– Folk ser Dance Macabre, og gråter underveis. Men etterpå føler de håp. Publikum ser hvor sterke kvinnene i forestillingen er, i møte med en så grusom situasjon. Ukrainere nekter å gi opp, nekter å gi etter, sier den ukrainske teaterregissøren Vlad Troitskyi til Dagsavisen.

I Kyiv drev han to teaterkompanier med tilhørende lokaler, Dakh kultursenter. Tidlig i mars i år, flyktet Troitskyi fra Ukraina til Frankrike sammen med de kvinnelige skuespillerne i det ene kompaniet, Dakh Daughters. Kvinnene fikk med seg barna sine. Men ektemennene ble igjen for å kjempe, i flere tilfeller med våpen i hånd.
– Jeg vet dere er leie av å høre om krigen. Men den pågår ennå. Hver dag, ikke langt unna. Vi er her ennå. Som teaterfolk er vår mest effektive motstand å minne alle om det, sier Troitskyi.
Nasjonaldag og halvårsmarkering
Den 24. august er det seks måneder siden Russlands invasjon av Ukraina. Det er også på dagen 31 år siden Ukraina ble et selvstendig land, fristilt fra Sovjetunionen. For å markere dette, inviterer Dakh Teater og Det Norske Teatret i samarbeid til Ukrainsk motstandsfestival.
På Ukrainas frigjøringsdag 24. august, står seks ukrainske skuespillere fra Dakh Daughters på scenen på Det Norske Teatret, i stykket Dance Macabre. Det gjør de også de to påfølgende kveldene.
– Dance Macabre ble til i rekordfart. Tekstene, musikken, scenografien, koreografien – alt er nytt, tilpasset livet på turné, sier regissør Troitskyi.
Kvinnenes historier
Sytti prosent av teksten er de kvinnelige skuespillernes egne historier, forklarer regissøren og produsenten fra Dakh.

– De spiller ikke. De lever det. Når de gråter, er det på ekte, for dette er deres liv. Resultatet er en veldig sterk opplevelse. Men, som sagt, det er likevel et stykke som gir håp, sier Troitskyi
Dance Macabre har allerede blitt vist i Frankrike og Sveits. Dette blir norgespremieren. Stykket spilles på ukrainsk, men med engelsk teksting som en tydelig del av scenografien på bakteppet.
Bli med i bomberom
Fredag 26. august, inviterer Dakh og Det Norske Teatret dessuten til en verdenspremiere. Da kan publikum oppleve Bomb Shelter Night, fra elleve om kvelden til klokka seks lørdag morgen.
– Bomberommene er blitt del av det ukrainske hverdagslivet nå
— Regissør Vlad Troitskyi
Planen er å gjenskape litt av stemningen i et bomberom, gjennom natta. Det som starter som en hyggelig fest, blir snart noe annet når sirenen går, og publikum må rømme nedover i etasjene, sammen med ukrainske og norske skuespillere. I bomberommet kan mye skje.
– Bomberommene er blitt del av det ukrainske hverdagslivet nå. Det er en farlig, spesiell situasjon. Likevel går livet videre. Folk hjelper hverandre. Synger. Venter, venter, venter. Forteller historier. Noen triste og grusomme, andre varme og oppløftende, om kjærlighet, håp, glede, forklarer teaterregissør Troitskyi.
Mariupol-teatret
Inspirasjonen til Bomb Shelter Night kommer særlig fra teateret i Mariupol. Der samlet folk seg da russiske styrker invaderte byen. Rundt 600 mennesker ble drept, blant dem flere barn.
– Vi ser Mariupol som en kulturhovedstad i Ukraina. Nå er byen også blitt et symbol på motstand. Fordi modige mennesker der forsinket russerne så mye, fikk resten av landet mulighet til å forberede seg på nye angrep. Den ukrainske motstandsfestivalen, og alt arbeidet vi gjør i andre land, er også en måte å signalisere til folk i Mariupol at deres offer ikke er glemt, sier Andreii Palatnyi.
[ – Det blir jævlig tøft framover (+) ]
Igjen i Kyiv

Platnyi er produsent og kurator ved Dakh-teatret, og bor fortsatt i Kyiv. Der jobber han frivillig, og bidrar til Dakhs teaterstykker og -turneer. Den ukrainske motstandsfestivalen i Oslo blir den første gangen han får sett Dance Macabre live.
– Jeg er i stridsdyktig alder, men i kategori tre, som hittil ikke er kalt ut til å bære våpen. Det kan endre seg. Jeg er innrullert i det lokale byforsvaret i Kyiv. Men per nå tenker ukrainske styresmakter at arbeidet vi gjør som kunstnere som forteller verden om krigen, også har høy verdi som en del av landets forsvar, sier produsent Palatnyi.
Krig som hverdag
Kurator Andreii Palatnyi forteller mer om hverdagslivet i Kyiv, der han vanner plantene og mater husdyrene til alle som har flyktet, parallelt med å være med på å organisere ulike kulturtilbud for de mellom tjue og tretti prosentene av Kyivs befolkning – inkludert mange flyktninger fra andre deler av landet – som er i byen nå.
Det er et underlig liv. Men også med mye vakkert.
— Teaterprodusent Andreii Palatnyi
– Vi har strenge regler for portforbud. Størstedelen av økonomien er frosset. De fleste vanlige butikkene, restaurantene, kinoene og så videre er stengt. Deler av kollektivtransporten er oppe igjen, men med sterkt redusert tilbud. Stadig vekk går alarmen, og da stopper alt. Vi har lært oss å tyde hvor lang tid vi har på å finne ly, basert på typen alarm. Men avtaler og planer går hele tida i vasken. Plutselig blir det nye timer, en ny natt, i bomberommet. Det er et underlig liv. Men også med mye vakkert. Lyset i folks ansikt idet de yter motstand mot invasjonen. Frivilligheten. Man kjenner seg stolt. Folk er sterke, sier han.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen