Knallsterkt om en knust barndom

---

Selvbiografi

Martin Eia-Revheim

«Å sette sammen bitene»

Cappelen Damm

---

«Jeg skal skyte meg, sa pappa, helt plutselig [ …] Jeg orker ikke mer, skreik han. Han satt med våpenet i hånda, en Colt 9mm. Pappa var major i militæret og feltprest. Han fikk ha pistol hjemme. En pappa med våpen, det skulle gi trygghet: Ingen er så trygg i fare».

Martin Eia-Revheim er elleve år, faren er 38.

Det neste den nå voksne Martin husker, er at faren låser seg inne på kontoret. Han står utenfor den tynne døra, trygler og ber om at pappa må åpne. Døra er tynn, han hører lett gjennom den. Et klikk. Det betyr at kula ligger klar i pistolløpet. Så et skudd. Piping i ørene. Lukta av røyk. En kropp som glir langs døra og faller i gulvet. Sitt eget skrik, langtrukkent.

Så latter. «Han lo så han hiksta. Kruttrøyk og latter. Han hadde lurt meg, det var bare en selvmordsspøk».

Akkurat der, kun tolv sider inn, må jeg ta en pause i lesingen av Martin Eia-Revheims selvbiografiske debutbok, «Å sette sammen bitene». Jeg er rysta. Opprørt. Fy f. For en drittsekk! Hva i helsike er det som driver folk som behandler andre – sitt eget barn! – på den måten? I hvilket univers kan det der passere som en god spøk?!

[ – Om Ukraina faller, hva er neste land? spør denne latviske forfatteren (+) ]

Ikke i noen, er det selvsagte svaret. Martin Eia-Revheims bok skildrer en voldelig, utrygg oppvekst, med en manipulerende og alkoholisert far. Han er aldri trygg. Ikke moren heller. «Pappa lærte meg straffens blikk».

Utad fungerer faren fint, i hvert fall så lenge han er rimelig ung, og klarer å holde det økende alkoholmisbruket under en viss kontroll. Han er en prest som lever det han lærer, som henger med drankere og syndere. Sjømannsprest i Brasil og i København, fengselsprest på Ullersmo. Musikalsk, intelligent, sammensatt. En karismatisk menneskefisker.

«Pappa lærte meg straffens blikk»

—  Martin Eia-Revheim i «Å sette sammen bitene»

Hjemme er det mørkere. «Jeg husker ingenting fra resten av den dagen», skriver Eia-Revheim om selvmordsspøken. «Og ingenting fra den neste dagen, heller – bortsett fra den store klumpen i halsen da det ringte ut til friminutt og jeg som så ofte ellers sørga for å være sistemann ut av klasserommet. På vei ut kunne jeg ha sagt: Jeg trenger hjelp. Vi trenger hjelp. Pappa drikker. Pappa slår» .

Men han sier ikke noe. Ikke da.

Men senere, i terapi. Som attenåring blir Martin innlagt på en psykiatrisk klinikk. I fire år, fra han er nitten til tjuetre, bor han på en institusjon. Han medisineres tungt, men får også noen å snakke med. Flere tiår senere, idet han skriver boka, er Martin Eia-Revheim skikkelig dreven innen mye av det som tilbys av behandling i norsk psykiatri.

[ Cornelius (17) har alt. Likevel får han plutselig angst. Det føles umulig å fortelle kompisene (+) ]

Bak seg har han en lang karriere som selvskader. Fra første forsøk som tolvåring, føler han at det hjelper. Gir ro. Likevel klarer han å slutte. Han har prøvd å ta sitt eget liv, flere ganger. Aldri som på film, rolig og verdig, i vakkert sepialys. «Mine selvmordsforsøk var aldri poetiske» bare desperate og plutselige, bråkete og kaotiske. Også det er kilde til skam. Han klarer ikke engang å ta sitt eget liv.

«Når jeg er innlagt», innleder han teksten. Ikke da, men gjentakelsens når. Han siterer fra sin egen journal, utdrag som viser hvordan psykiatere og andre behandlere oppsummerer livssituasjonen hans. Forteller også tilsynelatende åpent fra selve terapirommet, oppsummerende parafraser over diskusjoner han har hatt med psykologer, psykiatere, og andre profesjonelle som med ulikt hell prøver å hjelpe.

[ Veldig mange psykologer er selv skada mennesker, tror Alex Michaelides, som skriver om terapeuter og terapi i thrillerne «Den tause pasienten» og «Jomfruene» ]

«Å sette bitene sammen» er en fortelling om en ødelagt barndom. Men det er også en fortelling om et hjelpeapparat som i det minste forsøker, selv om det mye tidligere burde forstått hvor galt det var fatt hjemme hos unge Martin.

[ TIX: – Nå er jeg helten til barn som ikke har venner, liksom (+) ]

Boka er dessuten et kjærlighetsbrev til en mor som nok er hovedgrunnen til at det ikke gikk mye verre med sønnen, selv om hun ikke klarte å beskytte ham nok. Martin har «normale reaksjoner på unormale hendelser», oppsummerer en terapeut. Martin sitter i samme stund og lurer på om terapeuten liker ham. Om han framstår som smart. Om metaforene hans holder mål.

Han er god med ord. Har, gjennom tiår med terapi, arbeidet seg fram til en portefølje av fint gjennomredigerte historier han ofte forteller. Samtidig forstår han at det fint går an å gjemme seg bak slike vektige, liksom livsoppsummerende anekdoter. «Jeg kan forstå at historien virker voldsom, prest med pistol, men er oppveksten min en forklaring på alt som har gått galt?» , spør han. Det er et allmenngyldig spørsmål, uavhengig av bakgrunn. Kan livet kokes ned til noen få, skjellsettende øyeblikk? Hvilke livserfaringer tar vi med oss? Kan vi i det hele tatt velge? Velge bort?

[ Putin har for vane å kaste motstanderne sine i fengsel. Kira Jarmysj har skrevet bok om livet på kvinnecella (+) ]

Skam gjør ikke stum, ikke for ham. «Jeg prater og prater, men det er ikke ordene jeg trenger for å bli bedre. Jeg trenger ordene for å holde ting på avstand, holde meg oppe, her og nå». Terapeuten utfordrer ham. Hva er skam? Hva skjer når han tier? Hva føler han nå? Nå? Hva med nå? Han blir stressa. Sammenligner det med å lime sammen små skår til en vase, bare for å oppdage at bitene ikke passer sammen. Vil så gjerne være en flink og interessant pasient, motivert og forberedt. Pøser på med historier. Bilder. De er gode. Ofte sjokkerende. Men ikke alltid like nyttige.

For fasit er også at «det gikk bra» – faktisk godt over snittet bra – med Martin Eia-Revheim, målt opp mot samtlige av samfunnets standard suksesskriterier. Han er gift, far til tre barn, og i full jobb. Ikke noen tullejobb, heller, men ansatt i Sparebankstiftelsen DNB som hussjef for kulturhuset Sentralen i Oslo. En sjefsjobb.

«Norsk forretningsmann og gründer» står det på fyrens Wikipedia-side – ja, for han har sin egen Wiki-oppførsel – før merittene ramses opp: Sammen med en kompis, grunnla han i 1998 jazzklubben Blå, som kjapt havna på listene over ikke bare Norges, eller Europas, men Verdens beste jazzklubber. Han har vært leder for Kongsberg Jazzfestival, orkesterleder for Kringkastingsorkesteret, direktør i Stiftelsen Norsk musikkinformasjon, og jurymedlem for Spellemannprisen. Blant annet.

[ – Jeg gikk ikke på videregående. Jeg gikk til psykolog, sier Elin Ørjasæter. Men sosialist ble hun aldri (+) ]

I Dagsavisens bildearkiv er han godt representert, for eksempel på en fotoserie sammen med daværende kulturminister Linda Helleland. I selvbiografiens takkeliste ramser han opp flere kjendiser og kulturtryner enn gjennomsnittspersonen har møtt, langt mindre kjenner. Martin Eia-Revheim er en mann med nettverk. En ekte samfunnsstøtte, målt med yrkeslivets målestokk.

Det er «bare» privat det butter. Et evig tankekjør. Selvforakt. Skam over at barna må vokse opp med en far som plutselig trekker seg tilbake, at kona er gift med en mann som sliter. «Det jeg ønsker meg, er å få minska avstanden mellom den private og den profesjonelle versjonen av meg selv».

[ Morfaren hans ble kalt ond fordi han var nazist. Det ville Peter motbevise (+) ]

Alle elsker en god løvetannhistorie. Martin Eia-Revheim viser hva det har kostet den skjøre blomsten å bryte seg gjennom asfalten. Det er modig. Velskrevet. Godt utporsjonert, som tekst. Han har lyktes i å bruke de sjokkerende fortellingene, som den med selvmordsspøken, til å si noe og bli noe mer, noe utover det sosialpornografisk grafsende. Refleksjonene hans rundt norsk psykiatri generelt, og samtaleterapi spesielt, er interessante. Påminnelser om at et vellykka ytre kan skjule et skjørt indre, vil alltid trenges i samfunnet.

[ Ingeborg Senneset: – Jeg har det ikke bra når jeg ikke får bekreftelse på det jeg gjør (+) ]

«Min historie om vold, skam og reparasjon», er bokas undertittel. Det er en god oppsummering. Selvbiografien er også utstyrt med etterordet «Hva kan vi lære av Martin?» , skrevet av Mari Kjølseth Bræin. Hun er psykologspesialist og faglig leder ved Senter for stress og traumepsykolog.

Svaret på spørsmålet hun stiller, er blant annet at Eia-Revheims historie dessverre ikke er unik. Hjelpeapparatet fanger ikke alltid opp foreldres omsorgssvikt. Barn er uendelig lojale mot foreldrene. Det fins ingen enkle måter å reparere en ødelagt barndom. Men det kan hjelpe at flest mulig vet at skadde barn – og voksne – finnes. Der kan «Å sette sammen bitene» gjøre en god jobb.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]