Bøker

Kjærlighet og raseri

Jan Grue gidder ikke lenger bare pirke i våre fordommer. I sin nye bok «Prøve og feile» viser han fram hverdagen til en småbarnsfar i rullestol. Det er ingen drømmedag.

---

ROMAN

Jan Grue

«Prøve og feile»

Gyldendal

---

Er vi virkelig så uhøflige, så likeglade, så hyklerske, så pinlig nedlatende overfor alle som ikke passer inn? Ja, ofte er vi det, viser Jan Grue i denne overskuddsromanen som tidvis kan få leseren til å rødme.

Jan Grue har hentet ut sitt litterære arsenal i høstens bok. Det er blitt en treffsikker, livgivende humoristisk, satirisk og slemt nådeløs roman.

En roman som vibrerer av skriveglede og kreativt overskudd

«Prøve og feile» er tredje og siste del i trilogien som åpnet i 2018 med «Jeg lever et liv som ligner deres», og fortsatte med fjorårets «Hvis jeg faller». Begge bøkene var biografiske og utmerket seg ved sin kloke, reflekterende skrivestil og tilnærming til et vanskelig emne. Jan Grue sitter i rullestol, han har den sjeldne sykdommen muskelatrofi. Han er forfatter og professor i språkvitenskap, gift og har et barn.

I sin nye bok har han valgt seg fiksjonen, og dermed større litterær frihet. Det er ingen tvil om at denne friheten har vært gnisten som har antent bålet. Fra første side er dette en roman som vibrerer av skriveglede og kreativt overskudd.

Prøve og feile

Den lener seg tydelig på forfatterens egen biografi. Hovedfortellingen handler om det unge paret Magne og Hannah, han sitter i rullestol, hun er funksjonsfrisk. De treffer hverandre og opplever en umiddelbar tenning og et fellesskap. Han er master i litteraturvitenskap, hun studerer psykologi. De gifter seg og får et lite barn, Thea. Magne hopper av litteraturen og får seg jobb i resepsjonen på Oslos største hotell, The Tower. Han blir en del av hotellets «Mangfoldsprogram». Beskrivelsen av denne jobben og hvordan han daglig kommer seg dit takket være Den offentlig transporttjenesten er bare en av romanens mange burleske og vellykkede satiriske innslag.

Dette er en kjærlighetsroman med en rekke litterære påbygg i form av stadig skiftende perspektiver gjennom valg av skriveformer. Tredjepersonfortellingen om det unge paret brytes opp av rapporter fra det offentlige, reisebrev og diskusjoner mellom de to bestevennene Magne og Snorre, begge rullestolbrukere. Så presenteres leseren for et satirisk TV-manus som elegant spiller på den populære serien «Helene sjekker inn» – hos Grue byttet ut med «Hilde sjekker ut».

Her med innslag av Vigdis fra en offentlig etat som skal vurdere familiens behov for hjelp. De mener selv de har behov for daglig hjelp, men blir tildelt to timer i uka ifølge et skriv fra det offentlige. Jan Grue får vist fram sin satiriske sjarm i dette innslaget. Mens en hissig debatt om medisinske nyvinninger – på en hagefest, gir forfatteren poeng for velsittende dialoger.

Alle innslagene er ikke like interessante, alle bidrar ikke nødvendigvis til en kvalitativ heving av romanen. Men de kan forsvares som «variasjoner over et tema». De bidrar til å fylle ut leserens forståelse av i hvilken grad «bildet» av den funksjonshemmede reflekteres i alt fra offentlige skriv til de enkleste hverdagslige handlinger. Hvordan vi vurderer mennesker i utsatte og sårbare livssituasjoner. Det er imponerende hvordan Jan Grue har klart å flette alt dette inn i en roman som oppleves så lettflytende og tilgjengelig.

Fortellingen om det unge paret med det første barnet er selve navnet i romanen. Tidvis byr den på stor og svart humoristisk underholdning. Men den forteller også om sårbarhet og hjelpeløshet i en hverdag der den ene parten hele tiden kommer til kort når det gjelder mestring av de enkleste oppgaver. Som når Magne må ta med seg søppelposen ut av huset for å kaste den. Da kan forfatteren Jan Grue i detalj fortelle hva denne enkle hverdagshandlingen krever av gjennomtenkt påpasselighet for at denne posen skal lande i den store konteineren: «alle steg utføres like forsiktig som om han tredde en synål».

Som leser blir man ganske svett

I en hverdag med et livskraftig barn som sover når det passer seg, og ikke når det passer foreldrene – vil ethvert forhold utsettes for påkjenninger. I dette forholdet etableres «livet i skyttergraven» mye raskere og tydeligere.

Et av romanens mest elleville scener er en beskrivelse av Magnes tur med rullestolen gjennom Oslos vintergater med et barn på fanget som har sterkt behov for bleieskift. Fordi Hannah er blitt syk og er havnet på legevakta må Magne trå til og hente Thea i barnehagen. Allerede her skjærer det seg fordi han kommer i siste minutt for henting. Thea trenger ny bleie, altså må han inn i en butikk å kjøpe bleier før han må finne et sted der det kan skiftes.

Som leser blir man ganske svett etter å ha kommet seg gjennom denne turen med rullestol på islagte fortau. Dette innslaget i romanen er spennende som en thriller. Alle de bitte små hindringene som sammenlagt blir til frustrasjoner, og kanskje et raseri som nesten ikke kan forklares: «det kommer fra alle steder, som kosmisk stråling. Det reflekteres og forsterkes i meg, men jeg har ingen steder å rette det heller, jeg bare stråler tilbake. Jeg er radioaktiv av raseri».

Alt raseri og alle hindringer til tross – det er smaken av den bittersøte kampen for kjærligheten som sitter sterkest i leserens minne.


Mer fra Dagsavisen