En ny stand av – ugifte – kvinner

På 1800-tallet skulle ikke kvinner fra «fine» familier jobbe utafor hjemmet. Men da telegrafen og telefonen kom, ble betjeninga av sentralene ansett som passende arbeid for døtre av borgerskapet.

Ifølge «Kristianias historie» ble det skapt en ny stand av kvinner som «i en aarrække blev rekrutert fra familier med byens bedste navne».

Årsakene til at dette ble et kvinneyrke, er flere. Tor Edvin Dahl skriver i «Hallo?! Norges telefonhistorie» at man i andre land hadde eksperimentert med menn i yrket, men konkludert med at de ikke egna seg: «Mennene – for øvrig svært ofte unge gutter – oppførte seg meget udisiplinert. De lekte og tøvet og gjorde narr av dem som ringte opp.

Enkelte steder ble det sågar arrangert brytekamper på sentralen!»

Slike forhold kunne man selvfølgelig ikke ha. Yrket krevde tvert imot høflighet, disiplin og overbærenhet. Med andre ord – typiske kvinnelige egenskaper.

Dahl siterer The Watchman: «For det første egner den kvinnelige stemmen seg best til et så følsomt instrument. Dessuten er kvinner mer oppmerksomme enn menn og alltid mer tålmodige.

Kvinner er mer følsomme, mer innstilt på å la seg disiplinere. Når noen snakker hardt til dem, vil ikke en mann gi et mykt svar. De vil slåss. Ikke så med kvinnene...»

Et annet argument var at det var mye dødtid. Arbeidsføre mannfolk kunne ikke sitte med henda i fanget og vente på at telefonen skulle ringe. Kvinnene hadde angivelig håndarbeid og annet småarbeid de kunne sysle med i ventetida. Men vel så viktig var nok det faktum at de kunne lønnes lavere enn mennene. «Telegrafistinnene» var ifølge arkivverket.no de første kvinnene som ble ansatt i staten.

Les også: Da folk slo på tråden

«Telefonistinnene» kom til i 1880. International Bell Telephone Company skal ha starta opp med bare tre kvinner til å motta og koble telefonsamtaler.

Men så var det heller ikke mange abonnenter den første tida, antallet økte til 169 i løpet av det første halvåret.

I 1882 var antallet abonnenter kommet opp i 600. Telefonistinnene kunne så å si alle numrene utenat, folk spurte bare etter for eksempel «Simonsen i Storgaten». Rundt 1900 var antallet sentralborddamer økt til 163.

Stadig flere av dem kom fra middelklassen. En «telefonkatalog» fra 1881 viser at det hørte med til de daglige rutinene å sjekke om telefonapparater funka som de skulle: «Naar vor Centralbetjening hver Morgen signaliserer for at forespørge hos Abonnenterne, om Apparatet er i fuld Orden, sker dette for at vi i betimelig Tid kan faa rette de mulige Feil, og vi tør i den Anledning anmode Abonnenterne velvilligen give til Betjeningen de forønskede Oplysninger».

Dagskiftet varte fra 8 til 20, i tillegg var det kvelds- og nattskift. Ifølge telemuseet.no var lønna dårlig, 60 kroner måneden, og ingen overtidsbetaling.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Det hendte at kunder som måtte vente på linje, skjelte ut telefonistinnene og beskyldte dem for å bruke tida på skravling og kaffedrikking. Men telefonistinnene nøt også folks respekt. De slo gjerne av en prat, og noen av dem skal ha fungert som nyhetssentraler. Kan hende frykta folk at de skulle røpe sensitiv informasjon de hadde overhørt.

I hvert fall finnes det historier om telefonistinner som brøt inn og kommenterte samtaler. Men de hadde taushetsplikt. Enslige kvinner skulle helst ikke gå ute om kvelden, noe som var uunngåelig for telefonistinnene. Arbeidstida var heller ikke forenlig med husmorplikter. Derfor begynte gjerne kvinnene i jobben som 18–19-åringer og slutta når de gifta seg. Hvis så ikke hadde skjedd etter fem år i tjenesten, ble de gjerne værende til de kunne gå av med pensjon.

I Christiania Telefonforening måtte kvinnene jobbe to timer lengre på søndager for 10 kroner lavere månedslønn enn hos International Bell Telephone Company. Til gjengjeld slapp de nattarbeid de første åra. Telegrafverket oppretta i 1899 «lavere lønnede stillinger for kvinnelig personale» med den begrunnelse at de ugifte telefonistinnene ikke behøvde å tjene penger til husleie fordi de kunne bo gratis hjemme. At kvinnelige telegrafansatte skulle være ugifte, var lenge et krav fra arbeidsgiveren.

I Telegrafbladet i 1913 ble dette forklart sånn: «Thi mens den ugifte har anledning til at hvile ut og samle kræfter i sin fritid, maa den gifte derimot vareta sine pligter i hjemmet, som kræver sin fulde hengivelse og arbeidskraft. Dette vil uvægerlig kræve mer og mer permission og svække hendes interesse for etatsarbeidet.» Likevel ble det i 1906 åpna for at de som gifta seg, kunne få fortsette i jobben. Vel og merke etter søknad.

Søknaden kunne avslås ved mistanke om at kvinnens tilkommende kunne dra nytte av informasjonen hun satt på. Og så seint som på 1920-tallet finnes det eksempler på at kvinner som gifta seg uten å søke, fikk sparken. Gifte kvinner ble heller ikke erstatta av vikar når de var sjuke, de måtte i så fall kunne dokumentere at sjukdommen ikke skyldtes hustru- eller morsrollen. Dersom ledelsen fant at familieforpliktelsene gikk ut over arbeidet, risikerte kvinnen å få sparken. Først i 1939 ble det forbudt å si opp kvinner som inngikk ekteskap.