Du vet den leken hvor noen står bak deg, og du skal falle bakover mot dem? Den som handler om tillit? Å fortelle unge, sårbare mennesker at «det bare er å si ifra når de har det vanskelig», er det samme som å be dem skyte fart bakover, men ikke stå der for å ta imot.
Halvparten av oss vil få en psykisk helseplage i løpet av livet. Med andre ord: Det er vanlig å slite psykisk.
Selv opplevde jeg en spesielt krevende periode som tenåring. Da det var på sitt verste, ringte jeg legevakta i byen jeg bodde, og ba dem hjelpe meg. Jeg var ung og veldig redd. Jeg hadde ikke sagt det til noen, hvor ille ting hadde blitt. Men alle rundt meg snakket jo om det, bestandig, at man skulle be om hjelp. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg at skulle skje.
Men jeg var ikke forberedt på ingenting.
[ Etter 24 år i taushet om min mors selvmord bestemte jeg meg for å prøve åpenhet ]
«Du kan komme om to uker, til en samtale med en lege».
To uker? En samtale? Jeg møtte aldri opp. Det tok lang tid før jeg turte å si det til noen igjen. Men jeg fikk hjelp. Tre år etterpå, da jeg var frisk nok til å kare meg til den.
Å ikke få hjelp, eller få den lenge etterpå, er veldig vanlig.
Med mindre du har råd til å betale tusen kroner for femti minutter med terapi, er ventetida hos de fleste psykologer i dag på rundt 30 uker. Og for å i det hele tatt komme på den ventelisten, er det en haug av ting du må ha overskudd til. Dra til fastlegen og fortelle hva du sliter med. Få henvisning til psykolog av fastlegen – og en liste over avtalespesialister i din bydel. Så må du ringte rundt til dem (lista er lang) og legge igjen telefonsvarer til fremmede om hvorfor du sliter.
Det sier seg selv at en som strever psykisk ikke har stor sjanse til å orke eller tørre noen av disse tingene, når situasjonen er på sitt verste.
Når man ikke har et lavterskeltilbud for å forebygge blant annet depresjon, skulle man i det minste tro at det finnes et godt system for akutte situasjoner. Mennesker som ikke orker å leve lenger. En enkel telefonsamtale, og så hjelp. Et apparat som blir satt i gang, som vi er så vant med ellers, når det feiler oss noe fysisk. Realiteten er at veldig mange opplever at det ikke skjer noen ting.
Men det føles ikke som det er lov å si høyt.
---
Trenger du noen å snakke med?
Kirkens SOS: 22 40 00 40 eller chat: soschat.no
Røde Kors: 800 33 321 eller chat korspaahalsen.rodekors.no
Mental Helse: 11 61 23 eller chat sidetmedord.no
---
[ Singel-debatten: – Den perfekte matchen finnes ikke ]
Jeg snakker med en som har jobbet mye med unge. Som har sett hvor vanskelig det er å få den hjelpen vi utad sier at det bare er å spørre om. Hen roser helsearbeidere som gjør sitt beste, men ser at systemet ikke fungerer:
«Er du narkoman finnes det i det minste et sted å sove. Ungdom uten nettverk har ingenting. Er du i fare for andre, ja, da får du kanskje hjelp. Men om du er i fare for deg selv?»
Hen har opplevd å stå der med unge som ikke vil leve lenger. De sendes kanskje til legevakta, men legevakta har ikke nok kapasitet. De har for få akuttplasser. Så havner man kanskje på en liste, og blir sendt hjem igjen. Man risikerer å stadig måtte gjenoppleve og gjenforklare traumet sitt, til enda en og enda en ny – i stedet for en omsorgsperson å forholde seg til.
Hva skjer med et menneske i krise, når hen oppdager at det ikke fantes noen på andre siden av døra?
Selvmord er den fremste dødsårsaken blant unge under 30 år. Et samfunnsproblem vi glemmer å se på som et samfunnsproblem.
Mange sitter igjen med følelsen av at det ikke egentlig finnes et tilbud, et sted man kan komme for å bli bedre. De tilbudene som finnes, er kanskje fulle, eller så er det kanskje ikke noen der den uka, for de har seminar. Og du skulle kanskje egentlig fått hjelp, men så er det noen regler som må følges.
Kapasiteten er sprengt. Ikke fordi det ikke finnes ekstremt dyktige mennesker som ønsker å hjelpe. Men fordi man ikke utnytter de ressursene som finnes, godt nok. Og hvorfor det ikke gjør det, har jeg ikke klart å få en eneste person til å forklare meg.
Det eneste jeg vet, er at løsningen ikke er å snakke mer om det.
[ – Jeg har innsett at jeg er enslig, og at det suger ]
For hva betyr egentlig det, «vi må snakke om psykisk helse»? Folk går ikke rundt med mild stemme og sier «vi må snakke mer om oljeutvinning og jernbanepakke fire». Der er vi opptatt av handling, av konkrete planer. Det blir heftige debatter. På det psykiske helsefeltet er det som om vi har gitt litt opp. Redusert det til noe vi kan «snakke litt om».
Når noen har det vondt, er det jo klart at vi har lyst å si de riktige tingene. Det finnes hjelp. Si ifra til noen, så ordner det seg. Fall bakover, så tar jeg imot. Men det hjelper lite, hvis det ikke står noen på andre siden.
Så det må starte der. Med faktiske forslag til faktiske tiltak. Gjør noe først! Politikere, pårørende, journalister, leger, barne- og ungdomsarbeidere. Bli sinte, vær fortvila. Si ifra. Krev svar, krev løsninger.
Så kan vi snakke om det etterpå.
