Tøft fra Tenerife

---

Roman

Andrea Abreu oversatt av Øyunn Rishøi Hedemann

«Skydekke»

Aschehoug forlag

---

Det klart kjedeligste med denne boka, er tittelen. Bak det rimelig intetsigende «Skydekke» – romanens hovedpersoner ville uten tvil stemplet tittelen som «absolutt gørr» – skjuler det seg nemlig en skikkelig energibombe. Andrea Abreus fortelling om to jenter i det dirrende spennet midt mellom barn og barndom kan sammenlignes med Elena Ferrantes «Mi briljante venninne» eller Maria Navarro Skarangers «Alle utlendinger har lukka gardiner», men er først og fremst sitt eget, tragikomiske selv.

Romanens navnløse jeg-forteller og venninna hennes, den fryktløse Isora, vokser opp i en landsby en god del høydemeter over havet på kanariøya Tenerife. Året er 2005, og jentene er ti år, slik også forfatteren Andrea Abreu (f. 1995) var det samme år.

Riktig nok fins det noen feriehus i nærheten av der de bor, hus som leies ut til utlendinger og byfolk fra fastlandsspania, og som jeg-fortellerjenta av og til blir med mammaen sin å vaske ned for de fremmedartede turistene. Men stort sett er dette en versjon av Syden som turistene ikke ser, innhyllet i de evige tåkeskyene skapt av den slumrende vulkanen Teide.

[ Mer interessert i krim? Og fotball? Og quiz? Da er dette rett bok (+) ]

Abreus Tenerife er et sted der ungene går på sjølstyr fordi foreldrene er ved kysten og tjener penger for å vaske og rydde og slave for turistene, og besteforeldrene er for gamle og slitne til egentlig å følge så veldig nøye med. Eldstegenerasjonens hovedbidrag er kanarisk tradisjonskost, og ymse religiøse ritualer. Ellers kommer inntrykket av verden der ute mest fra såpeseriene på TVs glamorøse verden.

Jentene drømmer om et sånt liv.

I første omgang skulle de ønske at noen hadde tid og lyst å ta dem med på stranda. Men det skjer aldri, så de bader blant barnåler og dritt og døde insekter i bekken i avløpsrenna i stedet. Eventuelt i den litt eldre nabojentas grønnguggete, algeinfiserte oppblåsbasseng. På lengre sikt drømmer de om å bli voksne. Sånn på ekte. Pene og tynne og glattbarberte, som barbiedokkene. Eller TV-kjendisene. Da skal de komme seg langt bort, bare vent.

[ «Grøssende godt gjort», skriver Dagsavisens anmelder om det hun mener er en av årets klart beste bøker så langt (+) ]

Å være tynn er viktig. Alle er enige, bestemødrene også. Isora løser det med å stappe i seg, og så spy. «Som en katt. Ørrgh ørrgh og spyet velta ut i doskåla for å bli sugd ned i underjordsdypet av øya. Potetgull, ostepop, frensjfrais, sjokkokuler, vaffelkjeks, bagetter, sitronsmultringer, pikekyss, fanta, clipper, sevenøpp, ananas- og eplejus».

Jeg-fortelleren nøyer seg med å se på. Spiser det Isora sier hun må, når Isora er satt på diett og ikke har lov. Selv om det blir for mye, og verker i magen. «Skydekke» sier mye om kropp, om blikket på kroppen, om nedarvet kroppsforakt som gjør puberteten enda skumlere og vanskeligere enn den ville vært i en mindre patriarkalsk rigid kultur. Jenter skal være tynne og tilbakeholdne, gutter tøffe og pågående. Boksen er liten, det er lett å falle utenfor.

[ Blå-gründeren vokste opp med en voldelig og alkoholisert pappa – med pistol! Det har kostet. Men ikke i arbeidslivet (+) ]

Samtidig sprenger hormonene på. Hovedpersonen elsker Isora. Som ei venninne, som søstera hun ikke har, som noe mer? De kysser. Øver seg på å gni seg. Snakker om «snutter» og «snopper», selv om det etter hvert viser seg at Isora også kan andre, voksnere ord for sånt som har med «seksi ting» å gjøre.

Kropp og sex er spennende. Internett med MSN-chat fins på datakurset på kulturhuset nedi bakken. Isora bruker chatteprogrammet til å søke opp fremmede voksne på fastlandet. «Vi hadde ikke cam, men det hadde han. I den lille ruta [ …] dukka det opp en gigantisk snopp, som en pachanga med sjokoladefyll og masse sukker på. Den var lilla og full av blodårer. Jeg hadde aldri sett noe sånt, og Isora lo seg skakk, men jeg visste at hun egentlig var litt redd. Jeg prøvde å holde over skjermen og ba Isora plis få den vekk, for læreren hadde stoppa opp. // carlossion: likr u dn lille hore?»

Men da Isora tester ut grenser også utenfor skjermen, blir det vanskelig for jentene. For vennskapet. «Skydekke» viser hvor skjørt livet er når så mye ligger i knopp, og hvor brutalt, nesten voldelig, det oppleves når knoppene brister. Kropper – og hjerner – plutselig i utakt. Store svik. Ditto sinne. Og sorg.

[ Cornelius (17) har alt. Likevel får han plutselig angst. Det føles umulig å fortelle kompisene (+) ]

Nydelig fortalt, og eksepsjonelt godt oversatt

Alt nydelig fortalt, og eksepsjonelt godt oversatt av Øyunn Rishøi Hedemann. Hun ivaretar originaltekstens tiåring, hennes hjemmesnekra stavemåter av ting hun kanskje, eller kanskje ikke, helt har forstått. Assosiasjonssprangene og innenfraperspektivet.

«Skydekke» er dessuten en veldig morsom bok, full av absurditeter og humor som oppstår nettopp fordi fortelleren bare delvis fatter greia, og fordi Abreu har et skarpt blikk på landsbyens mange artige karakterer. Bøker fra Kanariøyene er det få av. At denne har tatt Europa med storm, er ingen overraskelse.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]