Jeg er blitt singel igjen, og kjenner på eksistensiell angst idet jeg ankommer hovedstaden en tidlig vårdag i april. Ikke fordi jeg er singel. Det kan være vel og bra om du har såkalt ild i blikket. Men fordi hovedstaden danner en så uinspirerende kulisse for romantikken. Det var det som drev meg til Frankrike i utgangspunktet. Men nå er jeg tilbake i byen, og mot meg kommer de. Sporty mennesker, kledd i nøyaktig de samme treningsklærne, med pulsklokke rundt håndleddet, selvpiskende, handlende på Rema 1000 med Norvegia tilsatt ekstra proteiner i butikkhyllene, grå i huden fordi ultraprosesserte råvarer har negativ effekt på vitaliteten. Og fordi vår kultur ikke fremmer verdien av tartar, sardiner og lammekraft.
Varsellampene blinker rødt. Det frankofile hjertet vil på trass gå mot strømmen, skjønt jeg må innrømme at omgivelsene har påvirkningskraft på meg. Dagen etter innflytt stikker jeg på en mils joggetur. Stumper røyken. Og logger inn på Tinder. Jeg bruker halvannen time på å sveipe hode- og hjerteløst mellom et hundretalls kjekkaser som alle ser ut til å ha hengt på det samme påskefjellet i år. «Hva pokker driver du med?», spør jeg meg selv. Ikke glem hvem du er!
Vin i mengder rundt bordet
Våre foreldre levde i en tid der graden av administrasjon var lav. Det var lave husleier, og folk flest hadde råd til å gå på byen flere ganger i uken. Dessuten fantes ikke appene. Mennesker var pent nødt til å gjøre en innsats om de ville ha seg noe. Min mor og far møttes første gang på bar i Bergen. Han kom slentrende bort til bordet der hun satt, omgitt av venninner, og sa med selvsikkerhet: – Kan jeg få slå meg ned her, damer?! Det ble drukket vin i mengder rundt bordet. Min far tok sjansen. Da de omsider forlot hverandre den kvelden, ropte han etter min mor: «Den hekken der skal følge meg til verdens ende!»
Kjærlighetens vilkår har forandret seg siden den gang, og noen mener vi står i fare for å utrydde romantikken på grunn av datingappene. På trikkene sitter menn som potensielt kunne forført meg til himmels – og omvendt. Problemet er at 2025 er som skapt for å tørke ut de en gang så vitale eggstokkene. Vi sitter fullstendig oppslukt i telefonene våre. Det er komplett umulig å få øyekontakt. De fleste gjør heller ikke det minste tegn til fremstøt i barene – kjærlighetens slagmark – fordi vi alt har en app med ti potensielle dater i vente.
Men hva går vi glipp av i sveipingens tidsalder? De tilfeldige møtene, selvfølgelig, og energien som overføres i disse møtene. I Frankrike til sammenligning, er det nærmest ingen som benytter seg av apper. Ganske enkelt fordi man skyr ensomhet. Innbyggerne tyr til kafeer og barer for å artikulere frustrasjoner og sorger vekk. Det handler om å glemme tid, sted og ikke minst seg selv. Fra mandag til søndag kryr det av mennesker i bybildet, fra tidlig om morgenen, til sent på kveld. Det var her jeg møtte de latinske kjekkasene. Lucas, Leonard, Antoine, og han som ble min kjæreste … Sukk. Jeg ble forgapt i dem alle. Særlig sistnevnte. Dempet belysning, jazzmusikk fra 60-tallet og vin i glasset. Hva danner vel bedre kulisse for potensielle romanser enn nettopp restaurantene og barene?
Johanna Holt Kleive: - Vi er alle religiøse ved bordet
Menn som spiser alene
En liten digresjon: Det finnes mennesker som spiser ferdigmat. Som erstatter skikkelige måltider med shakes som inneholder nøyaktig de næringsstoffene kroppen har behov for. Eller enda verre: Som spiser alene. Fordi vedkommende ikke anser det som interessant å dele en smakfull opplevelse med et annet menneske. Jeg mistenker at det ikke lover godt for deres utsikter i kjærligheten heller. Ofte er de for realistiske, for pragmatiske. Jeg har selv møtt dem, menn på min egen alder som ikke har datet på flere år. Kjærligheten vil før eller siden ta slutt, forteller de meg tørt.
I samme øyeblikk disse kjærlighetens bødler begynner å kverulere, forsøker å overbevise meg om at de har for lengst gjennomskuet det løgnaktige spillet som kjærlighet er tuftet på, innser jeg at de ikke står til å redde. Bokstaveligheten, den såkalte realismen, virker totalt drepende på deres interesse for mennesker. Når eros blir redusert til en nyttig forretningsbetingelse – har han åpenbart ikke lenge igjen.
Personlig kommer jeg alltid til å være en håpløs romantiker. Jeg er uhyre fascinert av kjærligheten fordi den er så godt som det eneste vi ikke kan kontrollere i et moderne århundre. Kjærligheten er det nærmeste vi kommer noe metafysisk – en slags kosmisk forbindelse med det guddommelige. Kanskje er det nettopp derfor den skremmer oss? Kjærligheten er tvers gjennom risikosport, uten sikret gevinst.
La meg skyte inn en romantisk anekdote fra en safari i Cape Town for et drøyt år siden. Mer interessant enn dyrene selv, var historiene om dem. På et tidspunkt passerte vi en død skilpadde som lå vendt opp ned, fullstendig uttørket av den stekende solen. Guiden vår fortalte at skilpaddene er blant de mest målbevisste og dedikerte i dyreriket. Har de først bestemt seg for noe, gir de seg ikke.
Denne skilpadden, la oss kalle ham Carl, falt pladask for en skilpadde av det annet kjønn. Problemet var at hun lå noen skritt foran, og det er jo en kjent sak at skilpadder er relativt trege. Det tok den målbevisste Carl flere dager å komme tett opptil sitt hjertes utkårede. Og da han omsider jumpet på henne i all sin erotiske livslyst, så ristet hun ham av. Carl havnet opp ned. Vi forlater den stakkars skilpadden i dette smertefulle øyeblikket, i den glohete sanden, sakte døende, ute av stand til å forstå noe som helst av verken livet – eller kjærligheten.
Les også: To islandske søstre står bak den nye restauranten Palate i Oslobukta
Skalldyr og champagne
Mat – og vinbransjen har overraskende mye til felles med dyreriket. Restauratører, kokker og generelt mat- og vinbesatte folk er like opptatt av romantikken som vår venn skilpadden. Årsaken til at man en gang i tiden oppfant et skalldyrtårn med så mye luft mellom etasjene, var for at de to elskende kunne se hverandre i øynene mens de spiste. Romantiske historier har ofte gastronomien som premiss. Østers har afrodisiakum-effekt. Asparges minner om mannens genitalia. Og champagnen lokker fram poesien i en ellers fåmælt mann.
Om du møter en person som foretrekker Netflix and chill over klassisk date på bar, kom deg til helvete vekk. Sannsynligvis har vedkommende såkalt «bordangst» – et nytt fenomen som handler om frykten for å sitte ansikt til ansikt med et fremmed menneske, uten mulighet til å flykte eller vende blikket bort. En date på restaurant er som skapt for konfrontasjon, og skaper dermed grobunn for sterke følelser. Det er også en øvelse i tilstedeværelse: Vi blir sittende til siste rett er servert. Og forlater ikke bordet før de andre gjestene har spist opp.
Nietzsche forutså at lunsjmåltidet var under angrep fra amerikanerne. «Det heseblesende hastverket de arbeider med, begynner allerede å smitte det gamle Europa», skrev filosofen, som om han grøsset ved tanken: «Man tenker med en klokke i hånden, selv om man spiser sitt middagsmåltid mens man leser de siste børsnyhetene; man lever som om man alltid kunne gå glipp av noe».
Oslo er en lunsjby
Det slår meg at min lidenskap for mat og vin har direkte sammenheng med romantikken. Måltidet er den eneste tiden på døgnet folk later til å ta seg tid. Å spise og drikke rundt et bord i flere timer, er det samme som å kaste bort tid. Og det er nettopp her magien oppstår. I det øyeblikket vi er fratatt distraksjoner, får fantasien fritt spillerom. Vi blir ganske enkelt mer interessert i hverandre, fordi vi selv står ansvarlige for å fylle livet med godt innhold.
Spør du et menneske om hva vedkommende drømmer om, hva som er deres favorittrett fra barndommen, eller hvem som fikk dem til å rødme sist, legges forsvarsverkene ned. Og folk forteller deg helt ekstraordinære ting. Men vi trenger tid for å komme dit; vi må være tålmodige for å få tilgang til et annet menneske. Mitt beste tips er å invitere din neste date på en lunsj på en tirsdag. Oslo er i ferd med å bli en lunsjby, og steder som byr på langt mer enn pizza eller smørbrød.
Les også: Hvorfor er det så vanskelig å finne en skikkelig bra italiensk restaurant i Oslo?
Pascal en hverdag
Bestill et par småretter – gjerne et glass vin, og se hva som skjer. Selv tenker jeg mye på min franske ekskjæreste de gangene jeg setter meg ned med et glass musserende på Pascal en helt vanlig dag. Jeg kommer alltid til å elske ham for hans tilstedeværelse. Selv om det ble vanskelig å leve i hver vår by, i hvert vårt land, kan jeg fremdeles kjenne det bruse i årene når jeg hører navnet hans.
Han var et menneske som aldri lot til å gi inntrykk av at han hadde dårlig tid. De beste menneskene er gjerne slik. Han kom hjem etter jobb med litt ferskt brød fra bakeriet, og litt kjøtt fra den lokale slakteren. En aperitiff satte tonen for kvelden, og vi sjekket inn med hverandre. Når hodene var koblet på, kunne vi fortsette. Lage mat, eller gå ut. Og for hver nye bit, tok samtalen nye retninger. Forbindelser ble skapt gjennom smaksinntrykkene, og minnene de var forbundet med.
Verken han eller jeg hadde mye å rutte med disse årene, men innså at vi foretrakk det slik. De av oss som ikke er født i overflod, kommer kanskje bedre ut av det til syvende og sist. Som en kjent matkritiker en gang skal ha sagt: Folk som vokser opp med for mye god smak, går glipp av noe. De får ikke gjøre oppdagelser på egen hånd. Og trenger ikke å jobbe like hardt for det.
Gastronomi og romantikk har til felles at de flytter elementer i sinnet, med sansene som veiledere. Bare føl. Bare lytt. Bare smak. Reflekter, om du vil, etter at du har sett, etter at du har hørt, etter at du har smakt. Spør deg selv om denne opplevelsen har gitt deg en følelse av overskridelse, av energi, eller enda bedre, grobunn for en ny, potensiell forelskelse? Hvis ja: hva mer vil du ha?
På kniven: Rockemusiker, mat- og vinentusiast Johanna Holt Kleive skriver om mat og restaurantbransje i Dagsavisen.
Les også: Johanna Holt Kleive: – Det er jo flere kvinner som har skreket opp gjennom historien
