Tor A. Benjaminsen, professor, Universitetet for miljø- og biovitenskap
Svein D. Mathiesen, professor, Norges Veterinærhøgskole og Samisk Høgskole
Erik Reinert, professor, Samisk Høgskole
(Dette er en lengre versjon av et innlegg som ble trykket i Dagbladet 18 mars 2011)
Det er i dag en generell enighet om at reindriften er i krise grunnet for mange dyr - noe som igjen fører til overbeiting og reindød. Dette er en del av en gammel norsk historie om samisk reindrift som kan spores flere hundre år tilbake i tid og som i dag støttes av politikere, statsforvaltningen, miljøvernere, media, samt noen forskere. Dette er på et vis Norges versjon av ”orientalismen” – vi nordmenn i forhold til de uansvarlige ”andre”. Storsamfunnet har aldri vært villig til å se næringen ut fra reineiernes ståsted.
På 1990-tallet fikk tap av rein på vinter- og vårbeitene mye oppmerksomhet i media, og historien om overbeiting fikk ny næring. Flere naturvitenskapelige forskere støttet denne fremstillingen. Og den deles i dag av alle partiene på Stortinget. Det man ikke har forstått er at reindriften er en syklisk næring. Slik det i ekstrem grad er med lemen, er det også med reinen: Hva som til enhver tid er en bærekraftig bestand varierer sterkt fra år til år.
Fordi man ikke har forstått syklusene i det subarktiske klimaet, har man dessverre politisk bestemt at det skal være like mange rein på vidda hvert år. Men fordi begge er basert på naturens svingninger over tid, er antall rein og antall lemen begge størrelser som er lite egnet til å bli styrt av politiske vedtak. I 2000 ba Stortinget Regjeringen starte arbeidet med å fastsette høyeste reintall for hvert distrikt. Etter en utredning ble dette tallet for Vest-Finnmark satt til 64 300 dyr. I 2005 var imidlertid antallet rein i dette området kommet opp i 91 000 dyr. I debattene som fulgte i Stortinget ble det høye reintallet i Finnmark tatt opp flere ganger og talere fra ulike partier foreslo tvangstiltak, siden næringen tilsynelatende motsetter seg å redusere dyretallene.
Man har altså en tverrpolitisk allianse for å få redusert antall reinsdyr i Finnmark. Reindrift behandles på denne måten ikke som en næring, men som en aktivitet hvor utdatert ideologi og holdninger lever videre. Mens rekordproduksjon – kronår – innen enhver annen landbruksbasert virksomhet vil være gjenstand for feiring, blir høy produksjon innen reindriften sett på som et problem.
Interessant nok førte ikke økningen i reintallet til en nedgang i beitene i Vest-Finnmark. I følge overvåkingen av vinterbeitene utført av forskere fra Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) økte lavdekket fra 1998 til 2005 fra gjennomsnittlig 18.3 % av arealet til 27.6 %. I tillegg hadde tykkelsen på lavmattene økt fra gjennomsnittlig 22 mm til 28 mm i samme periode. ”Endringene er ulikt fordelt på felter og distrikter, men finnes på de fleste felter. Det vitner om en almen god utvikling av laven på Finnmarksvidda”, konkluderer forskerne fra NINA i rapporten fra 2006. Hvor mange har hørt om dette i den norske debatten?
I følge reindriftsutøverne er det ikke antall dyr, men klimatiske forhold som bestemmer hvor mange dyr som kan overleve på vidda om vinteren. Mildvær med påfølgende kuldeperioder skaper islag. Reinen kan bryte igjennom ett slikt lag for å komme ned til lavbeitene, mens flere lag kan bli for mye. Da blir beitene ”låst”, og reinen sulter uavhengig av hvor mye lav som er tilgjengelig under snøen. Det samiske ordet for ”beite” betyr ”tilgang på mat gjennom snø”. Fordi ordet ”beite” betyr ulike ting på de to språkene, snakker norsk og samisk kultur her nokså konsekvent forbi hverandre.
Nylig kunne så NRK igjen melde om ”omfattende reindød på vidda” og om ”en katastrofe under oppseiling”. Igjen er analysen enkel: Det er for mange dyr! Og igjen ropes det på statlige tiltak. Naturvernforbundet krever for eksempel at Landbruksdepartementet griper inn med nødslakting. Den 15 januar følger Aftenposten opp med en reportasje om vold og uro på Finnmarksvidda som kan fortelle leserne at konfliktene skyldes at det er 40 000 flere rein enn det er næringsgrunnlag for.
Men hva er så problemet – om det ikke er overbeiting? Det har aldri vært så stor vilje i reindriften til å slakte som nå. Men det er svært få slakterier i Finnmark, og disse tar kun i mot begrensede antall rein, fordi de ikke får solgt kjøttet, sier de. Et av problemene er at Landbruksdepartementet har bestemt at det er landbrukets organisasjon, ”Opplysningskontoret for kjøtt”, som skal ha ansvaret for å markedsføre reinkjøtt. De representerer også konkurrerende produkter, som svin, okse, lam og kylling. Reinkjøtt er overhodet ikke prioritert i dette systemet, som fungerer litt som om markedsføringen av Synnøve Findens produkter skulle bli satt bort til konkurrenten Tine. Samisk reindrift er prisgitt dette systemet som i praksis fører til at forbrukerne ikke finner reinkjøtt i disken.
Fra å være en svært lønnsom virksomhet på 1970-tallet er reindriften i dag blitt en subsidiert næring. Her har man et sjeldent kvalitetsprodukt med begrenset produksjon som det burde være stor etterspørsel etter. Likevel har lønnsomheten i næringen falt dramatisk de siste 30 årene. Prisen på ett kilo reinsdyrskjøtt falt for eksempel fra 68 kroner i 1976 til 32 kroner i 1990. Hovedårsaken til denne utviklingen er at reindriften på 1970-tallet ble presset inn i en planmodell hvor prisene ble fastsatt av staten og ikke av forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Samtidig mistet reindriftsutøverne de mest lønnsomme aktivitetene i verdikjeden: slakting og markedsføring. Denne modellen var basert på idéer om hva som er effektiv produksjon etter mønster fra norske bønders produksjon av storfe. Typisk nok tar modellen ikke hensyn til lokal kunnskap og de arktiske forholdene som reindriftsutøverne opererer under som innebærer klimatiske og sykliske svingninger og som gjør at næringen må organiseres på en annen og mer fleksibel måte enn storfeproduksjon.
Reindriften i Finnmark befinner seg i dag i en situasjon der prisene presses ned samtidig som det luksusproduktet de produserer er vanskelig tilgjengelig for forbrukerne. Reineierne får ikke slakte det de vil slakte, og de blir tvunget i kne økonomisk av sterke interesser som ikke markedsfører og ikke slakter og som dermed tvinger samisk reindrift inn i en sitasjon som ligner økonomisk kolonialisme: De blir råvareleverandørerer til et fremmed system som har sterk interesse av å tvinge prisene på reinkjøtt ned slik at deres egne marginer blir større.
Den eneste måten å få produksjonen av reinkjøtt til å tilpasse de naturlige svingningene i produksjonsforholdene på Finnmarksvidda er å gi reindriftutøverne tilbake kontrollen av hele verdikjeden.