Før det smeller

Jeg er en av mange som har slitt psykisk i ungdomsårene. Da jeg ble dårlig som trettenåring, tok det fire år før jeg oppsøkte hjelp. Jeg hadde et bilde av at psykisk syke som svake og «gale» mennesker.

Lite visste jeg at en av fire vil oppleve psykiske plager i løpet av livet.

Jeg sluttet å møte opp på skolen. Livet ble en kamp om å skjule alt. Til hvilken pris? Jo, ensomhet, tomhet og overspising. Maten ble min gode venn, og det er jo ikke noe rart. Jeg hadde ikke trening i å fortelle om hvordan jeg faktisk hadde det.

Kanskje er det trening vi som samfunn må bli flinkere til? Trene på å fortelle hvordan vi faktisk har det, i stedet for å skjule mer, spise mer, drikke mer, jobbe mer.

Vi trenger mer språk for det vonde.

Mer åpenhet og kunnskap kan avkle fordommer om personer med psykiske plager. For om jeg ikke hadde vokst opp med stemmer som fortalte at min depresjon er noe man skal skamme seg over, hadde jeg søkt hjelp tidligere.

At mennesker ikke oppsøker hjelp, og heller ikke blir plukket opp av systemet, kan ha alvorlige konsekvenser, både for enkeltmennesket og samfunnet vårt. Denne høsten har vi vitnet to alvorlige angrep på åpne gater, av mennesker som ikke har fått den oppfølgingen de burde.

På 20 år er antallet sengeplasser i psykiatrien halvert, samtidig som flere blir dømt til psykisk helsevern. Det presser ut andre pasienter, og kan i verste fall gi hjelp altfor seint. Sånn kan vi ikke ha det.

Det er helt avgjørende at fagpersoner kommer inn i bildet så fort et individ viser tegn på alvorlige psykiske plager, men også at man starter en riktig behandling så fort som mulig. Vi vet at tidlig behandling vil føre til kortere sykdomsperiode, og vi vet at dagens helsepersonell må prioritere hvem som skal få sengeplasser.

Det er heller ikke nødvendigvis slik at den som skriker mest er den som trenger hjelpen aller mest. Den som trenger hjelpen kan være en som lenge har ønsket å ende livet sitt, og ikke har krefter til å skrike etter hjelp.

Det kan være en barndomsvenn, en nabo, eller oss selv som trenger den hjelpen.

Kombinasjonen psykose, rus og vold har etter hvert blitt en helt vanlig problemstilling hos de pasientene som tvangsinnlegges i psykiatrien, enten det nå dreier seg om akuttpsykiatriske mottak eller sikkerhetspsykiatriske sengeposter. At denne pasientgruppen kan være svært ressurskrevende å behandle, bør ikke overraske noen.

I utgangspunktet skal alle pasienter før eller siden skrives ut fra sykehusene og tilbakeføres til samfunnet. Etter utskrivelsen handler lovverket mer om å sikre pasientens privatliv, enn å ivareta samfunnsvernet, noe jeg mener er svært alvorlig, ettersom konsekvensene kan være fatale.

Det er åpenbart at samfunnets manglende håndtering av atferdforstyrrede, truende og farlige mennesker vil føre til flere drap i fremtiden. Bare de siste årene har tvangsinnleggelser økt, skriver Dagens Medisin, samtidig som at staten halverer sengeplasser. Tallene går ikke opp, og jeg er redd for at flere liv må gå tapt før vi satser mer på psykisk syke.

Når skyldspørsmål og tilregnelighet skal avgjøres, bør den psykiske lidelsen likevel være den faktoren som veier tyngst. For hadde psykosen blitt oppdaget og behandlet av helsevesenet, hadde drapene mest sannsynlig ikke skjedd.

På en annen side må fagpersoner og sakkyndige avgjøre om en trenger tvungen behandling.

For i enkelte tilfeller er tvang å bry seg. For min del ble det min mor som tvang meg til å oppsøke hjelp, etter at jeg hadde skjult alt i fire år, og da jeg først oppsøkte hjelp, så turte jeg å lene meg mot frykten i stedet for å behandle den som en skikkelig fiende. På sosiale medier og blant venner hadde jeg skjult mine psykiske plager. Ungdomsårene mine gikk i å blokkere relasjoner, virke suksessfull på sosiale medier, få toppkarakterer på skolen og være en solstråle på skolen.

Enkelte omtales som «tikkende bomber». Så hvorfor hørte ingen «tikkene» før det smalt?

Selv om vi på et samfunnsnivå har blitt flinkere til å prate om psykisk helse, betyr ikke det at vi har blitt flinkere til å ta vare på hverandre. Å spørre, lytte og snakke med de vi er bekymret for.

De aller fleste drapene som begås av psykisk syke er selvdrap. Bare i fjor var det 640 personer som tok sitt eget liv. I tillegg er det slik at omtrent alle drapsmenn som er utilregnelige eller psykisk syke har bedt om hjelp før drapet begås.

Her må helsevesenet være flinkere å fange opp og forebygge. Det er faktisk livsviktig.