Botsøvelse etter selvmord

Ari Behns selvmord ble for hele Norge en ny påminnelse på de seks hundre nordmenn som velger døden hvert år. Det virker umulig å forutsi hvem som kan komme til å gjøre det, og de kan befinne seg høyt og lavt i samfunnshierarkiet.

Det slår ekstra sterkt når offentlige personer rammes av slike tragedier. Gro Harlem Brundtland var statsminister da sønnens selvmord slo beina under familien og hennes politiske virke i 1992.

Kort tid etter trengte hun avløsning som Aps leder. Ti år senere var det den tidligere Ap-statsråden Tore Tønne som gjorde slutt på livet.

Hva gjør vi galt i samfunnet når vi ikke makter å sette en stopper for noe så tragisk?

Som velstandssamfunn er vi vant til at vi skal finne en løsning på sykdommer og samfunnsproblemer. Mye har vi greid. For ikke mange årene tilbake var tallene for drepte i trafikken nesten identisk med antall ofre for selvmord. Trafikkdøden er drastisk redusert. Det samme gjelder ikke for selvmord.

Det er en kode som ikke er knekket. Samfunnet har ikke skaffet seg nok innsikt. Økt velstand og ressurser ser på ingen måte ut til å gi bedring, kanskje snarere tvert imot.

Jeg opplever det som en risiko å skrive om temaet. Erkjennelsen om at feil ordvalg kan føre enda flere utfor stupet, må ligge dypt i oss. Jeg tar likevel sjansen på å komme med noen refleksjoner tre uker etter Ari Behns død. Det er noe som skurrer ved den massive medieomtalen.

Ari Behn bød på seg selv og mediene forsynte seg uhemmet av ham da han var i levende live. Ofte ble Behn presentert på en måte som fremkalte undring og skjeve blikk. Noen ganger kunne det tendere til latterliggjøring.

I dagene etter hans selvmord har pressen vært like grådig, men nå med motsatt fortegn. Var alle de glorifiserende ordene i kommentarer og minneord uttrykk for en botsøvelse? Jeg satt igjen med en opplevelse at mediene gikk fra den ene ytterkanten til den andre.

20. desember i 2002 tok Tore Tønne sitt eget liv. Anklagene om at han hadde tatt imot penger i strid med offentlig regelverk ble for tunge å leve med for den tidligere Ap-statsråden. Høsten 2002 var det en massiv dekning av Tønne-saken i pressen, og det endte på verst tenkelig vis.

Den dramatiske hendelsen førte til at pressen gikk i seg selv, og Norsk Presseforbund utarbeidet en rapport etter å ha konsulert mange eksperter. En av de viktige endringene i Vær varsom-plakaten var at mediene ikke skulle beskrive måten selvmordet skjedde på.

Samtidig understreket de samme ekspertene at det var nødvendig å ta et oppgjør med fortielsen og det tabubelagte rundt selvmord. Denne tilnærmingen var ikke helt ny. Hendelsen med Gros sønn noen år tidligere, ga støtet til større åpenhet.

Nå dyrkes åpenheten så sterkt at selvmordforskeren Fredrik Walby kommer med noen advarende ord. Han hevder at pressedekningen av Ari Behns død bærer preg av en romantisering av det som har skjedd. Muligens har vi gått fra en grøft til en annen.

I tidligere tider var det nærmest uhørt å snakke åpent om selvmord. Mye av dette var religiøst betinget. Langt inn i etterkrigstiden var det i noen kristne miljøer tanker om at selvmord var den eneste synden man ikke kunne få tilgivelse for. I eldre tider ble ikke de som begikk selvmord funnet verdige til å bli begravet i vigslet jord. Selv om dette ikke er kirkens lære nå, er det noen lange haler her.

Mange etterlatte til mennesker som har tatt livet sitt har måttet bære på tunge byrder som følge av påståelige læresetninger om hvordan Gud vurderer selvmord.

Jeg håper ikke at Ari Behns etterlatte skal måtte slite med slike tanker. Talen til datteren Maud Angelica tyder heller ikke på noen idyllisering av selvmordet.

«Du tok feil, pappa» var kanskje noe av det viseste som er sagt etter Ari Behns død.