En solid polsk murstein

---

Roman

Olga Tokarczuk, oversatt til engelsk av Jennifer Croft

«The Books of Jacob»

Riverhead Books

---

Den internasjonale Bookerprisen i litteratur oversatt til engelsk deles ut torsdag kveld, i en seremoni som strømmes gratis på YouTube. Etter flere utvelgelsesrunder, står det nå mellom seks bøker av seks forfattere, skrevet på seks ulike språk: koreansk, japansk, hindi, spansk, norsk og polsk.

Norge representeres av Jon Fosses Septologien VI-VII: Eit nytt namn, alias A New Name i Damien Searls oversettelse.

[ Anmeldelse «Eit nytt namn»: «Verket er fullenda. Det er godt» (+) ]

Polen representeres av Olga Tokarczuk, og det verket Det svenska akademiet kalte hennes «magnum opus» da de tildelte henne Nobelprisen i litteratur for 2018. Nemlig boka som på polsk heter Księgi Jakubowe, på engelsk The Books of Jacob, eller Jakobbøkene.

«Magnum» betyr «stor» på latin. Og ja. Dette er et skikkelig storverk.

[ Ei fjortenårig jente dreper mora. For det blir hun selv drept (+) ]

Hovedtyngden av handlingen er lagt til 1700-tallet, i det som i dag er Polen og Ukraina, men vi er også innom en rekke fjerne og nære naboland. Her er horder av navngitte mennesker og steder, flere historiske forankringspunkt, mystikk og realisme og religion og filosofering, og en detaljrikdom som får hverdagslige småting til å boble og tyte og presse seg fram til de skinner og funkler i alle sprekker mellom Store Historiske Hendelser.

På tittelbladet oppsummerer Tokarczuk det selv, her i min lite elegante oversettelse fra engelsk til norsk: «Jakobbøkene. Eller: En fantastisk reise gjennom sju grenser, fem språk, og tre sentrale religioner, om man ikke regner med tre mindre sekter. Fortalt av de døde, supplert av forfatteren, understøttet av en rekke bøker, og hjulpet av fantasien, som er enhver persons største gave. Så de kloke har det nedtegnet, så mine likesinnede får noe å tenke over, legpersoner øker sin forståelse, og melankolske sjeler oppnår en smule fornøyelse».

Pjuh!

[ Glem Keanu Reeves i skinnfrakk. Lauren Groffs «Matrix» feirer kvinnelist og praktisk arbeid (+) ]

Formatet på undertittelen hermer den ordrike, barokke stilen som var standard for lærde artikler og bøker på 1700-tallet. Men varsler også det som skal komme. Nemlig et vell av ideer, tanker, temaer, folk og fe og fusk og fakta.

The Books of Jacob krever en tålmodig leser, som tåler stadige nye begynnelser, introduksjoner, tråder og sidesprang. Nye, fremmedartede navn, og plutselige forbindelser dem imellom. Eller ikke - noen episoder blir bare stående for seg selv og skinne, som en slags metakommentar til hovedfortellingen.

[ Det ender i en ellevill barnevognjakt. Burde egentlig denne fyren ha ansvar for et spebarn? (+) ]

Jacob i bokas tittel, han det først og fremst «handler om», dukker ikke opp før etter over hundre sider. Han er en karismatisk ung jøde, født inn i en tid der mange jøder ventet aktivt på Messias, frelseren, som ifølge ymse tegn var forventet å dukke opp veldig snart.

Vakre, veltalende Jacob finner seg fint til rette i rollen som Messias. Han står for en slags opp-ned-lære, der de gamle jødiske læretekstene, Talmud, forkastes, til fordel for seksuell løssluppenhet, fest og moro. Hans svar på antisemittismen som gjennomsyrer hele samfunnet, er pragmatisk tilpassing. Etter hvert konventerer Jacob til islam, og siden til katolisismen. Han er barnslig og tøysete, men også en streng despot, som søker og får makt over andre, inkludert flere statsoverhoder. Kun en kvinne ser ham for det han virkelig er.

Jacob har også en venn, Nahman, som er den som skriver ned mye av det kultlederen opplever. Han elsker Jacob, slik Judas elsket Jesus.

[ Edouard Louis fant et foto der moren så overraskende lykkelig ut. Det fikk ham til å skrive hennes historie (+) ]

Andre viktige stemmer i The Books of Jacob tilhører en katolsk landsbyprest, Chmielowski, som elsker bøker, og som drømmer om å skrive en bok som inneholder litt kunnskap om flest mulig temaer. Et leksikon, med andre ord, noe han også ender opp med å gjøre, som Polens første.

Presten Chmielowski brevveksler med en adelskvinne som skriver lyrikk, og som råder ham til å kutte ut latinen, og holde seg til polsk, «selv om det er mindre presist». Brevene dem imellom er noen av de varmeste, morsomste passasjene i boka, overstrødd med gullkorn og søte observarsjoner signert presten som føler seg mer hjemme blant boksider enn blant folk, og den eldre kvinnen med sitt travle liv.

En av bokas mange røde tråder, er diskusjonen rundt bøker, språk, skrivekunst, kunnskapssamling og kunnskapsformidling. «Om folk kunne lese de samme bøkene, kunne de leve i den samme verdenen», og dermed endelig virkelig forstå hverandre, tenker presten Chmielowski. Så enkelt er det selvsagt ikke. Samtidig har han jo et poeng.

[ «Årets beste så langt», skrev Dagsavisens anmelder om denne boka, om en tolk ved en menneskerettighetsdomstol (+) ]

Store deler av The Books of Jacob, fortelles dessuten av den gamle kona Yente, som ved et slags magisk uhell ble forhindret fra å dø da tiden egentlig var inne, og nå svever rundt i en mellomposisjon mellom liv og død, med tilgang til folks tanker, minner, drømmer, i tillegg til egne observasjoner. Hun ser hva som blir sagt og antatt, målt opp mot det som blir tenkt, følt, opplevd. De er ikke samme tingen. Skifter etter hvert form.

Kort oppsummert, er dette en bok om Livet. Hva vet vi om verden? Om hverandre? Om fortid og framtid og endring? Hvorfor blir noen ledere, og noen følgere. Hva er egentlig tidsånd? I det som siden skal bli Polen og Ukraina, lever utallige folkegrupper side om side. Polakker, jøder, tyskere, litauere, armenere, tyrkere og tyskere driver handel og giftes hit og dit, på tvers av språk og vilkårlige grenser. Men ikke på tvers av religion - den katolske presten Chmielowski er modig idet han i det hele tatt tør oppsøke en jødisk rabbi på leting etter bøker han kan lese og bruke i oppslagsverket sitt.

[ Syden blir aldri det samme for den som leser denne energibomba av en vennskapsroman fra Tenerife (+) ]

The Books of Jacob er altså en innføring i en flik av sentraleuropeisk historie generelt, og europeiske jøders historie spesielt. Som alltid i jødenes historie, vil det si en fortelling om undertrykking, utestenging, brutal vold og forfølgelse. Jødene får skylda når noe går galt, også når den katolske biskopen har spilt bort alle pengene sine og pantsatt bispestaven sin.

Der er dessuten store indre stridigheter mellom motstridende sekter og retninger blant jødene. Kommer Messias snart, eller er han allerede på plass? Er han av de laveste, mest fattigslige kår, som skrevet står, eller en rik og imponerende hærfører, som også skrevet står? Vanskelige spørsmål, ikke minst i et samfunn der nær all informasjon og alle nyheter reiser til fots, med skip og kamel og hestevogn, fra munn til munn som en slags hviskelek, og der kloke menn ikke alltid er så kloke som de gir seg ut for.

[ Flere kulturnyheter, anmeldelser og intervjuer om scenekunst, musikk, filmer, bøker, TV og kunst i Dagsavisens kulturseksjon ]

Apropos kloke menn, så er dette også en fortelling om kvinners liv, i og utenfor kulissene. Hos Tokarczuk er kvinnene ofte vel så klarsynte og kloke som mennene, og anerkjent som det. Men de har også kropp. Lenge før Jacob entrer banen, i en av bokas første scener, hører leseren om en adelskvinnes voldsomme menstruasjonsblødning, og hvordan den fører til enorme mengder ekstraarbeid for tjenerne, selvsagt også kvinner, som må vaske blod ut av klesplagg og sengetøy. Praktikaliteter, som livet er fylt av.

[ De må gjerne bli snekker. Men blir Henriette Steenstrups unger deprimerte, er det rett ut! Neida. Eller? (+) ]

Språkdiskusjon og menstruasjon. Kabbala og spillegjeld. Vær, sand, tørke og kulde. Lukta av gåsefett og gleden ved en ny bok. Våte sko og verkende tenner. Manglende selvinnsikt og brustne vennskap. Stort og smått, høyt og lavt, i ulike doser og ulikt tempo. Det er rikt, og spennende, men også en krevende roman Olga Tokarczuk har skrevet. Den krever tid, konsentrasjon, og tålmodighet.

Også fordi det rett og slett er en lang tekst: i min engelske pocketutgave er mange av de nær tusen sidene satt i bitteliten font, som skal skille romanfigurenes brev og opptegnelser fra den allvitende fortellerens løpende - eller kanskje heller hoppende - historie.

[ Ikke bestilt sommerferien ennå? Du har ennå tid - her er rådene (+) ]

Sammenlignet med det, blir Jon Fosses Septologien, med sine cirka 1250 sider fordelt på sju bøker i tre bind, nærmest enkel. Fosse skriver riktig nok uten punktum, i sin særmerkte repetitive stil, men byr på få personer, få navn, få steder, og svært konsist utvalg temaer: kunsten, religionen, livet slik det ble versus livet slik det kunne blitt.

Fosse har skrevet en luftigere tekst, med mer rom og pause, mens Olga Tokarczuk fyller på med mer av alt helt til det nærmest renner over. Skal man lese sin første Tokarczuk-bok, er nok Julia Wiedlochas eminente norske oversettelse av spenningsromanen Før plogen over de dødes knokler et enklere sted å begynne, om man ikke velger den mer løst sammensatte Løperne.

[ Prestepappaen lata som han begikk selvmord mens sønnen hørte på. Fy f (+) ]

Men i The Books of Jacob kan man leve desto lenger, både under og etter lesing.

Ifølge Tokarczuks norske forlag, er Julia Wiedlocha også igang med oversettelsen av Księgi Jakubowe. Boka forsvarer lett sin plass også i norske bokhyller, enten det blir den, Jon Fosses Bragepris- og Kritikerprisvinnende Septologien VI-VII: Eit anna namn, eller en av de fire andre kandidatene som får årets internasjonale Bookerpris.

De andre nominerte til Den internasjonale Bookerprisen 2022 er:

• Mieko Kawakami, Japan, for «Heaven»

[ Anmeldelse Heaven: En brutal mobbehistorie (+) ]

• Claudia Pineiro, Argentina, for «Elena Knows»
• Geetanjali Shree, India, for «Tomb of Sand»
• Bora Chung, Korea, for «Cursed Bunny»

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]