Slik reagerer dyr på døden

Noen arter spiser eller begraver de døde, mens andre dyr beskytter og bærer lik i dagevis. Forskere har i lang tid forsøkt å finne ut om dyr faktisk forstår hva døden er.

Forskere og filosofer har lenge vært tilbakeholdne med å beskrive dyrs reaksjoner på døde artsfrender som «sorg», i frykt for å bli anklaget for antropomorfisme.

Verden

Publisert Sist oppdatert

I januar i år ble en spekkhogger observert utenfor kysten av Washington mens hun dyttet kroppen til sin døde, nyfødte kalv gjennom vannet. Hun var ikke et ukjent syn: Den samme spekkhoggeren, kjent som Tahlequah, gjorde det samme i juli 2018. Den gangen dyttet Tahlequah kroppen til avkommet sitt i hele 17 dager, og hindret gjentatte ganger kroppen til den døde i å synke. Bildene vakte reaksjoner verden over.

Spekkhoggeren Tahlequah og hennes døde kalv fotografert 1. januar i år.

Når dyr viser tegn til sorg, vekker det både oppsikt og undring ved grensene mellom menneskelig og ikke-menneskelig atferd. Emosjonelle reaksjoner og atferdsmønstre hos dyr har lenge skapt debatt i skjæringspunktet mellom vitenskap, etikk og biologi.

Allerede i 1872 tok Charles Darwin et oppgjør med ideen om at dyr og mennesker er fundamentalt ulike i sinn og følelser. I The Expression of the Emotions in Man and Animals argumenterte han for at følelsesuttrykk har evolusjonære røtter som deles på tvers av arter, og at dyrs følelser må tas på alvor. Også den romerske forfatteren Plinius den eldre (23-79 e.Kr.) beskrev i verket Naturalis Historia ulike observasjoner av dyrs oppførsel, og tilskrev dem følelser som sorg, kjærlighet, hengivenhet – og til og med sjenanse. Disse tidlige observasjonene markerer begynnelsen på en lang tradisjon med å stille spørsmål ved hvor grensene egentlig går mellom menneskers og dyrs følelsesliv.

Antropomorfisme eller innsikt?

Mennesker er tilbøyelige til å antropomorfisere dyr, eller tilskrive menneskelige tanker, følelser og motivasjoner til deres atferd. Ofte legger vi fokuset på den positive atferden: hvordan dyr leker med, og viser tillit til, andre dyr eller mennesker. Men som hos alle andre levende skapninger møter også dyrene døden, og stadig flere observasjoner tilsier at de reagerer på tap på måter som kan minne om vår egen sorg.

Antropomorfisme

  • Antropomorfisme er en betegnelse på tilfeller der man overfører menneskelige egenskaper til ikke-mennesker, som guder, dyr, fantasifigurer, naturfenomener eller gjenstander.
  • Kilde:  Store Norske Leksikon

– Vi mennesker eier ikke kjærlighet eller sorg – disse følelsene er utbredt hos andre dyr, sier dr. Barbara J. King, professor emerita i antropologi ved College of William and Mary til BBC Earth.

King er forfatter av boken How Animals Grieve, og hennes TED-talk om samme tema har blitt sett over 3,5 millioner ganger. Gjennom arbeidet sitt har hun blitt en tydelig stemme i debatten om hvordan vi forstår dyrs følelsesliv og hvordan frykten for å «menneskeliggjøre» dem kan begrense innsikten vår.

– Etter hvert begynte jeg å føle at vi var intellektuelt låst fast i en tvangstrøye av vår egen skepsis til antropomorfisme, sier hun. Hun oppfordrer til en balanse – å unngå både ukritisk antropomorfisering og en kald avvisning av dyrs emosjoner – for å bedre forstå og respektere dyrenes følelsesliv.

Ifølge King er det gode grunner til å ta dyrs reaksjoner på dødsfall på alvor. Når et dyr som har hatt et nært forhold til en artsfrende trekker seg sosialt tilbake, slutter å spise, viser søvnproblemer og endrer atferdsmønster – i kombinasjon med artsspesifikke tegn på følelsesemessig stress – da er det, ifølge henne, sterke indikasjoner på at dyret opplever sorg.

Les også: Møter du en som foretrekker Netflix and chill – kom deg til helvete vekk! (+)

Kjæledyr og døden

Det finnes tilfeller der hundeeiere som har omkommet i hjemmene sine, senere er blitt funnet med bitemerker forårsaket av sine egne kjæledyr. Dette hender til tross for at hunden har tilgang på annen mat.

Dødsfallet til en eier kan være en dypt forvirrende og traumatisk opplevelse for hunden. Illustrasjonsfoto.

Det er lett å tenke at hunder leter etter åtsel for å overleve, men dette ser altså ikke ut til å stemme. Tilfeller der hunder spiser eiers kropp passer nemlig ikke med typiske hunders åtselsmønstre, viser en sak fra National Geographic. Der villhunder typisk starter med bukregionen for å få tilgang til indre organer, viser hunder som blir brukt som kjæledyr en tendens til å begynne med ansiktet når de spiser sine avdøde eiere, viser en gjennomgang fra 2015. Dette kan tyde på at deres første instinkt er å søke kontakt snarere enn å spise – ettersom ansiktet er et sentralt område i samhandling mellom hund og eier.

– En mulig forklaring på slik oppførsel er at et kjæledyr først vil prøve å hjelpe en bevisstløs eier ved å slikke eller dytte, men når dette ikke gir noen resultater, kan dyrets oppførsel bli mer hektisk og i panikktilstand føre til biting, står det i en rapport av rettsmedisiner Markus Rothschild.

Disse funnene kan altså antyde at slike handlinger ikke nødvendigvis handler om sult, men om en stressreaksjon på et plutselig og uforståelig tap – og at dødsfallet til en eier kan være en dypt forvirrende og traumatisk opplevelse for hunden.

Les også: Derfor er Odd Nerdrum så kontroversiell i kunstmiljøet (+)

Dyr som sørger

Den spanske filosofen og etikeren Susana Monsó står bak boken Playing Possum – How Animals Understand Death og er en av dagens ledende eksperter på dyrekognisjon og etikk. I boken skildrer hun blant annet historiene om sjimpanser som pusser tennene til sine døde barn, maur som går i sine egne begravelser og kråker som unngår stedene der de tidligere har sett et kadaver.

Kognisjon

  • Kognisjon vil si tankevirksomhet og intellektuelle prosesser, det vil si tenkning, sansning og å tilegne seg kunnskap.
  • Kognitiv psykologi omfatter slike prosesser som persepsjon (sanseoppfatning), oppmerksomhet, forestillingsvirksomhet, hukommelse, begrepsdanning, språk, bedømming, resonnering og problemløsning.
  • Kilde: Store Norske Leksikon

Monsó stiller spørsmål ved forskere som hevder at et dyr må forstå døden for å kunne sørge. Hun mener tvert imot at sorg først og fremst springer ut av en intens følelse av savn, og advarer om at dersom vi gjør dødsforståelse til en forutsetning, risikerer vi å overse eller feiltolke sorgreaksjoner hos dyr.

– Det er to helt ulike spørsmål å stille: om dyr forstår døden, og om de kan sørge, sier hun til Discover Magazine.

Så hvilke dyr sørger sannsynligvis? Ifølge Monsó er de mest sannsynlige kandidatene de dyrene som har evnen til å danne sosiale bånd. Tre dyregrupper som ofte blir nevnt er hvaler, elefanter og ikke-menneskelige primater.

Historien om spekkhoggeren Tahlequah illustrerer hvordan sjøpattedyr ofte viser omsorg for døde individer ved å bære likene med seg etter dødsfall. Elefanter, som også danner sterke sosiale bånd og gjenkjenner medlemmer i flokken, opptrer på en annen måte. Når en elefant dør, besøker flokken ofte den døde kroppen gjentatte ganger – noen ganger i måneder eller år. Ofte står de stille rundt kadaveret uten å røre det, noe som antyder at disse besøkene handler om mer enn bare informasjonssøk. En studie har også dokumentert væskestrøm fra elefanters tinningkjertler under slike møter, noe som kan være et tegn på sterke følelser og sorg.

Sjimpanser viser sorg på flere måter. Illustrasjonsfoto.

Den vanligste sørgeatferden blant ikke-menneskelige primater er å bære døde spedbarn, noe som er observert hos sjimpanser, gorillaer, geladaer og japanske makaker. Sjimpanser viser også sosial interesse for liket, og kan hos både spedbarn og voksne prøve å vekke den døde ved å slå eller dra i kroppen. Noen ganger beskytter primater de døde mot rovdyr, og nære individer kan holde vakt eller komme tilbake til liket over flere dager.

Hva dyrs sorg kan lære oss

Observasjoner fra dyreverden, fra spekkhoggeren som bar sitt døde avkom i 17 dager, til elefantene som vender tilbake til kadavre, utfordrer fortsatt våre forestillinger om hva dyr er i stand til å føle. Sorg ser ut til å være særlig utbredt blant arter som lever i komplekse, sosiale fellesskap, noe som antyder at følelsesmessige bånd og tap ikke er unike for mennesker. Kanskje er sorg en utviklet respons for å håndtere fraværet av nære individer – også i dyrenes verden.

Det er én ytterligere grunn til at vi bør studere sorg hos andre dyr, sier Dr. Barbara J. King.

– Hvis vi forstår hvor dypt dyr kan føle, bør det få oss til å stille spørsmål ved dyreparker, slakterier og andre systemer der dyrs velferd ofres, sier hun til BBC Earth.

– Det finnes nemlig en dyp trøst i tanken på at sorgen vi selv kjenner, deles av mange andre skapninger på jorda.

Powered by Labrador CMS