Jeg har vært en taus etterlatt etter selvmord. Jeg har aldri har delt erfaringene mine med noen, og få har kjent til min historie. Med det har ingen samtaler om mammas selvmord noen gang funnet sted, før nå.
Historien min ble værende i mitt eget hode i 24 år, og slik ble jeg bærende på en sorg ingen tør å snakke om, slik Selma Moren skriver i Dagsavisen 2. januar.
Hun er bekjent av et menneske som tok sitt eget liv og har kjent på en følelse av umulighet i møte med etterlatte etter selvmord. Hvordan hun skulle oppføre seg, hva hun skulle si.
Les også: Du tok feil pappa, var kanskje noe av det viseste som ble sagt
Jeg har vært en taus etterlatt etter selvmord, og har kjent på akkurat det samme.
Etter at jeg så at mamma avsluttet livet sitt da jeg var 11 år gammel har jeg båret på en sorg jeg opplever at få tør å snakke om.
Jeg har i løpet av mine 24 år som etterlatt etter selvmord aldri møtt et annet menneske som har sagt de har vært etterlatt etter selvmord. Jeg har aldri hatt en eneste knagg å hekte historien min på.
Jeg har derfor gått glipp av reaksjoner som kunne hjulpet meg å forstå meg selv, og jeg har ikke hatt muligheten til å gjøre meg opp en mening om hva jeg trenger.
Jeg har også i dag, som voksen, manglende forutsetninger for å mene noe om hvordan jeg vil bli møtt i min sorg og i livet jeg nå lever, som er ett menneske fattigere, men som like fullt er med meg i 100 prosent av det jeg foretar meg.
Historien min har eksistert i mitt eget hode.
Andre har ikke fått muligheten til å forstå hvordan det er å være etterlatt etter selvmord, fordi jeg ikke har gitt dem muligheten.
Det mener jeg er et tap for både meg selv og for samfunnet. For meg selv har mangelen på åpenhet resultert i konsentrasjonsproblemer, brutte relasjoner og ensomhet. Samfunnet har gått glipp av en viktig erfaring, meningsutveksling om selvmord og læring ved å få flere etterlattes perspektiver frem i lyset.
Les også: Fem millioner til kirkens SOS og frivillig arbeid til å forebygge selvmord
Jeg er undrende til hvordan samtalene om temaet skal kunne skje med andre enn de som selv har opplevd det samme. Det er over 600 mennesker som tar sitt eget liv i Norge hvert år, og hvert år blir over 6000 mennesker etterlatte etter selvmord. I løpet av mine 24 år som etterlatt, er det over 100.000 mennesker som er blitt etterlatt etter selvmord.
Likevel er det forbausende stille rundt meg.
For min del tok det 24 år før jeg møtte et annet menneske som ansikt til ansikt fortalte meg at vedkommende var etterlatt etter selvmord.
Jeg kan ikke la være å tenke på at jeg i disse årene har gått glipp av mange samtaler og møter med andre som kunne ha relatert og som sammen med meg kunne skapt et språk for situasjonen vi befinner oss i.
Ja, det finnes sorggrupper og andre møtearenaer for etterlatte, men det har ikke passet for meg. Paradoksalt nok føltes det like vanskelig å være på et slikt treff, som å skulle snakke om temaet på andre arenaer.
Etter 24 år i taushet bestemte jeg meg for å prøve åpenhet.
Det satt langt inne og er noe av det vanskeligste jeg har gjort. Jeg følte meg klumsete og rar. Åpenhet uten knagger å henge historien min på, er vanskelig.
I mangel på en knagg, har jeg måttet se på historien min på en annen måte, dele den opp i biter som kanskje kan passe på andre knagger enn det jeg selv ville tenkt var naturlig.
Les også: Jeg fikk avslag fra 21 psykologer før jeg sluttet å prøve
Det krever min fulle oppmerksomhet og jeg må ha mot til å angripe i det sekundet en halvgod knagg dukker opp. Klarer jeg det ikke, må jeg vente i uvisshet på neste mulighet. Og kanskje svikter motet.
Dette er ikke ment til forkleinelse for noen, men den første gangen jeg klarte å dele noe, var knaggen «dårlig økonomi».
Ja, mamma levde jo på trygd. Det var en halvgod knagg. Jeg kastet meg på og deretter endte jeg med å nesten hviske at mamma hadde tatt livet sitt.
Noen ble stille. Noen fortsatte å prate. Jeg ble usikker på hvem som hadde hørt det. Ingen spørsmål. Jeg følte meg ekstremt sårbar og skammet meg over min klumsete oppførsel.
Selma skriver at det ikke handler om at hun ikke vil hjelpe, men at hun ikke vet hvordan.
Illusjonen om en perfekt åpenhet står imellom oss. Det er ikke noe galt i et ønske om å si det riktige, men jeg trenger heller ikke en feilfri åpenhet.
Å bære på en sorg ingen snakker om, er en byrde jeg syns har vært tung å bære alene. Men ingen kan vite hvordan jeg tenker og føler.
Les også: – Fordelen med åpenhet rundt selvmord er større enn ulempene.
Åpenheten vil dermed være full av feil, skamfølelse, klumsethet og redsel.
Både Selma og jeg føler oss klumsete i vår fremtreden om det samme temaet. Den klumsetheten må vi stå i. Jeg skal derfor fortsette å henge bitene av historien min på de knaggene som ikke egentlig passer.
Er du tilfeldigvis til stede og jeg plumper uti med åpenheten min, trenger jeg at du er klumsete sammen med meg. Du er kanskje redd for å frembringe minner. Ikke vær det.
Tross følelsen av hjelpeløshet. Så skal jeg gjøre mitt for å ta imot og stå i åpenheten som ikke er feilfri.
