---
Roman
Halvard Hølleland
«Veien videre»
Gyldendal
---
Thor er på hytta. Det er sent på høsten, hytta pleier for lengst å være strengt for vinteren på denne tida av året. Med seg har han sin cirka halvt år gamle datter Alma. Hun våkner klokka fem. Altfor tidlig. Thor har vondt i ryggen. En mulig skiveutglidning. Dessuten vondt i hodet, etter litt for mange øl i går.
Thor, som er hovedpersonen i Halvard Høllelands andre roman, sliter.
Forståelig nok. Kun dager – eller noen korte uker? – har gått siden kona Jasmine døde i en trafikkulykke. Nå sitter et slags gjenferd av Jasmine på Thors skulder og kommenterer alt han gjør. I hvert fall det han ikke gjør godt nok. For mange våtservietter i stedet for skikkelige bad av babyen. For mye kiling i stedet for ordentlig trøsting når dattera er misfornøyd. For lite ditt og for ofte datt.
[ Trenger du lesetips? Her er ti fra Dagsavisens litteraturredaksjon (+) ]
Thor jobber på, men har det ikke bra. Ikke bra i det hele tatt. Han er lei seg, men også sinna, og redd. Fortsatt i sjokk, men i stedet for å bli igjen hjemme i Oslo for å snakke med noen om alt han tenker på og sliter med, har han valgt å rømme til det vinter-øde hyttefeltet ved Nevlunghavn med Alma. Han er redd for at politiet skal komme. Redd for å avsløres.
Men for hva, egentlig? Svaret rulles opp litt etter litt i «Veien videre». Det dreier seg om vold i nære relasjoner, og om psykisk sykdom som holdes hemmelig. Men kanskje ikke på den måten leseren først forventer. Det øker spenningen, ubehaget. Løgn og flukt er ikke varige løsninger. Eller?
Mye tyder på at Thor ikke har med seg den stødigste ballasten hjemmefra. Han er barn av foreldre som muligens er mer opptatt av å redde verden, i første omgang Afrika, enn av detaljomsorg for sin egen sønn. Thor vokser opp bak høye murer for privilegerte utlendinger i ymse afrikanske hovedsteder, og får klar beskjed om at han ikke har lov å klage på noe, han som er så heldig målt opp mot fattigfolket utenfor murene. Så hvorfor er han så sint? Guttens opprør blir møtt med kontant maktbruk. Foreldrene er fortsatt fraværende, stadig i transit mellom luksushoteller på sydhavsøyer og viktige FN-møter i New York.
Studietida i Australia er god. Men da de internasjonale vennene derfra drar tilbake til sine respektive hjemland, bestemmer også Thor seg for det samme. Han drar til Norge, til Oslo. Problemet er bare at Oslo ikke egentlig er hjemme. Blindern kan være et veldig ensomt sted, finner Thor kjapt ut.
Før Jasmine dukker opp. Hun ser ham, redder ham, bryr seg. Alt er perfekt. Lyst. Lett. Til det ikke er det lenger. For også Jasmine – dyktige, ærgjerrige, halvt pakistanske men fullt integrerte Jasmine – bærer på sitt. Kanskje er de ingen perfekt match likevel? Kanskje er hemmelighetene for mange, for tunge, til at forholdet orker å bære dem?
[ Leilighet som er bygget så krøkkete at det ikke er plass til seng? Det fins faktisk (+) ]
Men bordet fanger. Utad er de det perfekte par, og Thor er ikke den som gir opp. Ikke Jasmine heller.
Thor slår rot. De gifter seg. Drar på ferier. Når ikke det hjelper, går de i parterapi. Der får de beskjed om å peke ut veien videre. Thor og Jasmine prater flinkt og løsningsorientert og voksent med terapeuten. Men de lyver om det som betyr noe. Sier ikke noe om de virkelige problemene. Volden. Psykdommen. Til det er skammen for stor. Muligens også blindflekkene, både hans og hennes.
[ Syden blir aldri det samme for den som leser denne energibomba av en vennskapsroman fra Tenerife (+) ]
Den klare styrken i Halvar Høllelands «Veien videre», ligger i måten forfatteren tør holde igjen informasjon, før den bobler og putrer og tyter fram, dråpe for dråpe, fra en forteller – Thor – som det er vanskelig å vite om man helt kan stole på. Han er tross alt i sjokk, og hva har han egentlig gjort? Var bilulykken der Jasmine døde kanskje hans feil? Noe må da politiet vite, siden de etterforsker? Thors paranoia smitter. Ubehaget over at han, så tydelig skaket, har eneansvar for et spedbarn, er der fra starten.
Det er godt gjort av Halvor Hølleland å holde på uhyggen gjennom teksten, samtidig som mer og mer av bakteppet avdekkes, og aha-øyeblikkene blir flere. Vold i nære relasjoner utøves på mange vis. Skam er en sterk kraft. Taushet gir næring til begge, men kan lett føles som eneste mulige valg.
[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]
Det hele kulminerer i en panisk, skrekkfilmaktig flukt gjennom mørke stier, komplett med baby i barnevogn, og fysiske feller i skogen. Muligens i overkant dramatisk, og Hølleland har en litt overdreven hang til å beskrive hver eneste liten sti og stubb i Nevlunghavn, der hytta ligger. Gøy og etterrettelig for lokalkjente, men mindre interessant litterært – teksten hadde klart seg langt færre geografiske forankringspunkt.
Men det er mest pirk, i en roman der forfatteren lykkes i å etablerte en troverdig forteller, og å ta opp viktig tematikk fra en original vinkel.
Halvard Hølleland er tidligere stabssjef for Raymond Johansen, og nåværende statssekretær for kunnskapsminister Tonje Brenna. Det er å håpe at han har nok fri fra dagjobben til at han også rekker å skrive enda flere bøker.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
