Bøker

Livsløgner for unge lesere

Hvordan leve med - eller kjempe mot - løgnen, er det sentrale spørsmålet i Vigdis Hjorths nye roman, «Femten år. Den revolusjonære våren».

---

Femten år

Roman

Vigdis Hjorth

«Femten år. Den revolusjonære våren»

Cappelen Damm

---

«Det var en rytme i tilværelsen», lyder første setning i Vigdis Hjorths nye roman, «Femten år», som har fått undertittelen «Den revolusjonære våren».

Hjorth er god på rytme. Hun demonstrerer det med utgangspunkt i romanens hovedperson, Paula på elleve-tolv-tretten år, og hennes liv sammen med mor, far, storesøster og lillebror, med en bestevenninne i nabohuset. Paulas liv ruller av gårde, med stadige gjentakelser, trygt og godt, som tatt ut av en av Thorbjørn Egners lesebøker fra etterkrigstida, kjernesunt og helnorsk. Skole, lekser, utelek. Familietur i skogen hver søndag. Besteforeldre på søndagsbesøk. Ski om vinteren og sykling om våren. Fine naturopplevelser. Julehøytid og påskestillhet. Sommerferiene tilbrakt vekselvis på morens eller farens hjemsted med tilhørende besteforeldre. Hjemmebakt grovbrød og syltetøy av selvsankede bær. Fårikål og lammesteik og reinsdyrsteik, avhengig av sesongen. Attåt desserten fløtekrem som Paula hver søndag pisker og setter til kjøling i kjelleren.

En klassisk norsk oppvekst, med andre ord, som kunne vært omtrent når som helst etter krigen og før mobilalderen, men med et par diskrete tidsmarkører som plasserer oss på åttitallet. Barnet Paula har det godt. «En overveldende følelse av dirrende eksistens falt over henne som et plagg som ikke kom nær, men som likevel beskyttet».

Hennes største redsel er at noen skal dø, de må ikke dø. At far har en vanskelig sjef på jobben, og drømmer om en bil familien ikke har råd til, eller at storesøster sliter med matematikken på Kristelig Gymnasium, er også likt og vant og trygt for Paula. Hun undrer seg over Gud, som har satt henne inn i verden «med slik en feber, en slik uro, en slik tørst som ikke kunne stilles». Men undringen er til å leve med.

Idyllen kan selvsagt ikke vare. Romanens undertittel er tross alt «Den revolusjonære våren». Og siden romanens hovedtittel er «Femten år», og siden dette er Vigdis Hjorth, som skrev glitrende om stormende ung forelskelse allerede i barneboka «Jørgen + Anne er sant» fra 1984, så skulle man kanskje tro at revolusjonen er en forelskelse. Kjærlighet. Sex. Hun vet en del om begjær og lyster, Vigdis Hjorth, og ville ikke vært den første kunstneren i verden som (gjen-)utforsket tenåringsversjonen.

Men nei. Det er ikke kjønnets drifter som kommer inn i Paulas liv. Det er løgnen. Den er jo på sett og vis enda mer komplisert.

Det vil si – løgnen har hele tiden vært der. Men plutselig oppdager også Paula den. Brevene som moren sender til sin mor, altså Paulas mormor, finner hun ut, er fulle av usannheter. «Paula leser hver kveld i den fine barnebibelen hun fikk til jul», skriver mor, og det stemmer ikke. Paula har ikke lest i den siden julaften, og nå er våren godt i gang.

I hjemmet er det trykket stemning, for storesøster sliter med matematikk, og frykter å komme opp i det til eksamen. Noe hun gjør, og stryker. Men åpenbart ikke i mors versjon til sin mor. «Så flott at Elisabet fikk så god karakter på matematikkeksamen! Hils henne og si at mormor er stolt!», skriver mormor i sitt brev.

Paula er sjokkert. Hva annet lyver mor om? Og hvorfor? Har hun edle hensikter, som å spare den skrøpelige mormoren for ubehag? Eller tvert om smålige hensikter, som å framstille seg og familien som flinkere og mer vellykkede enn de faktisk er. Paula håper det første, men mistenker det siste. Forstår ubevisst at det også sier noe om forholdet mellom mødre og døtre, om brudd og oppbrudd og om å passe inn.

Sjokket gnager i henne. Samtidig falmer barndommens glans fra hverdag og høytid, slik den vel gjerne gjør en gang i tenåra. Vigdis Hjorth husker godt. Hun skriver om tenårige Paulas eksistensielle oppvåkning slik at det er lett å minnes det man ellers måtte ha glemt fra sin egen. Forvirringen. Skuffelsen. Ungdomssmerten kondensert.

Kanskje er smerten større for Paula enn for mange. Kanskje har vi voksne bare glemt den bort. Muligens med vilje. «Femten år» vil høyst sannsynlig treffe unge lesere et annet sted, nærmere hjertet, enn den treffer en eldre leser. Slik sett er romanen også en fin innfallsport til Hjorths forfatterskap, særlig for yngre lesere. Den er mindre kompleks, men ikke mindre intens, enn flere av henne tidligere bøker.

Også i «Femten år» har forfatteren stålkontroll på språket, på rytmen, på repetisjonene og gjentakelsene og alt som maner fram energi – i kontrast til roligere, luftigere partier, særlig situasjoner der Paula har oppsøkt og kommuniserer med naturen rundt seg.

Vigdis Hjorth er god på sin særegne form for naturlyrikk, på skildringene av glimt som virker vanlige, men som likevel kan gi ro og trøst. En flue. Sus i greiner. En helt spesiell fisk. Naturen som et sted for trygghet og hvile, på en måte som nesten virker gammeldags siden Paula ikke har en mobil i lomma som stadig lokker på henne.

Temaene er kjente for Vigdis Hjorths lesere. Livsløgn. Sannhet. Foreldre og barn. Naturens ro. Viktige vennskap og vond kjærlighetssorg

Naturens ro er imidlertid ikke nok. Da Paula skal konfirmeres, blir hun nødt å ta stilling. Hvordan være tro mot seg selv, hun som ikke tror på Gud, når mor og far er så opptatt av å tekkes sine kristelige foreldre, og av tradisjoner, sedvane, familiens status som normal. At barndomsvenninna flytter samtidig som Paula sliter med sine store og eksistensielle spørsmål, gjør også forferdelig vondt. Kjærlighetssorg, uten ordentlige ord for den.

Heldigvis får hun hjelp, fra nokså uventet hold. En utenforstående voksen ser den Paula som ingen annen ser, og gir henne rommet hun trenger, uten å utnytte sårbarheten hennes. Med den voksne autoritetspersonen kan Paula diskutere løgner og livsløgner, Gud og tro og usikkerhet. I fellesskap finner de en slags løsning, i hvert fall på ett av Paulas problemer.

Temaene er med andre ord kjente for Vigdis Hjorths lesere. Livsløgn. Sannhet. Foreldre og barn. Naturens ro. Viktige vennskap og vond kjærlighetssorg. Eksistensiell ensomhet, og lengselen etter å bli forstått. Respekten for ordene, for det de faktisk betyr.

«Femten år» er enklere enn flere av Vigdis Hjorths foregående romaner. Men den stiller gode spørsmål, og har en hovedperson det er fint å følge. Hun bryr seg om det hun skriver om, og det er godt å kjenne på. Også for livsløgnerne blant oss.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen