14 år etter at Mark Zuckerberg lanserte Facebook på Harvard og snart 12 år etter at nettstedet ble allemannseie, er nesten 2 milliarder av verdens innbyggere registrert som brukere.
Fra å ha vært et nettsted med det uskyldige formålet å holde kontakt med venner og kjente, tyder mye på at Facebooks betydning for politikken er i ferd med å bli en demokratisk trussel.
Sylvi Listhaugs Facebook-oppdatering kostet henne jobben som justisminister, men den hendelsen er en mild bris sammenlignet med skandalen som rulles opp i USA i disse dager. Facebook-data som ble solgt til Cambridge Analytica – et selskap blant annet senere presidentrådgiver Steve Bannon var med på å starte – ble koblet sammen med offentlige data og valglister. Hvor velgere bor, hva de jobber med, alder, religion, utdanning og hva de trykker «liker» på på Facebook, er gullkantet informasjon å ta med inn i en valgkamp.
Hege Ulstein kommenterer: Vidunderlige nye verden
Det er ikke nytt at valgkamper bruker adresselister koblet opp valgdata slik at politikerne først og fremst banker på dører og deler ut boller eller roser i nabolag der de har potensielle velgere. Barack Obamas første valgkamp i 2007 dannet skole, og i Norge har Ap og Høyre vært bevisst bruken av velgerinformasjon.
Men de har ikke fått stordata fra Facebook som har gjort dem i stand til å avgjøre et valg, slik ting tyder på at Donald Trump kan ha gjort.
Facebook-skandalen rulles opp samtidig som norske og europeiske selskaper i alle størrelser jobber intenst for å etterleve EUs nye forordning for personvern (GDPR), som blir norsk lov i mai. Alle bedrifter må vise at de har rutiner for behandling av informasjon om kundene sine, og som forbrukere får vi rett til å kreve innsyn, retting, sletting og at behandlingen av personopplysninger begrenses. EUs innstramming markerer et tidsskille for synet på personvern – noe Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg bør få med seg.