Dobbel dose Lavransdatter

– Kristin blir bråvoksen. Som et naivt barn møter hun den altoverskyllende kjærligheten, og går motstandsfritt inn i det, men får masse motstand hevet etter seg. Dette er berørende stoff.

Svein Sturla Hungnes er midt i den siste intensive uka med gjennomganger, øving, øving, og gjennomganger. Lørdag 20. august er det premiere på hans musikalvariant av «Kristin Lavransdatter» på Karpedammen scene, som ligger midt i stillheten på Akershus festning i Oslo.

Det er 100 år siden Sigrid Undset fullførte den siste av tre bøker i serien om Kristin Lavransdatter. Knapt noe annet litterært verk har rørt så mange generasjoner av lesere. Denne teaterhøsten blir det dobbel dose av fortellingen, når både Karpedammen og Det Norske Teatret setter opp ulike versjoner av den. Det synes Hungnes er utelukkende positivt.

– Særlig hyggelig er det hvis det blir synlig at man kan gå til teaterformen med helt ulike måter å presentere romaner på scenen. Det er sikkert et veldig stort spenn mellom oss, sier han.

[ Glad i historiske spel utendørs? Sesongen er på ingen måte over for slike - her er et utvalg ]

Restart etter ferie

I Hungnes sin musikal, som skal spilles utendørs fra 20. til 25. august, er det Herborg Kråkevik og Hans Marius Hoff Mittet som skal spille rollene som Kristin og Erlend. Allerede i vår sto scenen klar på Akershus festning, og de begynte prøveperioden på tre uker. Så tok de sommerferie. Først lørdag 13. august, én uke før premieren, satte de i gang igjen.

– Mye av det vi trodde satt greit før vi tok ferie, var som tørket ut av sommersolen, og måtte prøves på nytt, sier Hungnes, som sitter i regissørteltet foran scenen.

[ Lars Petter stammer. Det skammer han seg så over at han besvimer på scenen (+) ]

Hungnes forestilling varer i underkant av tre timer, og er en sammenslåing av de tre bøkene «Kransen», «Husfruen» og «Korset».

Det Norske Teatret har en lang historie med dramatiseringen av «Kristin Lavransdatter», som er det mest sette stykket i teatrets historie. I august 1958 hadde de urpremiere på dramatiseringen av «Kransen», som er den første av de tre bøkene til Undset. Siden har fortellingen blitt filmatisert (1994) og spilt på flere teatre, senest i 2019 på Trøndelag Teater.

I år dramatiserer Det Norske Teatret alle tre bøkene. Publikum kan velge om de vil se alle i ett strekk, i en åtte timers lang forestilling, eller om de kun vil se «Kransen», «Husfruen» eller «Korset». Kjersti Horn er regissør, Sara Khorami spiller Kristin, og Preben Hodneland spiller Erlend.

[ Vigdis Hjorth har skrevet en ny, intens roman, om løgner og ungdomstid, oppvekst og brudd (+) ]

Håper publikum blir rørt

– Først og fremst er bøkene til Sigrid Undset så overveldende godt skrevet, at det gir inntrykk på alle som leser dem, i vår tid og trolig langt inn i framtida. Det er derfor teatre kaster seg over denne fortellingen gang på gang. Menneskene der gir inntrykk på oss: Lavrans, Simon, Erlend, Ragnfrid, Kristin og alle de andre.

Det skriver hovedrolleinnehaveren i Hungnes musikalforestilling, Herborg Kråkevik, i en e-post til Dagsavisen. I seks dager i strekk, fra lørdag 20. august, skal hun spille Kristin.

– Vi på teateret må jo velge bare litt av det som står i de rike bøkene, men fortellingen om Kristin sin barndom, vennskap og kjærlighet, mord og overgrep, skyld og skam, og så den store kjærligheten mellom henne og Erlend, er mer enn nok til to-tre timer på teateret. Jeg håper publikum lar seg røre og rive med i fortellingen vår om alt dette, skriver hun videre.

[ Emma Bones og Sverre Breivik, alias artisten Metteson, skal dra landet rundt med stormfull kjærlighet (+) ]

På spørsmål om hva hun tenker om at publikum får anledning til å se to varianter av «Kristin Lavransdatter» i høst, er hun minst like positiv som Hungnes.

– Så heldige Oslopublikummet er! Det er to veldig forskjellige forestillinger, så man kan med hell se begge – det skal jeg.

Dirrende prestasjonsangst

Kråkevik anser det som en stor gave å få spille Kristin, men også et «nesten angstfremkallende ansvar».

– Jeg prøver å si til meg selv at det bare er å gjøre scene for scene, sang for sang, så godt jeg kan, men prestasjonsangsten ligger og dirrer hele tiden, skriver hun, men legger til:

– Heldigvis har jeg sterke skuespillere og sangere rundt meg! Og et vidunderlig svært orkester. Og så gjør jo regissøren alt han kan for at vi skal få det til, så da går det vel på et vis.

[ Lyst på en natt i et ukrainsk bomberom? På Ukrainas nasjonaldag har du sjansen (+) ]

Bred erfaring med musikaler

Hungnes har satt opp Kristin Lavransdatter som musikal før, på Den Nationale Scene i Bergen i 2019. Før den gang hadde han kun lest bøkene til Undset én gang, og da bare den første og halvparten av den andre. Men da Det Norske Teatret satte opp «Kristin Lavransdatter» første gangen, ble han nysgjerrig.

– Så jeg begynte å lese de på nytt, og ble veldig grepet. Jeg ville dramatisere dem og lage en teaterforestilling, men etter å ha lest mer tenkte jeg: «Men i all verden, dette er jo en musikal!»

[ Jan Grue er ikke høflig informerende lenger. Nå er han sint. Det kler ham (+) ]

– Det er så sterke krefter i historien, så mange indre monologer som er sangtekster. Jeg skjønte at musikken kunne tilføre et voldsomt og bevegende uttrykk, sier han.

Hungnes har bred erfaring med å sette opp musikaler. I åtte år var han teatersjef på Oslo Nye Teater, hvor han satte opp én musikal i året. Han har også satt opp musikaler på Det Norske Teatret, Den Nationale Scene, Folketeatret og i Sverige.

[ Innvandrerne ler av seg selv. Men hvite norske menn blir sure på Javad El Bakali. Ikke at det stopper ham ]

Evigvarende tematikk

Han ble berørt da han leste Undsets bøker på nytt i 2018. Ikke bare av historien til Kristin, men også menneskene rundt henne.

– Det er så mye grusomt som skjer, også med de menneskene i generasjonene før Kristin, moren og faren hennes, hva slags liv de hadde forsaket, som vi ikke får vite før vi er langt inni bøkene. Det er kjærlighetshistorier som er veldig bevegende, sier Hungnes.

Han mener temaene i bøkene er evigvarende.

– De handler om kjærlighetens vesen, hva det gjør med mennesker; ødelegger livene til noen og gjør det fantastisk for andre. Og for de fleste går det gjerne opp og ned i perioder.

Sigrid Undset var inspirert av Hamsun og hans uttalelse om den altoppslukende kjærligheten.

– Alle som kommer i nærheten av kjærligheten får livene sine brutt opp. Det er tidløst, sier Hungnes.

[ Skravleklassen er samlet. Da går det i trans og kjønn, damask og sølvtøy, og avrundes med litt lett operettesang til slutt. Artig! (+) ]

Fra roman til musikal

Hungnes har hentet litt, eller mye, fra alle de tre bøkene, hoppet over masse, men holdt tak i én tråd: Kjærligheten og de menneskene som blir fanget i det nettet.

– Du kan si at det vi har gjort er å løfte deler av Kristin Lavransdatter ut fra romanene og omskape det til en musikal. Å bare fortelle kjernehistorien blir veldig tørt. Man må ha med mange av Undsets dikteriske kvaliteter, og jeg har fått Brit Bildøen til å lage sangtekster hentet fra bøkenes språk, som er helt fantastiske. Musikalnumrene er med på å bringe handlingen videre, de er en del av handlingen, og ikke bare musikalske innslag, sier han.

[ Toto spilte konsert i Oslo. Her er anmeldelsen (+) ]

Han vet ikke hvordan Kjersti Horn gjør det på Det Norske Teatret, men selv har han tatt utgangspunkt i Undsets fortellinger og laget en musikal.

– Man kjenner nok igjen mye fra originalhistorien, men dette er ikke et forsøk på å sette opp «Kristin Lavransdatter» i sin fulle bredde.

Julian Berntzen har satt melodi til Brit Bildøens tekster.

[ Du har garantert et forhold til noe Nina Sundbye har laga, selv om du muligens ikke kjenner navnet ]

Kjærlighet står nærest

Dette er et evighetsstykke, mener Hungnes, som verken anser det som moderne eller fra en annen tid.

– Jeg tenker at tematikken er så nærværende, enten om språket er moderne eller gammeldags. Det handler ikke så mye om tid og modernitet, men heller om hva som relaterer og hva man gjenkjenner seg i.

– Hva med dette stykket er det som har relevans for 2022, da?

– Kjærlighet og religion, stengsel og åpenhet. Skal jeg gå inn på vår tid så synes jeg vi lever i spennet mellom at vi vil åpne og lukke. Vi har krefter som vil lukke samfunnet, og krefter som vil åpne det. Det er en motsats i det som gjør at det også blir spenninger i samfunnet.

[ Flere kulturnyheter, anmeldelser og intervjuer om scenekunst, musikk, filmer, bøker, TV og kunst i Dagsavisens kulturseksjon ]

– Men kjærligheten er det som står meg nærest. Å forske i kjærlighet og hvilke konsekvenser det kan gi, svarer Hungnes.

Kristin Lavransdatter ble skrevet for hundre år siden, i en tid hvor religiøs tro var veldig til stede.

– Det blir sagt om Sigrid Undset at menneskene hun skriver om er helt moderne, i en tid vi vet lite om, bort sett fra det vi har lest. Alle måtte forholde seg til religion, enten de var på kanten med det eller dyrket det. Og religion og kjærlighet kan fort komme i krasj med hverandre. Det er litt av det brennbare med dette stoffet; hvordan mennesker sliter med skyld, angst, dragning og lyster, og at valgene de tar har kjempekonsekvenser, ikke bare for dem selv, men for folkene rundt dem også, sier Hungnes.

Når himmelen åpner seg

De siste dagene har nyhetsbildet vært preget av flere overskrifter om heftig regnvær i Sør- og Øst-Norge, og at styrtregn og lyn skaper store utfordringer på Østlandet. Når Dagsavisen møter Hungnes har regnet roa seg og blitt dytta vekk av solen.

– Vi spiller uansett vær. I går hadde vi første gjennomgang, og to tredeler ut i forestillingen kom det masse regn. Da måtte vi faktisk gi oss, det var som å dra i en snor og få en bøtte med vann i hodet, og myggen til en av hovedrollene røyk.

[ Reportasjen fra Gålå i år: – Peer Gynt kunne like gjerne vært en kvinne i 2022, eller homofil, eller muslim for den saks skyld, mener Aksel Hennie (+) ]

Det er ikke helt usannsynlig at de kan bli utsatt for et slikt vær igjen, i løpet av de seks dagene de skal spille. Men Hungnes er godt vant etter mange år som både regissør og hovedrolleinnehaver for Peer Gynt på Gålå. Der har han stått, flere ganger, og nærmest druknet i regn.

– Hvis det regner mye oppstår det en sympatibølge over hele området her. Alle som ser på synes synd på de som står på scenen, og skuespillerne synes synd på de som ser på. Det gir et lite kick å skli rundt på scenen, men det er jo ikke det vi ønsker, sier han.

Han ser tilbake på årene på Gålå, og husker knapt at noen forlot forestillingen hvis himmelen åpna seg. Faktisk sa flere i ettertid at de var glade for å se den under regnvær.

– En ting jeg husker godt, som vi kanskje opplever her også, er lyden av flere tusen regnfrakker som blir tatt opp i det øyeblikket det begynner å regne. Da kan man bare stoppe opp, sitte på scenen og observere, for alle er opptatt med frakkene sine. Men i det øyeblikket de er på, blir det helt stille igjen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen