Slipp elevene fri, det er vår

Jeg kan ikke tenke meg noen bedre skole enn å streike. Ut i gatene med dere!

«Det var første gang jeg sykla på vann, og det var en vidunderlig følelse. Det er ikke så vanskelig, bare man kaster seg ut i det, og er klar over at det er vann og ikke vei du kjører på. Det gjelder å utnytte motsigelsen mellom hjul og vann, samt at man for all del må stille seg totalt likegyldig til tyngdekraftas herjinger».

Dag Solstad i «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land».

 

Det gjelder å ha trua. Det gjelder å tenke nytt, annerledes og utafor boksen. For verden går sakte, men sikkert mot avgrunnen hvis noe dramatisk ikke blir gjort med klimaet. Denne dramatikken føler ungdommen på. De som har 75 år igjen på jorda, er mer bekymret enn de som har 25. Vi er nok tørre på beina i 25 år til, men framskrivninger av klimaenderingene fram mot 2100 gir lite grunnlag for optimisme. 16 av de 17 varmeste årene i moderne tid, er registrert siden 2001. Utslippene av CO2₂har aldri vært større enn i 2018. Til tross for en ikke ubetydelig oppmerksomhet de siste 30 årene.

Mens den eksistensielle angsten er i ferd med å få grep i ungene våre, er norske politikere og ledere bekymret for fraværet som følger av en streik for nettopp å sette klimaet på dagsorden. Det er som kjent for seint å barbere seg når huet er borte.

16 av 18 norske fylkeskommuner har sagt nei, fy skam: Streiker du for klima, får du ugyldig fravær. Kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) har fått bekymringsrynke, statsminister Erna Solberg vil ha møte, mens Tysklands Angela Merkel har klappet i hendene. Det gjør vondt i en høyresjel å akseptere brudd på reglementet, uansett hva formålet er. Før helga skapte barn og unge historie. Over hele verden tok de til gatene i protest mot de voksnes sendrektighet. 2000 byer i over 100 land, hundretusenvis av unge mennesker. Kommende fredag er det norske elevers tur til å streike for klimaet. At det formelle fraværet i møte med vår tids aller største utfordring i det hele tatt er blitt et tema, er en pinlighet. «Det er et flott engasjement for klimaet som bør heies fram. Men dersom man som skoleelev skal streike, så kan man ikke få gyldig fravær», sa ansvarlig statsråd. Så firkanta er det altså mulig å være.

Det er like uansvarlig som det er upedagogisk. Det han burde gjort, hvis Sanner hadde én eneste utafor-boksen-tenkende celle i hodet, en aldri så liten fingerspissfølelse for tidsånden og en ørliten sans for verdenshistorie i støpeskjeen, var å si følgende: Fredag 22. mars 2019 får alle våre 800.000 elever i grunnskole og videregående fri til å gå ut i gatene og rope ut sin frustrasjon og sin redsel. Og mens han var i gang burde han sagt: Og her er fem millioner kroner til tusj, plakater og pinner. Take it away, klimakids.

Det hadde vært tidenes gruppearbeid. På timeplanen fredag: Demokrati i praksis. Tettere på kompetansemålene i skolen er det bare ikke mulig å komme. I den nye læreplanen som ble presentert i går, er det tre overordna, tverrfaglige mål: folkehelse og livsmestring, demokrati og medborgerskap og bærekraftig utvikling. Det hadde vært tidenes best benyttede fredag i norsk skoles historie. Det skulle Sanner ha tenkt. Det er bare å håpe at landets skoleledere og lærere denne uka hvisker til sine elever, på alle nivåer i norsk skole: Hei, ikke tenk på fraværet, vi dekker for dere, gå ut, vær selvstendige og bruk stemmen deres. Dere er kjempeviktige. Lykke til!

Selvsagt er det kulere å streike enn å få fri. Ville det vært en bjørnetjeneste å gi elevene fri? Noen har hevdet at med streik følger en personlig kostnad, som er en viktig del av leksa. Nei, fri ville gitt «generasjon prestasjon», generasjon flink, trygg og ordentlig, ryggdekning til å ta steget ut i gatene, uten å være bekymra for at de nye, strenge fraværsreglene skal koste dem den studieplassen de har jobba beinhardt for i mange år. De færreste av dagens unge er tøffe nok til sette seg opp mot de voksnes regler. Slik kunne de 10.000 som nå er anslaget for oppslutningen, bli 100.000. Eller enda flere. Det gjelder å ha trua.

Man må drømme, Sanner. Man må tro på – og slippe løs – de enorme kreftene som ligger i folk, atferd og forbilder. Se for deg effektene av 100.000 tacomiddager på fredag der husets tenåring forteller om sitt opprør nedenfra og setter fingeren myndig i opphavets brystkasse og spør: Hva gjør vi egentlig her hjemme for å redde klimaet? For ringvirkningene av et bredt generasjonsopprør handler ikke om dem, det handler kanskje mest om oss, de vilt forbrukende foreldrene i middelklassen. Om å påvirke oss som umiddelbart kan påvirke småttenkende politikere som Sanner og Solberg.

Det er kanskje velgerne de er redd for, der de sleper beina etter seg inn i framtida med blind tro på teknologi. Og marked. At ingenting skal endres, bare måten vi forbruker på. Ikke mengden. Et poeng Høyres landsmøte i helga beviste, der en resolusjon om klimavennlige fly, biler og havner ble vedtatt som løsningen. Men teknologi har ikke løst klimaproblemet. Det bare vokser, og i dag tror ingen ekspert i verden på at vi kan nå målsettingene nedfelt i Parisavtalen.

Andre tanker og tilnærminger slås ned på som antidemokratiske, slik Høyres fremste hoder gjorde med oppropet signert 25 utålmodige kulturfolk og akademikere i Aftenposten. De støttet både klimastreik og overpolitiske løsninger. Vel, kanskje er det nettopp andre tanker som må til. I sommer, 50 år etter Paris-opptøyene, etterlyste forfatter Gert Nygårdshaug i Dagsavisen et klimaungdomsopprør. Nå er det her. Det er bare å henge seg på.