For noen uker siden hadde jeg en 49 minutter lang samtale med min venn sosialisten. Vi så andreomgang av en engelsk fotballkamp «sammen»; han fra leiligheten sin i Solna utenfor Stockholm, jeg satt i Oslo. Det var trist.
Min venn har vært fan av Liverpool Football Club i 35 år. Nå var det slutt. Han orket ikke mer av den moderne fotballen. Av pengejaget og klubbeiere som ikke forstår klubben, byen, sporten og kulturen de har kjøpt seg inn i.
Dråpen var selvsagt de største klubbenes planer om å opprette en egen «superliga» på utsiden av de eksisterende fotballstrukturene, en pengemaskin som skulle garantere at de største ble enda større. Min venn sa et trist og oppgitt farvel.
Han tok det overraskende pent at motstanderen skåret et mål like før slutt og frarøvet ham en siste seier som Liverpool-supporter.
[ «KrFs landsmøte vedtok i helgen mange kostbare valgløfter. Overraskende mange» ]
Min rolle i samtalen var å være støttende. Fotballen min spilles i Norge, langt unna glamouren i britiske Premier League og stjerneglansen fra Messi i Barcelona og Mbappé i Paris. Den hører hjemme på arenaer som Nadderud på Bekkestua, Gjemselund i Kongsvinger og Alfheim i Tromsø.
Til helga sparker vi i gang igjen. Endelig!
Jeg er litt mer betenkt enn vanlig. Fire dager før Rosenborg skal spille mot Vålerenga på en stadion som heter Intility i Oslo, er det like mye behovet for å gjøre opp en slags status som den årlige, vårlige sitringen som preger meg.
Jeg er slett ikke sikker på at det bare handler om at vi heller ikke i år får se kampene fra tribuneplass.
Her i Norge er vi ikke med i superligaer. Vi blir ikke invitert. Men også vi er en del av en struktur som har mistet alt magemål.
Ingen vil få meg til å antyde noe annet enn at Rosenborgs sterke posisjon i Norge skyldes trenergeniet Nils Arne Eggen. Men det er ikke direkte galt å påpeke at Rosenborg skaffet seg en unik posisjon og vant 13 seriemesterskap på rad akkurat da pengene for alvor gjorde sitt inntog i de europeiske klubbturneringene.
Vi spilte i Champions League i ti av elleve sesonger fra 1995, og ble en rik klubb.
Ingen oljestater i Midtøsten bruker norske fotballklubber til å pusse på imaget til regimet
I år er det Bodø/Glimt som skal få prøve å kvalifisere seg til de store pengene i Champions League, etter fjorårets imponerende prestasjon her hjemme. Det er så viktig for klubben at Glimt valgte å tilbringe store deler av oppkjøringen utenlands – i motsetning til de andre klubbene, som forholdt seg lojalt til smittevernregimet og droppet treningsleirer på fine gressmatter sør i verden.
Det er heldigvis ikke mange utenlandske eiere hos oss. Ingen amerikanere som vil starte lukkede ligasystem. Ingen oljestater i Midtøsten bruker norske fotballklubber til å pusse på imaget til regimet.
Men hva skal vi med utenlandske kapitalister, vi som har våre egne? Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten har dyttet rundt en milliard inn i Molde FK.
Saken fortsetter under videoen.
Det har gitt sportslig suksess. La oss likevel minne om at det var Molde-gutta Røkke og Gjelsten som eide Wimbledon fra London da klubben ble flyttet ut av den britiske hovedstaden for rundt 20 år siden, i en av de mest upopulære eieravgjørelsene i engelsk fotball noensinne.
I Norge er alle klubber medlemsklubber. Men det hindrer ikke investorer og de facto eiere fra å pumpe opp økonomien i klubbene. Røkke og Gjelsten har lyktes, og Vålerenga må prise sine ulike velgjørere for at det fortsatt kan spilles fotball på toppnivå i Oslo.
For Start i Kristiansand, derimot, er drømmen i ferd med å dø. Lyn måtte til skifteretten da eieren ikke maktet mer. Eksemplene kunne vært mange flere.
[ «Supporterne har fått ferten av blod og kommer ikke til å gi seg før eierne er drevet ut» ]
Det er kunstgress på brorparten av arenaene. Kamper spilles på ugunstige tider for lokale og tilreisende supportere av hensyn til TV-kanalenes sendeskjema. Sesongen strekkes i begge retninger. Supporterne, de som bidrar med liv og stemning, ligger i en slags evig konflikt med fotballens myndigheter. På Aker stadion i Molde blir «politiske» budskap som nei til voldtekt sensurert.
Fotball er kanskje den eneste idretten der det som skjer på tribunene er like viktig for mange som selve spillet. Fotball for tomme tribuner er meningsløst. Rosenborg uten meg på tribunen engasjerer meg skremmende lite, må jeg erkjenne.
Jeg hadde ingen planer om å se fotballkampen Manchester United mot Liverpool nå på søndag. Men jeg satt fjetret og så alt jeg kunne komme over om supporterne som gjorde opprør mot eierne og tilsynelatende hadde som mål å få kampen utsatt.
Endelig, tenkte jeg.
Der andre ser pøbler og vold, ser jeg motstand
Der andre ser pøbler og vold, ser jeg motstand. Den internasjonale bevegelsen Contro il calcio moderno. Against Modern Football. Gegen den modernen Fußball.
Her hjemme: Mot den moderne fotballen.
Jeg ser klassekamp. Interessekamp. Desperate forsøk på å redde noe som en gang var vårt sport, vår kultur. Din, min og nabojenta sin. Meg og guttene mine.
Jeg ser en framtid for de små barna som trener på løkka og som kanskje vil bli så heldige at de opplever samholdet og fellesskapet som oppstår når man står på tribunen og heier på sin klubb. Sammen.
[ Ufornuft og følelser om abort ]
Det ble ingen superliga for de største, ikke i denne omgang. Supporterne sa nei, myndighetene satte foten ned, til og med de store TV-kanalene slo i bordet. Kanskje kan den seieren ha vært et første skritt mot en annen fotball. Like sannsynlig er det at det var en pyrrhosseier. De store kommer nok tilbake, bedre organisert.
I mellomtiden har de internasjonale forbundene styrket sin posisjon. Du vet, den gjengen som ga fotball-VM til Qatar.
Norsk klubbfotball havner stadig lenger bak de store i sirkuset som er moderne fotball. Men vi har nå en historisk mulighet til å si nei. At nok er nok. Det ekstraordinære fotballtinget i slutten av juni skal ta stilling til ett enkelt, vanskelig spørsmål: Skal fotballforbundet gå inn for boikott av fotball-VM i Qatar?
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det skal vi selvsagt. En slik avgjørelse vil kanskje bli latterliggjort og betyr trolig lite. Det er snakk om å dra en strek i sanden. Men det er det eneste vi kan gjøre. For å bidra til at fotballen vår fortsatt tilhører folket. Her hjemme – og kanskje, på sikt, ute i den store verden.
Så kan min venn kanskje fortsette sitt livslange forhold til fotballklubben sin.
Og jeg kan få tilbake den udelte gleden over den norske fotballen min.