorde kommersielt med katastrofefilmen «Deep Impact».

Les også: Dommedag for hele familien

«Dante’s Peak» (1997)

Regi: Roger Donaldson

###

En katastrofefilm kommer sjelden alene, jamfør «Deep Impact»/«Armageddon». «Dante’s Peak» fikk følge av «Volcano», der Tommy Lee Jones plasket rundt i lava lokalt i Los Angeles. Denne er «Volvcano»s hederlige fetter. Sovebyen ved vulkanen aner fred og absolutt null utbruddsfare, og bare ordføreren (Linda Hamilton) hører på geologen, spilt av Pierce Brosnan. Da er det snart for sent. Spesialeffektene er klassiske, men som i enhver noenlunde vellykket katastrofefilm er manus og regi plassert i førersetet.

Les også: Kitschfest rundt karaokemaskinen

«I faresonen» (1995)

Regi: Wolfgang Petersen

###

«I faresonen» («Outbreak») beviser at Wolfgang Petersen kan sine ting på landjorda også. Filmen kan best klassifiseres som en medisinsk katastrofefilm. Samfunnets stadige frykt for den globale pandemien spilles her ut i fullt monn med Dustin Hoffman, Rene Russo og Morgan Freeman i hovedrollene. Et Ebola-lignende virus sprer seg fra det afrikanske kontinentet til en amerikansk by, og mens forskere og medisinere jobber på spreng for å begrense utbruddet kommer det selvsagt for en dag at viruset ikke er helt ukjent for det amerikanske forsvaret.

Les også: Yippee ki-yay med The Rock

«Twister» (1996)

Regi: Jan De Bont

###

For fans av ekstremvær gir denne en smule forståelse av hvordan en amerikansk tornado kan arte seg. Eller gjør den det? Det fascinerer i hvert fall Helen Hunt og salige Bill Paxton der de ligger på girene gjennom tornadoland for å jakte århundrets utgave av arten. Det hele i vitenskapens navn, om noen skulle tvile, og heller ikke uten et og annet emosjonelt stormkast. Et ganske så tvilsomt plott gjemmes brukbart bak støvskyene som er sydd sammen av Jan De Bont.

Les også: – Det er et helvetes vær i disse filmene

Foto: Filmweb, NTB SCANPIX, diverse handout.

Mer fra Dagsavisen