Jeg var likegyldig på forhånd. Nummen. VM i fotball i Qatar var en skandale av omtrent alle tenkelige årsaker. Jeg har brukt mye tid og spalteplass på å oppfordre til norsk VM-boikott i avisa, og jeg har bidratt på fotballtinget for å få det til. Jeg og mine tapte.
For en måned siden begynte VM, og jeg kunne ikke bry meg mindre. Jeg så ikke åpningskampen, og sto på treningsfeltet med barna under Mexicos første kamp. Ikke engang min kones hjemland, mine barns mødreland, kunne få meg til å bry meg om ballene som rullet i Qatar.
Som lederen for en gjeng på et rettferdig hevntokt skal Messi lede det argentinske laget ut i VM-finalen om noen små timer.
Som så mange andre av min type, vi som opplever oss som «ekte» fotballfolk fordi vi bruker altfor mye tid og krefter på Rosenborg og andre, mindre imponerende størrelser i fotballens verden, så jeg ikke bare på dette VM-et som en sorg og et nederlag.
Det var under min verdighet.
Vi må ha tapt kampen om å demonstrere på en måte som monner mot moderne slaveri, det korrupte FIFA og manglende respekt for menneskerettigheter. Vi hadde fortsatt muligheten til å vise at vi var bedre enn dette latterlige fotball-VM i Qatar.
Hvem er det som spiller nå, sa du? Og hvorfor skulle det bry meg?
Så skjedde det noe. Jeg kunne skylde på min sønn åtteåringens entusiasme, men det er nok å lyve. Dette handlet om meg. Eller egentlig: Om en liten argentiner. Det var det at Argentina og Leo Messi endte med ryggen mot veggen etter et tap mot Saudi-Arabia i første kamp som gjorde det, tror jeg.
Plutselig begynte jeg å lese argentinsk presse og se om igjen hyllesten av Messi som en hund (og liten gud) på YouTube. Jeg var brått bekymret. Skulle virkelig Messi ikke få det til med Argentina denne gangen heller?
Da var det kjørt.
Ikke bare har jeg sett alle argentinske spark på ballen siden. Jeg har vært nervøs på grensen til det nevrotiske, på vegne av Messi og hans lagkamerater – en gjeng fotsoldater og livvakter forkledd som et fotballag.
Etter åttendedelsfinalen mot Australia begynte jeg å høre på alle de gamle Maradona-sangene. Rodrigo Buenos La mano de Dios. Napoli-fansens Ho visto Maradona. Til og med Manu Chaos La vida Tombola.
Og selvsagt har jeg hørt tribunene synge, de tusener på tusener argentinerne som har tatt veien fra økonomisk krise i hjemlandet til ørkenen i Qatar, og som fyller tribunene og synger så mye høyere og vakrere enn alle andre. Pøbler og helgener, side ved side. Vamos!
Som synger om Argentina som la tierra de Diego og Lionel. Og på stillingen 3–0 i semifinalen mot Kroatia, sammen med hele den argentinske benken: «Que de la mano de Leo Messi, todos la vuelta vamos a dar» – omtrent «om vi bare holder Messi i hånda kommer vi til å få løpe æresrunden».
Det sitrer i hele meg som det ikke har gjort under et fotball-VM siden Italia 1990 og jeg var 11 når jeg ser Argentina komme ut på banen. Messi en liten meter foran, resten av gjengen bak ham. Som «ett brokigt kompisgäng – tillsammans med en vis gammal magiker», som svenske Erik Niva beskrev dem i Aftonbladet.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Nå har de spilt seg helt til finalen. Og det som var utenkelig for en måned siden, skal utspille seg om noen små timer. Hele min lille familie skal på pub for å se finalen i verdensmesterskapet i fotball i Qatar 2022. Og vi grugleder oss, akkurat som det skal være.
«Maradona er død og Messi er ikke Maradona», skrev jeg i innledningen til fotball-VM. Det stemmer jo, for så vidt.
Messi er Messi. Og det er mer enn nok.
Som lederen for en gjeng på et rettferdig hevntokt skal han lede det argentinske laget ut i VM-finalen om noen små timer. Med hele Argentina i ryggen.
Og med meg mine. Vamos Argentina!
[ Kjell Werner: Mette Frederiksen leverer som lovet og gir danskene et lilla eksperiment ]
