Bøker

Édouard Lois’ skam og ømhet

Franske Édouard Louis skriver ømt om sin slitne mor, og fortsetter med det sitt politiske prosjekt: Å vise fram skadelig fattigdom og tyrannisk maskulinitet.

---

ROMAN

Édouard Louis

«En kvinnes frigjøring»

Oversatt av Helge Halmøy

Aschehoug

---

I «En kvinnes frigjøring» viser franske Édouard Louis (29) fram sin skam over egen mor, men også sin ømhet og sin stolthet. I en nøktern, stram prosa avdekker han fattigdommens ødeleggende virkning på enkeltmennesker og familiestrukturer.

Boka er en tynn flis på 128 sider, og kan betegnes som en pamflett snarere enn en roman. I alle fall om man forstår pamflett som en tekst som skal appellere til offentligheten. Sånn sett kan vårens bok leses som en utdyping eller fortsettelse av «Hvem drepte faren min « fra 2016, selv om Édouard Louis der hadde et tydeligere og skarpere politisk budskap.

«Hvem drepte faren min» var en direkte anklage mot franske politiske krefter som har sviktet arbeiderklassen og de fattige, og som derfor ifølge forfatteren indirekte var skyld i den underbetalte farens elendige liv. Etter at han ble skadet på arbeidsplassen som 35-åring overlevde han og familien på et budsjett som knapt holdt sulten fra døra. Her skal tilføyes at Louis har vært en sterk tilhenger av «de gule vestenes» opprør i Frankrike.

Forfatteren Édouard Louis landet med et brak i fransk litteratur, bare 22 år gammel, da han i 2014 debuterte med den selvbiografiske romanen «Farvel til Eddy Bellegeule». Oppvokst i en fattig familie i en landsby i Picardie, nord i landet, kunne han med autoritet vise fram et annet Frankrike, fortelle om mennesker som sjelden figurerte i litteraturen. Selv valgte han å bytte navn fra Eddy Bellegeule til Édouard Louis.

Klassereisen med dens mange omkostninger preger det han skriver. I høyeste grad også vårens lille roman der moren Monique er romanens «du». Hun som han i barndommen og ungdommen delvis skammet seg over, men også elsket. I boka forteller han om en dag i skolegården sammen med en venninne, da han ser en kvinne gå forbi. Venninnen spør om han kjenner henne. Nei, han aner ikke hvem hun er. Det er moren.

Édouard Louis bruker et nøkternt språk som holder moren og følelsene på avstand. Han prøver å se henne fra et «ikke-sønnlig» synspunkt. Noe han begrunner i teksten ved å understreke at han ikke ville være en sønn. Han ville være uavhengig, sin egen. Han skjønte tidlig at han var annerledes, han var «jentete», likte gutter og var i kraft av dette en outsider i et miljø der tradisjonelle maskuline egenskaper var viktige.

En kvinnes frigjøring

Samtidig oppdager han et bilde av henne som ung, der hun ser lykkelig og litt forførerisk ut. Det går opp for ham – som et sjokk – at hun en gang før han ble født hadde et annet og kanskje friere liv, et liv med drømmer. Han skriver om moren at hun i det 20 år lange ekteskapet med faren var et offer for «pengemangel og maskulinitetens tyranni.»

Édouard Lois anstrenger seg for å hente fram den unge Monique, den livsglade. Hun som drømte om å ta utdannelse som kokk, men endte i et tidlig ekteskap som 18-åring, på grunn av en uønsket graviditet. Et ekteskap hun kom seg ut av etter noen år, bare for å havne i et nytt etter kort tid. Uten jobb og utdannelse og med to barn å forsørge var løsningen å finne en ny mann. Denne nye mannen som hun først opplevde som annerledes, med egenskaper hun satte pris på, ble ganske snart som alle andre, altså vanlig. Det vil si, han oppholdt seg på kafé med kompisene hver kveld, og kom full hjem. Moren var innestengt med barn, vask og matlaging. Det er denne mannen som blir far til Edouard Louis, som etter hvert også får to yngre søsken.

I den avsluttende delen av romanen har moren klart å løsrive seg både fra ektemannen og landsbyen, men også denne gangen ved hjelp av en mann – fra Paris. I storbyen får hun et nytt liv, og et nytt forhold til sønnen som ikke bare er blitt forfatter, men også har forlatt den klassen han kom fra.

Romanen er ikke usedvanlig eller spesiell i litterær forstand. Men den knappe stilen, med de få, men likevel avslørende, situasjonsbeskrivelsene, etterlater et skarpt bilde av et innestengt kvinneliv, der livsgleden er fraværende.

Édouard Louis står i spagat mellom to verdener også i denne boka. Han tenker med avsky og skam på fattigdommen, volden og trangheten i miljøet der han vokste opp, men klarer å se mekanismene og strukturene bak elendigheten og snu sin egen skam til ømhet for menneskene som lever under disse vilkårene.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen


Mer fra Dagsavisen