Han falt om ute på kanten av banen, ved sidelinja. Det var ikke alt tv-bildene viste, men det var mer enn nok. Et blikk som viste at den danske fotballspilleren en stund ikke var blant oss levende. Spasmer. Og etterhvert rykket i beina idet hjertestarteren prøvde å vekke ham til live, dette hoppet en livløs kropp gjør når den tilføres store mengder elektrisitet.
De danske spillerne omsluttet kameraten sin. Med armene rundt hverandre dannet de en sirkel for å hindre at TV-kameraene og alle mobilkameraene skulle fange opp kameratens kamp mot døden. Noen av spillerne gråt, andre så bare ut i den danske sommerkvelden med tomt blikk. Det var helt stille på tribunen. Det handlet ikke lenger om fotball. Det sto om liv og død. Den danske fotballspilleren Christian Eriksen kjempet for livet der ute på gressmatta.
[ Rødt skulle ha nøyd seg med å kritisere Berg for budsjettsprekken ]
Mindre enn to timer senere ble kampen satt i gang igjen. De danske spillerne som nettopp hadde sett sin venn kjempe sitt livs kamp, fikk et «valg» av det europeiske fotballforbundet. Spill det som er igjen av kampen i kveld, eller spill i morgen klokka 12. Eller kast inn håndkleet og bli påført et tap på 0–3. Spillerne bestemte at det enkleste var å bli ferdig samme kveld. De tapte 0–1 mot underdog Finland i sin første kamp i årets Europamesterskap. Den danske kapteinen maktet ikke å fullføre kampen på grunn av påkjenningen ved å se sin lagkamerat nesten dø ute på banen, og ba om å bli byttet ut.
Søndag skal de høye herre og grasrota i Fotball-Norge møtes til kamp om boikott av VM i Qatar
The Show Must Go On, som det heter. Det må jo alltid det. Spilles nye kamper, hele tiden nye kamper. Flere og flere. Showkamper og «viktige» kamper. Det er så mye penger. Store interesser. Hva er vel en fotballspiller som kjemper for sitt liv i en slik sammenheng?
I helga er det norsk fotballs tur til å kjempe. For sin sjel, og kanskje sitt liv. På det ekstraordinære fotballtinget søndag skal de høye herre og grasrota i Fotball-Norge møtes til kamp om boikott av VM i Qatar.
Det er steile fronter, selv om fotballforbundet vil gi inntrykk av at alle har samme mål. I mars satte forbundet ned et eget utvalg som skulle vurdere om boikott er riktig virkemiddel. Det var ikke mange som ble overrasket da utvalget i mai konkluderte med at nei, det er det ikke. Boikott er feil medisin for å bedre forholdene for fremmedarbeiderne i Qatar som bygger stadionanlegg og annen infrastruktur til fotball-VM i 2022, ifølge rapportene under prekære forhold.
[ Streik er ikke bare nødvendig, det er et uttrykk for et velfungerende demokrati ]
Utvalgets rapport er grundig. Den underkjenner ikke problemene i Qatar. Derfor er det snedig at utvalget i stedet for boikott går inn for 26 tiltak. Som Josimar-redaktør Håvard Melnæs skriver i en fersk kommentar: «Problemet med de fleste forslagene er at de forutsetter at Fifa skal sette press på myndighetene i Qatar». Fifa er det internasjonale fotballforbundet. Den samme gjengen som ga VM til Qatar for ti år siden. Og som siden knapt har løftet en finger for fremmedarbeiderne i landet. Det er vanskelig å kvitte seg med følelsen av at fotballforbundet fikk akkurat den rapporten det ønsket seg i forkant av helgas ting.
På fotballtinget stiller forbundsstyret, lederne i landets 18 fotballkretser og representanter for alle klubbene i Fotball-Norge. Forbundsstyret går imot boikott. Det samme gjør alle de 18 kretsene. I ryggen har de Qatar-rapporten til NFF – og fotballforbundets beregninger om at en boikott av VM vil koste norsk fotball 170 til 220 millioner kroner. «Dette vil få store konsekvenser for all aktivitet og drift i norsk fotball», ifølge NFF. Men selvsagt, grasrotrepresentanter, dere må bare stemme som dere vil.
Det fotballforbundet ikke forteller delegatene til tinget, er at utvalget ikke fant tid til å snakke med Raftostiftelsen, den bergensbaserte menneskerettighetsorganisasjonen som blant annet deler ut den internasjonalt anerkjente Raftoprisen. Det kan være verdt å spørre, som TV2 gjør, om det kan skyldes at Raftostiftelsen går inn for boikott?
Det kan det finnes gode grunner for å være imot en boikott. Dette er en kompleks sak. Problemet er at fotballforbundet står i fare for å gjøre stor skade på fotballfamilien i forsøket på å vinne denne kampen. Og på hele sportens framtid.
Fotballen har en unik rolle i samfunnet. Engasjementet i breddefotballen, barnefotballen og på og rundt tribunene i toppfotballen er uten sidestykke. I stedet for å anerkjenne dette, havner fotballtoppene altfor ofte i konflikt med sportens mest engasjerte tilhengere. Konkret i denne saken da NFF ville kreve fysisk oppmøte på fotballtinget, et utspill som vanskelig lar seg forklare med annet enn frykt for grasrota. Jo færre klubber som møter opp, jo enklere for fotballforbundet å banke sin vilje gjennom.
Det er vanskelig å ikke lese spørsmålet om boikott inn i den større kampen om fotballens sjel
Det er også selsomt å se fotballforbundet kritisere grasrota for å drive aktiv kampanje for sitt syn. Det stemmer at krefter i supportermiljøet, først og fremst i Hordaland, ringer rundt for å få klubber til å melde seg på tinget og til å stemme for boikott. Det heter engasjement og er en god ting. Ifølge fotballforbundet er dette snarere utidig påvirkning. Men forbundet hever ikke stemmen når representanter for kretsene ringer breddeklubber og advarer mot konsekvensene av boikott.
Det er skrevet mye om den moderne fotballen. Om alle pengene. Rovdriften på spillerne og den kyniske utnyttelsen av tilhengernes hengivenhet. Om utenlandske eiere som ikke skjønner kulturen de har kjøpt seg inn i. Forsøket på å skape en lukket superliga for de største klubbene. Om tvilsomme og enda verre regimer som prøver å kjøpe seg et bedre image gjennom såkalt sportsvasking. Om alt det som fjerner fotballen, folkets sport, lenger og lenger bort fra røttene.
Det er ikke alt dette fotballtinget skal ta stilling til i helga. Det er likevel vanskelig å ikke lese spørsmålet om boikott inn i den større kampen om fotballens sjel. Der grasrot står mot topper. Frivillighet mot millioner og milliarder. Folkelig engasjement i all sitt støyende vesen mot et striglet, tv-tilpasset image.
Det er mulig de høye herrer vinner kampen søndag. Prisen kan i så fall bli høy på lang sikt. Om grasrota faller fra, er det ingenting igjen.
Jeg skal selv møte på tinget i helga, for et lite lag i Oslo. Jeg kommer til å stemme for boikott. Det gjør jeg for å prøve å blåse et siste liv inn i det lengste kjærlighetsforholdet jeg har hatt. For å redde den vakre sporten fra seg selv.
