Kultur

Psykiatriens begrensinger

Faglig dogmatikk i psykiatrien innsnevrer synsfeltet og kan føre til manglende forståelse som i verste fall resulterer i feildiagnostiseringer med tragiske konsekvenser.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den høyst omdiskuterte rettspsykiatriske konklusjonen og diagnostiseringen av terrorist og massemorder Anders Behring Breivik (ABB), viser psykiatriens klare begrensinger i møte med den komplekse virkeligheten. At det naturlig nok stilles kritiske spørsmål, er i denne forbindelse høyst forståelig og av stor betydning slik jeg ser det.

Psykiatrien har lenge og altfor ofte vært opptatt av det rene selvet, den rene subjektivitet og identitet som essens. At mennesker er et krysningspunkt mellom flere (del)identiteter og subjektiviteter, står i motsetning til den fremtredende reduksjonistiske tendens til biologisk å essensforklare den menneskelige natur som en udelelig enhet. I stedet for forestillingen om at den menneskelige natur har en fast kjerne eller essens, kan vi heller forstå den som ”flytende” og foranderlig. Menneskets natur kan ikke formaliseres i homogen forstand som en ren værenstilstand.

Den psykiatriske essenstenkningen er foranlediget av en forankring i en vitenskapstradisjon som henter side idealer fra naturvitenskapens metodiske stringens og matematikkens transparente verden av presisjon og klarhet. Problemet er når en slik vitenskapelighet får en dominerende plass i forståelsen av det menneskelige subjektet. Reduksjonismen fører til at relasjonenes betydning undergraves og forskjellene utviskes. Det er en streben etter tilintetgjørelse av forskjeller. Menneskets iboende relasjonelle karakter, undertrykkes av reduksjonismens oppdeling. Det vil for øvrig alltid være noe som unnslipper den kategoriske bestemmelsen av mennesket. Dess mer mennesket blir forsøkt kategorisert, dess mer synes dets kompleksitet å øke.

Er først den biologiske hypotesen etablert som ”sannhet”, så skal det noe til å endre oppfatning i et medikamentavhengig system som psykiatrien utgjør. Den biologiske forklaringsmodellen favoriserer en uforanderlig essens, en første årsak som den psykiske lidelsen tilskrives. Trangen til å finne en uforanderlig essens, den første årsak eller ”bevegende beveger”, begrenser imidlertid menneskets komplekse væren. Målet om En Sannhet som er identisk med seg selv, uttrykker en idealistisk streben som reduserer mennesker til kategorier, essenser, tall og tabeller.

Til tross for den biologiske psykiatriens dominerende innflytelse, er psykiatrien langt fra entydig i faglig forstand. Uenighet og dissens om den aktuelle rettpsykiatriske vurderingen også i fagmiljøene, uttrykker behovet for at det i større grad må åpnes opp for et kritisk refleksjonsrom i den psykiatriske praksis for å motvirke enhver form for uheldig reduksjonisme og ensidig fag- og behandlingskultur. Det kreves en langt større faglig åpenhet også for ikke-medisinske perspektiver og meninger. I hvilken grad det åpnes opp for dialog og kritikk, er målestokken for enhver demokratisk institusjon eller instans. Åpenhet mot andre faglige perspektiver enn ens egne, er en forsikring mot faglig dogmatisme og tilstivning hvor kritikk blir møtt med mistenksomhet og avvisning.

Håpet er at kritikken etter den rettspsykiatriske vurderingen av ABB som paranoid schizofren og utilregnelig, faktisk kan ha sin berettigelse langt utover den aktuelle saken og peke framover mot i større grad en inkludering av andre konstruktive perspektiver og forståelsesformer. Kritikken kan slik forhåpentligvis utvide og styrke det psykiatriske kunnskapsfeltet. Uansett skal kritikken være anti-reduksjonistisk og nyansere forenklinger i den biologiske psykiatriens insistering på ”kjemisk ubalanse i hjernen” som kardinalforklaring på psykiatriske lidelser. Det bør være en erkjennelse av at åpenhet må være et særmerke på psykiatrisk praksis og en varig tilstand. Inkluderingen av andre perspektiver i faglig forstand, hører utvilsomt inn under denne åpenheten.

Faglig dogmatikk innsnevrer synsfeltet og kan føre til manglende forståelse som i verste fall resulterer i feildiagnostiseringer med tragiske konsekvenser. Uten en faglig (og inkluderende) åpenhet, vil psykiatrien stagnere i et reduksjonistisk vakuum. Kritikken og aksepten av dens berettigelse i forbindelse med den rettspsykiatriske vurderingen av ABB, vil derfor i fortsettelsen være av overordnet betydning for en positiv utvikling av psykiatrien i generell forstand.

Powered by Labrador CMS