De to brødrene og faren hans kom inn i rettslokalet og satte seg på tilhørerbenken, ytterst, på forsvarernes side. Rettsbetjenten ba oss i pressen om å være hensynsfulle overfor dem. Og minnet om at ingen kunne filme eller ta bilder av den tiltalte mens han var i rettssalen.
Så kom Viggo Kristiansen inn. I grønnrutete flanellsskjorte, med et forsiktig smil, tettbygd, lav av vekst. Uendelig fjernt fra det skremmende monsterbildet som ble skapt av ham for 20 år siden, da han ble dømt til lovens strengeste straff for en forbrytelse han ikke har begått.
[ Hege Ulstein: Vi er ennå ikke ferdige med Baneheia-saken ]
Rester av det helt feilaktige bildet som er skapt gjennom tusenvis av medieoppslag, og stygge overtramp i rettsapparatet og fengselssystemet, sitter fortsatt igjen i deler av vår kollektive bevissthet. De restene er det viktig at vi fjerner nå. Den jobben må alle gjøre.
Et lite eksempel: Etter at frikjennelsen var et faktum, inviterte Kristiansens forsvarere Arvid Sjødin og Bjørn André Gulstad til en pressekonferanse. Der leste de opp et brev fra Viggo Kristiansen. I dette brevet beskriver han sin egen fortvilelse og smerte, samtidig som han med dyp empati anerkjenner at smerten til de etterlatte og ofrene for ugjerningene i Baneheia langt overgår hans egen.
I framtiden må folk beskyttes mot de overgrepene Viggo Kristiansen er blitt utsatt for.
Da jeg litt senere på dagen snakket med en på alle måter opplyst, godt orientert og oppegående person om dette brevet, var den umiddelbare reaksjonen fra vedkommende at dette kunne Kristiansen umulig ha skrevet selv. Det kan han ikke ha vært intellektuelt i stand til. Underforstått: Er han ikke litt … tilbakestående?
Nå kan det fint tenkes at Kristiansen har fått bistand til å skrive brevet, det ville i så fall ha vært både klokt og forståelig, gitt at det var en helt sentral uttalelse på en historisk dag. Men denne myten om at han har en svært lav IQ og lite intellektuell kapasitet, er dessverre et talende eksempel på at misoppfatninger om Kristiansen har fått feste seg og fortsetter å leve sitt eget liv.
En ekte renvaskelse må bety at han renvaskes også for alle disse feiloppfatningene om ham.
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Forfatter og journalist Bjørn Olav Jahr har skrevet følgende om opprinnelsen til misforståelsen om Kristiansens IQ i sin andre bok om Baneheia, «Prosessen»: «Da Viggo ble undersøkt av rettspsykiatere etter arrestasjonen i 2000, kunne de fortelle retten at han hadde en IQ på 83. Det er godt under normalen og nærmer seg grensen for en lettere utviklingshemming. Problemet var bare at rettspsykiaterne, til tross for sakens alvor, lot være å teste Viggo selv. I stedet la de fram en IQ-test fra ungdomsskolen, fra en tid da Viggo var til utredning for atferdsproblemer. Viggo sier selv at han var lite interessert i testen og ikke la noe i den, han ville bare bli fortest mulig ferdig. Denne testen ble altså en del av grunnlaget som ble fremlagt for retten, da Viggo Kristiansen ble dømt til forvaring». I fengselet testes Viggo Kristiansen på nytt, siden psykolog Atle Austad ikke får hans kognitive evner til å stemme med dette lave tallet.
«I den nye testen oppnår Viggo 97 i IQ-score, som ligger omtrent på normalen», skriver Jahr.
Denne boka er anbefalt lesning for alle som ønsker å sette seg inn i omfanget på overgrepene som systemet har påført Kristiansen og hans familie siden sommeren 2000. Det er rystende. Mye er fortsatt ikke kommet ordentlig fram.
En offentlig gransking vil forhåpentligvis bidra til å få hele denne historien fram i lyset, i all sin gru. Da justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) torsdag kveld kom med en unnskyldning til Viggo Kristiansen, var det et sterkt og viktig øyeblikk. Det var lett å se at hun var emosjonelt berørt. Men enda viktigere er det utvalget hun nå jobber med å sette ned, og som skal være klart over nyttår. Ikke minst er det viktig at granskingen resulterer i reelle endringer i det norske rettssystemet. I framtiden må folk beskyttes mot de overgrepene Viggo Kristiansen er blitt utsatt for.
[ Jonas Bals: Å bekjempe fattigdom krever mer enn strakstiltak. ]
Et kjernepunkt i Baneheia-saken har hele tiden vært DNA-beviset. Granskerne er nødt til å komme til bunns i hvordan dette kunne gå så fryktelig galt. Her har en offentlig kommisjon unike muligheter. Rettssakkyndig Bente Mevåg har hele tiden avslått å la seg intervjue om sin rolle i Baneheia-saken. Mange, også jeg, har kritisert henne for det. Det har vi gjort på sviktende grunnlag. Vi har mistenkeliggjort uvilje mot å uttalelse seg. Vi har ikke anerkjent og respektert den rettsmedisinske etikken som tydelig sier at den sakkyndige kun skal uttale seg til retten. Overfor en regjeringsoppnevnt kommisjon vil nok dette være annerledes for Mevåg. Jeg tror at hun da vil ønske å bidra med informasjon. Det er bra. Dette sakskomplekset må belyses fra alle kanter.
Men denne siste adventshelgen kan vi stoppe opp litt. Og tenke over torsdagens historiske vendepunkt i Borgarting lagmannsrett, da Viggo Kristiansen kom inn som tiltalt – og endelig, etter tjue års kamp, gikk ut som en frikjent mann. Like etter at lagmann Tonje Vang hadde lest opp den grundige, 20 sider lange dommen, som slutter slik:
«Viggo Kristiansen har derfor, som en grunnleggende menneskerettighet, krav på å bli ansett som uskyldig i Baneheia-saken».
I domsslutningen heter det deretter at Kristiansen dømmes til fengsel i ti måneder for to forbrytelser han begikk før drapene i Baneheia, og som han har tilstått fra første dag.
«Soningen er utholdt», skriver lagmannsretten.
Viggo Kristiansen har måttet utholde så ufattelig mye mer. Nå må han få slippe.
