Hvis Queen kan, kan Toto også

---

5

Konsert

Toto

Vulkan Live, Oslo

---

De sa en gang for ikke så veldig lenge siden at gruppas lange 40-års jubileumsturné skulle bli den siste, men det gikk ikke lenge før Toto var på veien igjen. Her er de på Vulkan Live, en ny festival på Nedre Foss i Oslo, tre kvelder med 5.000 mennesker på hver.

Midt i konserten tar Steve Lukather, en av gruppas grunnleggere, en pause fra musikken. Han minner om at det er 45 år siden Toto begynte nå, at mye har skjedd siden, ikke alt like godt, som at trommeslageren Jeff Porcaro «dro til himmelen» for 30 år siden. Sammen med tangentspilleren David Paich og sangeren Joseph Williams diskuterte han om de skulle fortsette, for å gjøre ære på alle som hadde gitt sitt for bandet. Kan Queen gjøre det, så kan vel Toto også få lov, sier jeg. Lukather takker alle de frammøtte for bekreftelsen på at det var en riktig avgjørelse. Så spiller de «Kingdom Of Desire» for Jeff Porcaro, så heavy som dette bandet blir. Lukather kommer med kveldens lengste gitarsolo her, men det er vel sånt mange er kommet for å høre.

Totos fanbase har forskjellige ønsker. Først kommer de sofistikerte kjennerne, som setter pris på samtlige musikalske finesser i den store sangboka. På den andre siden har vi de som bare er der for å høre «Africa» til slutt – kanskje til nød «Rosanna» også, men som ikke synes at «Hold The Line» er så kjent. Men det skal sies at responsen på alle gruppas 14 album har vært gjennomgående god i Norge, faktisk bedre enn i noen andre land.

[ Queen med full kraft på Telenor Arena ]

Toto er en institusjon i amerikansk popmusikk. Med medlemmer som ikke bare spilte her, men var høyt ettertraktede studiomusikere for mange av verdens største artister. Ei gruppe som kommer igjen og igjen, selv om de har vært med på det meste, og neppe gjør dette for noe annet enn moro skyld.

Steve Lukather sørger for kontinuiteten i Toto. Joseph Williams har vært med litt til og fra siden 1986. Men mange medlemmer er altså blitt borte i årens løp. Den nevnte medgrunnleggeren David Paich er siste mann ut. Han kommer tilfeldigvis med sitt første soloalbum dagen etter denne oslokonserten, “Forgotten Toys”, som med både Steve Lukather og Joseph Williams blant gjestene godt kan anbefales som et tilnærmet nytt album fra Toto.

[ Toto holder linja etter 40 år ]

Toto eksemplifiserer den behagelige delen av rocken fra 70- og 80-tallet, samtidig som de uheldigvis kom til å sette standarden for mye av det som skulle komme av puddelrock etterpå. Men det kan være fint å høre på dem likevel.

Konserten begynner ti minutter før oppsatt tid med den litt trauste «Orphan». Men «Hold The Line» er allerede andre låt. Med dette er den gode stemningen satt for resten av kvelden.

En overraskelse i besetningen denne kvelden er vikaren ved tangentene. Selveste Greg Phillinganes, som var en av 80-årenes mest ettertraktede studiomusikere, og Michael Jacksons høyt betrodde bandleder. Han var også med Eric Clapton på Kalvøya i 1986, da han fikk framføre sin «Behind The Mask» som solonummer. Her får han en lengre pianosolo tidlig på kvelden, litt umotivert, men den gir kanskje de eldre herrene en nødvendig pause.

«White Sister» rocker konserten inn i et nytt terreng. Lukather spiller flere gitarsoloer. «Georgy Porgy», fra det aller første albumet, kommer i nytt arrangement, der gruppa minner enda mer om Steely Dan enn på studioinnspillingen.

[ Alt om Øyafestivalen fra Dagsavisen ]

– Dere vet greia med dette bandet. En mengde sanger med jentenavn, sier Joseph Williams, og fortsetter med «Pamela». Og nå kommer en trommesolo fra Robert “Sput” Searight, ikke akkurat en ønskestund i en rockekonsert, men han gjør det over et opptak av den opprinnelige førstesangeren Bobby Kimball, som synger «I’ll Supply The Love» fra debutalbumet. Han forsøker også å mane fram James Brown, og kommer med en ydmyk anerkjennelse av at han ikke ville sittet der om ikke Jeff Porcaro døde for 30 år siden. Vi lar trommesoloen passere.

Toto fortsetter med et «deep cut» signert Kimball fra det samme første albumet, fine «You Are The Flower». Etterpå synger Lukather sin kraftballade «I Won’t Hold You Back». Her er flere minnestunder, som 40-årsjubileet for det bestselgende albumet «Toto IV», og «Waiting For Your Love».

«Home Of The Brave» blir konserten på sitt mest pompøse, en sånn sang Jim Steinman kunne laget for Meat Loaf. Og nå kommer det mest kuriøse innslaget: En versjon av «With A Little Help From My Friends». Kanskje fordi Steve Lukather har spilt i Ringo Starrs All Star Band i noen år? Men Toto gjør Joe Cocker-arrangementet av sangen, som ingen andre kan forventes å lykkes helt med. Dette er imidlertid begynnelsen på slutten.

Nå er det «Rosanna» for alt den er verdt, med en lang, leken Little Feat-aktig boogie som forlengelse. Et band som leker Steely Dan og Little Feat med bare en times mellomrom skal ha god tro på sine ferdigheter. Og det har vel Toto grunn til å ha.

– Er dere klare for DEN sangen nå, roper Steve Lukather. Og her kommer «Africa» til stor glede for de 5.000. DEN sangen som kommer igjen og igjen for å begeistre stadig nye generasjoner, selv om det må være lov å være litt lei den for oss som har måttet være med hele veien.

Toto skal få minst et ekstra poeng for ikke å ha spart noen av sine mest kjente sanger til ekstranummer. I stedet ble det fine «I Can’t Stop Loving You», der de mest romantiske rockefølelsene er til å ta og føle på. Dette ble den beste konserten med 80-tallsrock jeg har sett siden den første kvelden med Bon Jovi på Ullevaal for 14 år siden.