Anmeldelse Mieko Kawakami, «Heaven»: Brutal mobbehistorie

Roman

Mieko Kawakami

«Heaven»

Oversatt av Magne Tørring

Solum Bokvennen forlag

Om noen har kommet i skade for å glemme hvor grusomme mennesker generelt, og tenåringer spesielt, faktisk er i stand til å være mot hverandre, vil denne skarpe japanske romanen fungere som en effektiv påminnelse.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Tross romantittelen «Heaven», er det nemlig lite paradisisk med situasjonen jeg-fortelleren i japanske Mieko Kawakamis andre roman på norsk, etter «Pupper og egg» (2008, oversatt 2013), befinner seg i.

[ – Det er stor interesse for japansk litteratur i Norge, sier redaktøren av «Knakketiknakk», og nevner blant andre Mieko Kawakami. Samt Haruki Murakami, så klart ]

Fortelleren er fjorten år, og fordi han skjeler, kalles han bare Skeivøye. På skolen utsettes han jevnlig for brutal, voldelig mobbing av en guttegjeng. De knebler, bakbinder, dytter, sparker og slår – men passer godt på å unngå å lage synlige sår og skader.

Gutten lever i evig frykt. Han forteller ingen om mobbingen, verken lærere eller foreldre. Venner har han ikke. Pappa er stort sett fraværende, på jobb, og guttens stemor er av den tause, kalde typen. På TV ser de nyheten om at en ungdom har tatt sitt eget liv på grunn av mobbing – men fjortenåringen forholder seg like taus.

[ Samuel blir mobba og slått på internatskolen. Lærerne deltar. Slik bør det være, mente myndighetene ]

Da han en dag finner en sammenbrettet lapp i pennalet sitt, med budskapet «Du er som meg», regner han med at det er mobberne som står bak. Da det begynner å dukke opp flere beskjeder med samme håndskrift, med korte spørsmål av typen «Hva drev du med da det begynte å regne i dag», blir han enda mer redd og forvirra.

Men også nysgjerrig, og «fylt av et øyeblikks ro midt i all uroen». Da brevskriveren ber om å møtes, stiller han opp. Skrekkslagen, men nysgjerrig.

[ «Jeg tror alle er ensomme», sier Haromi Kawakami, kjent for «Merkelig vær i Tokyo». Tross etternavnet er hun ikke i slekt med Mieko ]

Det er Kojima som har skrevet brevene. Hun er klassens andre mobbeoffer, tyrannisert av jentene fordi hun er uvasket og ustelt, og går i skitten skoleuniform. Hun virker fattig.

Forsiktig utvikler de to et slags vennskap. På skolen opprettholder de avstand, men korrespondansen fortsetter, og en gang imellom møtes de etter skoletid. De prøver å forstå mobbingen. «Tror du», spør Kojima, «at hvis vi også slutter å snakke, hvis vi aldri sier ifra samme hva som skjer med oss, at vi også kan bli til ting en gang, på ordentlig?» Gutten aner ikke hva han skal svare. Kojima konkluderer selv, «at samme hvor mye vi later som vi er ting, kommer folk aldri til å la oss være i fred».

[ Vennskap er viktig også i denne veldig «amerikanske» romanen – skrevet av en mann med så belastet etternavn at han måtte låne et nytt av John Irving (+) ]

Hun har bestemt seg for å finne mening i mobbingen. «Kanskje er vi svake, men svakheten er viktig […] Vi vet hva som betyr noe, og hva som ikke gjør det», mener hun, og hevder at de tar et aktivt valg idet de kun tar imot volden, uten motstand. Det gir dem en innsikt medelevene ennå mangler. Svakhet er vakkert, mener Kojima, og røper hvorfor hun har sluttet å stelle seg.

Mieko Kawakami holder hardt fast i tenåringens umodne perspektiv på alt som skjer.

Gutten mistenker at Kojima prøver å «hjelpe meg mot lyset». Men han tenker på selvmord. Etter en spesielt grusom voldsepisode, der han ender i en svær blodpøl, må han på legevakta. Det verste er imidlertid at Kojima var vitne til volden. Etter det sliter han med å forholde seg til henne, selv om hun fortsatt idoliserer ham på grunn av skjelingen, som hun tolker som et tegn på at han er utvalgt til svakhet og tilhørende innsikt.

[ Alt henger sammen med alt, og denne boka gir noen eksempler på hvordan (+) ]

Enda vondere gjør det å få en av mobberne i tale, og bli fortalt at han bare er et helt tilfeldig offer for dem – den de tyr til når begjæret etter å utøve vold inntreffer. Mobberen har ikke dårlig samvittighet for mobbinga, han gjør jo bare det han har lyst til.

«Ingenting har noen årsak, skjønner du ikke? Folk gjør bare det de vil. Plutselig kjenner de et begjær, ikke sant? Og begjæret er verken rett eller galt i seg sjøl […] Når det kommer til stykket, lever vi i forskjellige virkeligheter, alle sammen. […] Det fins ikke noen sammenheng mellom det du vil ha, og det virkeligheten gir deg», lyder mobberens nihilistiske livsanskuelse – i kontrast til Kojimas buddhist-aktige ideer om at livet er smerte, og smerte gir innsikt.

Trist, absolutt, men også med en liten kime lys i det hele

Det hele er for vanskelig å forstå, for en fjortenåring. Noe av det som gjør «Heaven» spesiell, er måten Mieko Kawakami holder hardt fast i tenåringens umodne perspektiv på alt som skjer. Ungdommens maktesløshet og manglende oversikt, den voldsomme ensomheten utenforskap fører til. Selv vennskap er vanskelig, når man mangler makt og posisjon.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

«Heaven» utforsker valg versus tilfeldigheter. Lar både mobberen og Kojima snakke ut, men portretterer dem begge slik at deres respektive livsanskuelser stilles i dårlig lys, selv om de filtreres gjennom fortellerens bokstavelig talt begrensede blikk.

Trist, absolutt, men også med en liten kime lys i det hele. Her er tilløp til en lykkelig slutt, en nydelig feiring av sansene, et spakt håp for en vei framover for vår unge helt, fortelleren. «Folk er alltid i forandring», mener en av de voksne han møter – kanskje tok både mobberen og Kojima feil.