– Det er drivkraften i livet mitt, det. Skyld, skam og dårlig samvittighet.
Skuespiller og serieskaper Henriette Steenstrup (47) sitter på verandaen i det hvite trehuset sitt på Ullevål i Oslo og tar seg en sigg. Hun skulle egentlig smugrøyke før intervjuet, men rakk det ikke, så nå sitter hun der, tatt på fersken som en annen tenåring. Hun ler så ansiktet sprekker opp i en grimase, øynene knipes igjen, etterfulgt av en høy, kort lyd: Hah!
Hun vil helst ikke at jeg skal skrive det med røykinga, egentlig. Det er så irriterende med journalister som for eksempel skal beskrive at hun putter inn i en snus, som om det er et så skjellsettende bilde, liksom. Hun rekker å hisse seg opp litt, men så ler hun igjen.
– Jeg bare tuller.
[ Ella Marie: – Psykisk vold og destruktive relasjoner kan gjøre en kjempeavhengig (+) ]
Vi er ikke veldig langt fra Ullevål Hageby, og selv om det er hakket mindre snobbete enn der, kanskje, er det katalog-fint hjemme hos Steenstrup. Likevel: På pianoet står julepynt igjen fra desember. Hun finner fram en gul stol i metall til meg, mens hun har en diskusjon med seg selv om hvorvidt det er greit å sitte i skyggen selv om det er sol i dag. Hun er en sånn type som sitter på brygga mens de andre bader, forklarer hun. Tørt og skyggelagt, det er rett og slett det hun liker best – men er det OK for besøket?
Spørsmålene hennes er mange:
«Liker du kaffe?»
«Skal du ha en pute i stussen?»
«Kan jeg kjøre deg noe sted etterpå?»
«Det er nesten så jeg skulle ha bakt noe, eller?»
Det er vanskelig ikke å tenke på karakteren hennes, Pørni, der hun sitter, småstressa og bekymret for om alle har det bra. Kanskje er det ikke så rart at man får lyst til å sammenligne. Pernille «Pørni» Middelthon er jo tross alt en karakter Steenstrup både har skrevet og spiller selv: Tobarnsmoren som jobber i barnevernet og sjonglerer jobb, barn, kjærlighet og savnet etter søsteren.
– Journalister lurer ofte på det der, hvor like vi er, sier hun og flytter seg litt utålmodig i hagestolen.
– Ja. Dette er kanskje litt frekt, men man blir jo nysgjerrig på om eksmannen din ligner på eksmannen hennes, for eksempel?
Finn, den fraværende barnefaren til Pørni, som skriver utleverende virkelighetslitteratur om henne og stort sett kun tenker på seg selv – han er rett og slett ganske grusom.
– Ja, det er jo et litt frekt spørsmål. Eksen til Pørni ligner ikke på min, så har vi det ute av veien. Han kunne ikke vært mer ulik.
Men de dårlige knærne hennes og det småsære forholdet til bilen som en slags hytte, det har Pørni og Henriette til felles. Kanskje fordi hun ville skrive om nettopp det: Sannheten.
[ – Det ble konkludert med at jeg var rasist og antisemitt (+) ]
---
Henriette Steenstrup
- Komiker, skuespiller og manusforfatter
- Gift med Rune Assmann, har barna Ebba (15) og Billy (11) med eksmannen, Fridtjov Såheim
- Født 29. september 1974
- Har hatt en rekke roller i norske filmer og TV-serier
- Var med i humorprogrammet «Torsdag kveld fra Nydalen» (2009–2011)
- I 2021 fikk hun stor suksess som skaperen og hovedrolleinnehaveren av serien «Pørni»
---
Nå blir det bekymringsmelding
– Jeg ville skrive om en familie, sånn som familier er.
Steenstrup myser i sola. Det er midt på dagen, og Ebba (14), Billy (10) og Andreas (12) er på skolen. Mannen Rune er sikkert på jobb.
Hun ser tenkende ut i lufta, med blå, blanke øyne.
– En familie som er både og, liksom. Du kan bli sur på dem og heie på dem samtidig. En gjeng som kommuniserer som man gjør på ekte.
«Pørni» har fått en strålende mottakelse. Folk har elsket serien, streamet den rekordmye, og nå er de i full sving med tredje sesong. Forrige helg kunne Steenstrup ta med seg fire Gullruter: Beste dramaserie, beste skuespill, beste manus, beste klipp. Best, best, best.
Men det skulle en liten dytt til for å bli serieskaper, innrømmer hun. Ikke det at hun manglet selvtilliten, egentlig, hun har alltid vært litt sånn uredd.
– Torsdag kveld fra Nydalen? Jeg har ikke parodiert før, men OK, da gjør jeg det. Kommet til tredjeprøve på teaterhøgskolen? Det er klart jeg kommer inn – HALLO!
Likevel, dette var skriving. Og skriving har Henriette Steenstrup ordentlig respekt for. Kanskje det er derfor hun ikke klarer å kalle seg selv forfatter eller serieskaper uten å lage tullestemme.
– Jeg trengte nok at noen sa til meg: «Det burde du gjøre, Henriette.»
En ting visste hun i alle fall, og det var at hun ville unngå å skrive en serie som føltes funnet på, sånn som det ofte er på TV. At man tilfeldigvis og helt usannsynlig møter noen på gata eller at folk krangler på storslått vis med barna sine, sinte mødre som roper dramatisk: «Nå må du rydde rommet ditt, altså!»
– Jeg tror heller vi foreldre prøver å holde stemninga oppe, liksom.
Det er hun god på. Steenstrup kjører og henter. Hennes barn er kanskje skilsmissebarn, men det skal ikke stå på at boksehanskene ikke er på rett sted eller at bagen ikke blir kjørt dit de er. Det har hun nemlig lest at er verst for barn med skilte foreldre, å drasse med seg ting, så hun bestemte seg for å levere på det punktet.
– Noen vil vel si at jeg syr puter under armene på ungene mine. At en ungdom burde klare å hente noen greier selv. Men jeg tenker det er greit.
[ Slik vet du at du krysser grensene for uskyldig flørt (+) ]
Hun er typen som gjør en innsats og blir aller mest fornærmet hvis noen sier «kunne vi ikke bare gjort det litt enkelt, noen pølser eller noe», når hun har stelt i stand en marokkansk tapasbuffé.
Noen mener at karakteren hennes, Pørni, er en slags dørmatte, fordi hun sjelden sier ifra til ungene sine og tydelig jobber på høygir for at de rundt henne skal bli fornøyde. Steenstrup vet ikke om hun er helt enig i det.
– Det er helt vanlig å la seg tråkke på av ungene sine. Det tror jeg folk gjør daglig.
Hun ler, etterfulgt av et undrende blikk. Den neste setningen sier hun med trykk på hvert ord:
– Jeg mener at du skal tåle mye fra ungene dine, da.
Hun drar munnvikene til side, uten at det er et smil.
– Det betyr ikke at du ikke skal oppdra dem, men det er som Pørni sier i serien: Jeg kan klikke på småting, men hvis det er noe, så er jeg der.
Men Steenstrup kan bli sint, altså. Hun pleier å tulle med barna sine når kaoset tar litt overhånd.
– «Nå er det bra ingen så oss, dere», sier jeg, «eller så hadde det blitt bekymringsmelding!»
Drømmen om blokk
Steenstrup skjønte at hun ville bli skuespiller allerede i barnehagen. Bestevenninna hennes var den eldste datteren til Nils Ole Oftebro, som nå spiller den homofile pappaen til Pørni. Han som er irriterende nyforelska og smugspiser mye.
Hun husker at de fikk være med ham på jobb. Henriette og venninna satt under stolene på det lille, rare, fine Torshovteatret og så på Ellen Horn som spilte kul bokserdame med store øyne. Hun syntes det var så magisk, hvordan de voksne lo og tulla bak scenen. Men så kom lyset på, og forestillingen startet, som om de bare kunne skru på en knapp og plutselig være noen helt andre.
Steenstrup vokste opp i et OBOS-felt på Hovseter i Oslo, sammen med mamma, pappa og storesøster Kathinka. Det har gjort at hun har et romantisk forhold til blokk, nesten så hun kunne ha bytta bort det hvite katalog-huset mot en trappeoppgang og et rekkverk. Hun får latterkrampe når hun skal beskrive hva hun husker som så fantastisk.
– Det var vel Rusken-aksjon og sånt, da, at vi fikk en bolle etterpå. Frihet! At vi kunne sykle rundt, ringe på til hverandre.
Hun bryter ut i en tirade, nå har jo folk helt slutta å ringe på til hverandre.
– Du kan ikke si det til ungene dine lenger, «kan du ikke bare ringe på hos noen», nå er det full koordinering på SMS mødrene imellom.
Hun sukker. Frihet og granskog og blokk, det var fine greier.
Hun husker den grusomme lukta av torsk som absolutt skulle fosskokes i to timer, to ganger i uka. Den brune frottébadekåpen til moren som hang på badet, som Henriette gikk og snuste på fordi den luktet av parfymen hennes. Hvor kul hun syntes den fire år eldre søstera var, som nå jobber i barnevernet (sånn som Pørni – hun har hjulpet til med å rydde i manusene så det skal være troverdig jobbspråk).
Kathinka hadde fete venner og hørte på fet musikk, og Henriette så sånn opp til henne. Det gjør hun fortsatt.
– Jeg tror jeg har litt sånn lillesøster-syndrom. At jeg ikke har min egen smak. Søstera mi hadde bilde av Erik Solér på veggen, så da var det Erik Solér som var kjekk.
Og så var det foreldrene, da. Hun tenker lenge når hun skal beskrive dem.
– Faren min er veldig lærer.no, hvis du skjønner. Jeg tror til og med han hadde blazer med skinnlapper på albuene!
Hun ler høyt, tar en pause.
– Han var pedagog, da, det er det jeg mener. Man fikk en twist etter fem hundre meter på ski, liksom. Moren min ...
Steenstrup leter etter ordene.
– Mamma var ikke like pedagogisk, men veldig full av kjærlighet.
Fjeset hennes vrenger seg igjen.
– Åh nei, nå kommer hun til å si (hun lager tullestemme): «DU OVERDRIVER ALLTID NÅR DU SNAKKER OM OSS!»
---
Henriette Steenstrup sine fem favoritter
Sted: Hvasser.
Film: Umulig å svare på. Men hvis jeg må: Alle britiske filmer fra og med «Fire bryllup og en gravferd» ble laget (1994)
Bok: Romanene til Dag Johan Haugerud
Musikk: Nick Cave og Michael Kiwanuka er favoritter. Nå hører jeg også mye på About Damn Time med Lizzo. Årets sommerlåt!
Mat: Nesten alt unntatt suppe. Suppe er ikke middag.
---
Ikke en å forelske seg i
Hennes første kjærlighet? Martin i barnehagen. Henriette har henta kaffe, to barn står på den andre siden av gjerdet og glor.
De klinte og holdt på med alt mulig, hun og Martin, bytta klinkekuler. Hun mente de var sammen, han mente at de ikke var det.
– Da tror jeg at jeg slo han med en spade i hodet mens han huska. Sto sånn klar, bak han, sånn her:
Hun tar begge hendene over hodet og samler dem, som om hun er tilbake i gjerningsøyeblikket, mens hun mumler noe om at dette er en offentlig beklagelse til stakkars Martin. Det ble ikke så mye hell i kjærligheten senere heller. På ungdomsskolen satt hun i elevrådet og hadde seks minus i brilleglass. Var opptatt av å forhindre forsøpling.
– Det var ikke så lett å bli forelsket i meg.
Hun husker at det kom en gutt fra skolen som ringte på i blokka, han ville snakke med henne. «Fredrik spør på deg», hadde han sagt, og Henriette hadde blitt veldig glad og sagt ja med det samme.
– Og så var det tulle-spør. Det var veldig sårende.
Hva har jeg gjort for å fortjene dette?
Det skulle seks år og et sammenbrudd til for å komme inn på Teaterhøgskolen. Det hadde hun ikke sett for seg.
– Jeg tenkte bare: «Ja, ja, nå har jeg gått på Romerike Folkehøgskole, så da er det vel rett inn.»
På sjette forsøk hadde hun kommet til tredje og siste runde, og nå var hun sikker. Nå kom hun inn. Dette var hennes år. Hun hadde gått ned for å finne navnet sitt på lista de hengte opp. Med kroppen fylt av selvtillit begynte hun å lese fra toppen av lista. Navnet hennes glimret med sitt fravær.
– Jeg fysisk ramla sammen og lå og vred meg utenfor fontenen foran rådhuset. Jeg tenkte: «Nå er livet over.»
Hun lager kjempe-dramatisk, sutrete stemme.
– «Hvorfor kan ingen fortelle meg, hva har jeg gjort galt for å fortjene dette?!»
Steenstrup ler. Livet var ikke over, da. Men selv om hun kom inn året etterpå, noe hun mistenker var for at de var lei av at hun kom på audition, har karrieren vært en slags evig opptaksprøve. Sånn er det for alle, mener hun: Bransjen er litt som kanonball på barneskolen, man må tåle å bli valgt sist.
– Men nå er jeg ganske herda. Hvis jeg er på prøvefilming og ikke får den, tenker jeg bare: «Det valget har ingenting med meg å gjøre, og hun de valgte, var åpenbart et bedre valg.»
Nå har hun sittet i den rollen selv, å skulle velge og velge bort, under castingen til «Pørni». Det håndterer hun dårligere.
– Jeg får lyst til å gi jobben til alle.
Halvparten av livet
Steenstrup står inne på kjøkkenet og vasker opp kaffekoppene vi har drukket av, med raske bevegelser.
– Du skilte deg i 2016. Hvordan har det preget deg, tror du?
Hun snur seg.
– Jeg har en veldig bra pappa til barna mine, som er det eneste som egentlig betyr noe når du skiller deg. Dessuten er det mange som har mye vanskeligere skilsmisser enn det jeg hadde, sier hun og setter koppene tilbake i hylla. Hun lener seg tilbake på kjøkkenbenken med støtte fra håndflatene.
– Men en ting jeg ikke tenkte så mye over da vi gikk fra hverandre, er at jeg bare har barna halvparten av tida.
Det er ikke sånn at hun ikke koser seg uten dem. Hun lager tullestemme:
– Tvert imot. Men hvis noen har førtiårsdag den helgen jeg har dem, er det vanskelig å dra. Jeg har dem jo bare halve tida.
Livet er et slags puslespill nå, alt skal passe inn i skjemaet. Og ungene kommer først. Den egentlige planen var å kun fokusere på det der: Å være mamma alene. Men det spolerte en fryktelig kjekk mann ved navn Rune ganske greit, idet han kom deisende inn i livet hennes.
Florence Nightingale
Steenstrup slenger på seg ytterjakka og ektemann Runes caps med teksten «fight for the wild Salmon» (han liker å fiske, hun liker å bli med), pluss noen store, mørke solbriller. Hun skal til produksjonsselskapet sitt, Monster, de jobber med sesong tre av «Pørni» nå. Hun har vaska bilen, forteller hun, idet hun setter seg foran rattet. Ungene driver og maser om at den er så skitten hele tida.
Det er litt kø, hun trommer lett med fingrene på rattet. Hvis det var én ting hun kunne ha endra med seg selv, er det det at hun er så forbanna utålmodig.
– Rune, ja.
Henriette smiler. Hun var på vei til jobb, det smalt bak henne. Hun snudde seg og så en mann ligge nede i trikkeskinna.
– Jeg ble jeg litt Florence Nightingale-aktig, for jeg kjenner folk som har slått hodet på sykkel.
Hun løp bort til den ukjente mannen og ropte: «Herregud, går det bra?»
– Han spratt opp som en sprettball og sa (Henriette lager stemmen grov og lystig): «Her er det ingen problemer! Men jeg kjenner søstera di!»
Hun spør søstera si noen dager senere: «Hvem er det?»
Rune, ja, det het han, og han var visst skikkelig kul.
– Jeg tenkte ikke mer over det, egentlig, for jeg var ganske nyskilt og skulle være singel. Så jeg prøvde å gi ham bort til en venninne. Da teksta jeg og Rune masse, for han skulle på date med henne og sånt. Det var jo veldig gøy, for vi fikk masse interne vitser.
Hun følger med på veien, begge armene på rattet.
– Hva liker du med Rune?
Svaret kommer kjapt.
– For det første er han dritkjekk. Det er ikke lov å være opptatt av utseendet til folk, men han er det.
Hun ler.
Hun liker at han er så lett å ta med seg på fest, forteller hun. Så smart, klok, hundre prosent hel ved. Og at han gir henne veldig kompliserte bursdagsgaver med hemmelige koder om hva som er den egentlige gaven. Som da en Odd Karsten Tveit-bok om Midtøsten viste seg å være en ferietur.
– Tror du på skjebnen?
Steenstrup tenker.
– Nei. Men jeg tror på flaks. Jeg tror ikke han der hadde vært singel altfor lenge, for å si det sånn, så det var bra jeg kjørte på.
Rune er trebarnsfar, to av dem er voksne, en av dem bor sammen med dem. Å bli kjærester med hver sin familie, var utfordrende, og de søkte råd hos fagfolk.
– Vi var flinke i den elleville forelskelsen. Folk sa det til oss: «Dere må huske at ungene ikke er forelska, det er det dere som er.»
Henriette ler igjen.
– En sa: «Du må vente TO ÅR før du kan si ifra til kjæresten din sitt barn om noe.»
Livredd
– Jeg var ikke ko-ko etter å få barn.
Steenstrup har parkert i parkeringshuset under produksjonsselskapet.
– Men det var en overraskelse hvor sykt glad man blir i dem. Og hvor bekymra man blir.
Hun ser for seg katastrofescenarioer hele tida. Drukning, brann, bilulykke, flodbølger.
– Det er liv og død med barn, du tenker mye mer over det.
Hun har den samme drømmen om igjen og om igjen. Hun kjører langs en dam, barna er i baksetet, og bilen velter uti. Hun innser at hun ikke vet hvordan hun skal åpne vinduet. At det ikke er nok tid. Så slår det henne: Hvis hun skal redde noen, rekker hun bare å redde én.
– Hvem redder du?
Henriette gapskratter, men svarer ikke på spørsmålet. I stedet blir hun alvorlig igjen, setter blikket inn i en av garasjeveggene.
– Jeg er ikke ambisiøs på ungenes vegne, de må gjerne bli snekker og lykkelig, liksom. Vi trenger flere håndverkere. Bare de ikke begynner å slite med psykisk helse.
Hun grøsser av tanken.
– Det sier jeg til dem også: «Hvis du blir deprimert, er det rett ut!»
– Gjør du det?
Henriette ler.
– Nei.
Så kommer hun på noe, snur seg i bilsetet.
– Jeg var forresten redd før jeg fikk barn også. Thailand, for eksempel? Dit kommer jeg aldri til å dra. På grunn av tsunamien i TO-TUSEN-OG-FIRE!
Irriterende folk
Steenstrup må snart dra, hun skal møte noen i produksjonen på «Pørni». Hun kikker litt utålmodig ut mot parkeringsplassen mens hun tuller med at Dagsavisen var de eneste som ikke likte serien (den fikk terningkast fire) – så hun slutta å abonnere og vurderte å sende en sint mail til TV-anmelderen. Hun ruller på alle konsonantene når hun sier navnet hans. Det er ikke så lett å skjønne om hun bare tuller eller egentlig bærer litt nag.
[ Anmeldelse av «Pørni»: TV-vårens sjarmbombe ]
– Er du sånn som hisser deg lett opp?
Steenstrup sperrer opp øynene.
– Om jeg gjør, ja! Temperamentet mitt hviler under der, skjønner du.
Hun tar opp den røde leppestiften fra dashbordet og åpner speilet på passasjersiden.
– Er det noen du ikke liker?
Hun tenker seg om.
– Ikke liker? Altså, jeg kan være streng hvis folk er skikkelig dårlige i jobben sin. Da blir jeg irritert.
Det rekker ikke å komme et oppfølgingsspørsmål.
– Jeg må si at jeg hissa meg opp over justisministeren tidligere i år. Skal du liksom være sånn senterpartist? Det er skumlere enn noe.
Hun tar en kunstpause og lener seg tilbake i bilsetet.
– «Nå må vi høre mindre på ekspertene» – HALLO, vet du hvor lite folk hører på ekspertene, eller?
Steenstrup snakker så det spruter spytt.
– Det er jo helt middelalderen her ute i verden. Vi skal ikke høre noe mindre på ekspertene? Bare fordi noen av dem er fra Oslo? Du kan være med i «Kompani Lauritzen», men ikke tenke over hva du sier i media? Unnskyld meg, får du ikke noe PR-hjelp?
Hun trekker pusten.
– Sånn går jeg og snakker til meg selv, da. Men jeg skriver ikke leserinnlegg lenger.
– Lenger?
Hun ler sin høyeste og lengste latter til nå. Det er uvisst om hun skjønner at hun nettopp har avslørt en stor likhet mellom henne og «Pørni»:
Et glødende temperament.