En lissepasning er en «perfekt pasning (som mottageren får direkte på støvelen)», ifølge Det norske akademis ordbok. Det er også, i overført betydning, en «ytelse, handling som synes å være tilpasset en bestemt mottager».
Den siste uka har jeg ikke klart å slippe tanken på dette uttrykket fra fotballens verden. Et i utgangspunktet sunt instinkt om å se kritisk på maktforhold og livsmuligheter, har endt i overspent retorikk og det som mest ser ut som en spøkelsesjakt på høylys dag.
Det kan hende mitt utsyn fra posisjonen «hvit mann som pusher 40» gjør meg blind
Og en lissepasning til politiske motstandere, som ikke nøler med å dunke ballen i mål.
Det handler om «woke», dette. Og «anti-woke». Dette utenlandske begrepet som har preget den siste uka, og er i ferd med å ta kvelertak på all debatt om følsomme og vanskelige tema som rasisme, stereotyper og undertrykkende strukturer.
Torsdag var plutselig den norske barnefilmen «Helt super» stridens kjerne. Gallapremieren av filmen under filmfestivalen i Berlin ble brått stanset etter at den antirasistiske filmorganisasjonen Anti-Racism Taskforce for European Film (ARTEF) hevdet at «Helt super» inneholdt «stereotype fremstillinger av fargede mennesker».
Da gjorde festivalledelsen det nervøse kulturledere gjør i våre dager: Den fikk kalde føtter og avlyste premieren.
En senere visning gikk som planlagt, men publikum fikk en advarsel med seg på vei inn i kinosalen. «Filmens fremstilling av fargede mennesker kan bli oppfattet som stereotype».
ARTEF mener problemet er følgende: I filmen tar de animerte (hvite) karakterer på seg en maske og en drakt og blir til superhelter. Maska kan, om man virkelig vil, oppfattes som at karakterene blir svarte. ARTEF vil.
Dessuten blir de hvite karakterene dyriske når de tar på seg denne svarte maska. Dermed har vi et tilfelle av «Blackface and animalisation of Black people», mener aktivistene i ARTEF.
Filmen handler om den 11 år gamle jenta Hedvig, som arver superhelt-drakten av pappaen sin. Drakten gjør dem til «Superløven». Der vi andre ser en varm historie om en ung jente som prøver å finne seg selv i en vanskelig verden, med en moral som handler om at det er bra nok å være seg selv, ser ARTEF rasisme og spøkelser i hvite hetter.
110.000 norske barn og voksne har sett filmen. Det kom ingen reaksjon. «Helt super» måtte reise utenlands for å vekke de «woke».
Man kan absolutt spørre seg hvorfor karakterer i en norsk film blir til supre løver, og ikke superulver, for å ta et eksempel fra norsk fauna. Eller jerv, for den saks skyld. Det er jo sparsomt med løver på våre breddegrader.
Svaret handler mer om penger enn rasisme: «Helt super» er sponset av trauste Norges Automobil-Forbund (NAF). NAFs logo er som kjent en løve.
Og derfor blir Hedvig en løve – eller løvinne, burde jeg kanskje si. For sånn lager vi film under senkapitalismen. Selskaper kjøper seg plass. NAF har brukt filmen til å reklamere for refleksbruk, trafikksikkerhet og andre fæle ting.
Det er mulig jeg er ufølsom. Det kan hende mitt utsyn fra posisjonen «hvit mann som pusher 40» gjør meg blind. At jeg ikke er våken nok. Men jeg klarer ikke å se problemet med «Helt super». Jeg ser bare for meg en perfekt lissepasning.
«Helt super»-skandalen kommer på tampen av en uke preget av harde fronter rundt Nasjonalmuseet og Christian Krohgs maleri «Leiv Eiriksson oppdager Amerika». Av nyheten om at såkalte sensibilitetslesere har endret flere hundre ord og beskrivelser i Roald Dahls forfatterskap. Det ble for støtende. Også gode, gamle Donald Duck blir for hard kost, har vi lært oss.
Dermed har bildekunsten, litteraturen, tegneserien og filmen fått føle på den nye tiden.
Det er jo ikke bare negativt. Det finnes mange spøkelser og grusomme ting i menneskets historie, og i vår kunstneriske bearbeiding av den. Det er fint å gå i kritisk dialog med uhyrlighetene.
Kampen for minoriteter og mot stereotypier og rasisme er viktig. Alle vi som identifiserer oss med venstresida i politikken har en forpliktelse til å stå i den kampen.
Det betyr ikke at vi ikke kan diskutere metodene. Om det er konstruktivt å jakte rasisme i en barnefilm, eller om det kan bidra til å styrke «den andre siden».
Du vet, den delen av befolkningen som fikk moralsk panikk da to kvinnelige, animerte karakterer kysset i barnefilmen «Lightyear» i fjor. Og Vladimir Putin, som bruker bildet av et svakt, vegetarisk, homofilt Vesten som et skremmebilde av hva som venter om russerne ikke knuser Ukraina.
Les flere tekster av Jo Moen Bredeveien
Det finnes ganske overbevisende analyser om at fenomenet Donald Trump bare kunne oppstå i et USA lammet av kulturkrig. «Den nye Trump», republikaneren Ron DeSantis, får lett spillerom med å innføre «anti-woke»-lovgivning i Florida fordi oppfatningen er at «woke»-bølgen har skylt for langt innover de vakre strendene.
Viktor Orban i Ungarn vokser seg stor og sterk i dette grumsete vannet. I Italia har nyfascistene fått makta. I Sverige er de tidligere nynazistene i Sverigedemokraterna det mektigste partiet etter valget i fjor høst.
De mørke kreftene vinner fram til tross for iherdig jakt på blackface i barnefilmer.
Det er jo ikke de «woke» sine feil. Men det er kanskje et tegn på at man ikke lykkes særlig godt med de våpnene man har valgt å ta med seg i kampen?
Jeg mener kampen må stå der: Om likeverdig behandling, uansett hudfarge. Enten man er løve eller jerv.
Det er smartere, tror jeg, enn å sende lissepasninger til politiske motstandere. Og se dem score enkle mål, om og om igjen.
[ Kjell Werner: Ap-ledelsen sliter med to urokråker: Trond Giske og Hadia Tajik ]
