Kommentar

Spikeren i kista for arveskatten?

Finansministeren har lagt arveskatten død. Det har ikke Audun Lysbakken – eller regjeringens velgere.

Debatten om arveskatt fyres opp med jevne mellomrom, og sist da regjeringens skatteutvalg i desember foreslo å gjeninnføre den omstridte skatten.

Gemyttene ble ikke dempet av at Aps Frode Jacobsen, medlem i finanskomiteen, ikke avviste forslaget. Til Klassekampen kalte han det til og med for «spennende».

Denne uka toppet det seg da Finansavisen omtalte «sterke rykter i finansmiljøet og blant skatteadvokater» om en snarlig ny arveavgift.

Over vårt langstrakte land skalv rikinger så hardt at det klirret fra bukselommene.

Spekulasjonene førte til at Trygve Slagsvold Vedum måtte rykke ut i Dagens Næringsliv tirsdag for å oppklare saken. Han la ballen død for nå, men dette var neppe spikeren i kista for arveskatten.

Det viser seg at «folk flest» kan leve med en arveavgift – så lenge de slipper å betale skatten selv.

Hvorfor i alle dager skal Ap og Sp være mot at rike arvinger betaler skatt på skyhøy arv, kommenterte SV-leder Audun Lysbakken syrlig på Twitter. Det er et godt spørsmål.

Tilbake kan man stille spørsmålet: Hva vil du egentlig oppnå med arveskatten?

Arveskatten genererer svært begrensede inntekter for staten. Det regjeringsnedsatte Torvik-utvalget spår at summen med deres modell vil innbringe syv milliarder kroner. Det er knapt nok til å dekke statsstøtten til NRK.

Tilhengere av arveskatten peker gjerne mot utlandet: 24 av de 36 medlemslandene i OECD har en eller annen form for arveavgift. Norge er sådan unntaket, ikke regelen. Det er av liten betydning når man sammenligner den totale kapitalbeskatningen: Når vi diskuterer arveskatt kan vi ikke se bort fra den høye skatten på formue og utbytte i Norge.

Skatteutvalgets forslag er derfor ikke bare å innføre en ny arveskatt – de vil også senke formuesskatten. Strategien er altså den motsatte av hva Arbeiderpartiet har gjort.

Men politikk handler ikke bare om fornuft, det handler også om følelser.

Hvorfor skal arbeidsfolk skatte av inntekten de har slitt og jobbet for, hvis ikke laksemilliardær Witzøe må skatte av arven sin?

Nettopp der vinner arveskatten prinsipielt og symbolsk: Selv om den ikke henter inn de helt store summene til staten, vil den for mange oppleves som utjevnende og rettferdig.

Like fullt er arveskatt følsomme greier når den rammer deg selv, i hvert fall hvis du ikke er spesielt bemidlet i utgangspunktet.

Selv Audun Lysbakken har uttalt til Fri Fagbevegelse at arveskatten ikke må rettes mot «vanlige folks arv».

Bunnfradraget i arveavgiften som ble avskaffet av Høyre/Frp-regjeringen i 2014 var så lavt som 470.000 kroner. Da begynner vi definitivt å snakke om innhugg i familiehytter, små bedrifter og verdier som arbeidsfolk har spinklet og spart til barna sine.

Et av kjennetegnene ved norske skatter og avgifter er nettopp at de ikke skal gjøre for vondt å betale.

De sniker seg diskré inn mellom butikkhyller og lønnsslipper, nesten uten at du merker det. Som tusen små myggstikk fordelt utover sommeren.

Arveavgiften kan oppleves annerledes: Én stor regning kommer og treffer deg som en kule i magen.

De eneste som tjener på denne runddansen er skatteadvokatene

I 2021 ble velgerne spurt om de var helt eller delvis enige i at en arveavgift med bunnfradrag på 5 millioner per arving burde innføres. Blant SVs velgere var det stor oppslutning, og blant Sp-velgere var det flertall.

Hele 60 prosent av Aps velgere svarte ja.

Det viser seg at «folk flest» kan leve med en arveavgift så lenge bunnfradraget er høyt nok til at de slipper å betale skatten selv. Torvik-utvalgets forslag med et bunnfradrag på 2 millioner kroner er nok derfor i laveste laget.

Uansett er situasjonen denne: Skatteutvalget har enstemmig anbefalt en arveskatt. Godt over halvparten av velgerne er positive. I tillegg er AUF og store deler av fagbevegelsen frelst.

Ap har dermed ikke ryggdekning til å sette inn et endelig dødsstøt mot arveskatten nå.

Like fullt ville det være svært overraskende hvis Ap, mot sine lovnader, innførte skatten i løpet av denne perioden. Det vil koste mye å snu denne steinen for tidlig – også om SV skulle smette inn i regjering før valget.

I september 2025 kan situasjonen være en annen.

Hvis venstresiden i det hele tatt overlever et nytt valg (det vet vi ikke er en selvfølge), vil SV – slik det ser ut nå – sitte i en mer behagelig forhandlingsposisjon enn da de forlot Hurdalssjøen høsten 2021. Da kan arveskatten fort gjøre et comeback.

Men en arveskatt vil ha null garanti for å gjenoppstå til evig liv.

Tvert imot: Hvis skatten på et tidspunkt skulle bli gjeninnført, vil den nesten garantert bli fjernet igjen under neste Høyre-regjering. Så har vi det gående. Her gjelder det bare å time døden, eller å overføre verdier i de blå intervallene.

De eneste som virkelig tjener på denne runddansen er skatteadvokatene.

Frykten for arveskatten vil generere mengder med oppdrag for å få ned formuestallet til paniske klienter. Deretter får advokatene jobben med å krangle med Skatteetaten om tallene de har lagt til grunn.

Så var det kanskje ikke så rart at Finansavisen plukket opp dette ryktet fra nettopp finansmiljøet og skatteadvokatene selv.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen